Tverrådalskyrkja & Steinkollen (13.09.2000)  

Vinteren hadde rykket langt nærmere siden forrige uke, da jeg besteg Storen (2405) på tørt fjell med kun noen rester av nysnø i skyggepartiene. Nå hadde snøen krøpet mye lenger nedover fjellsidene, og det var langt kaldere. Det var allikevel meldt bra vær denne dagen også, men noen lette skyer skulle gjøre mye av dagen til en kald opplevelse.

Denne gangen ble også Hans Petter med, og i tillegg passet det for Per Rune. Så med 3 stykk i følget vandret vi sørover fra Sota Sæter denne kjølige septembermorgenen. Stien stiger jevnt og fint oppover i skogen, så man få gått seg varm uten at pulsen blir skyhøy. I Tverrådalen tok vi til høyre, siden planen var å bestige Tverrådalskyrkja (2088) fra vest.

Trivelig vandring langs vannene 1265 og 1268, før en liten kneik opp til vann 1393 ved nordenden av Austre Kollebreen. Vi gikk langs hele østbredden av vann 1393 til vi var i det sørøstre hjørnet av vannet. Der skrådde vi oppover i vestsiden på Tverrådalskyrkja. Vi siktet oss inn mot skaret mellom selve Tevrrådalskyrkja (2088) og Søre Tverrådalskyrkja (2034). Oppover her lå det bra med nysnø, og det ble etter hvert temmelig bratt. Vi forsøkte å gå i sikksakk, og samtidig ikke være rett ovenfor hverandre pga faren for steinsprang. Allikevel greide Hans Petter å få en stein på hånda si som han kjente godt. Det meste av løsgods var frosset fast, men tydeligvis ikke alt. Selv om det er svært bratt siste stykket, er det mye hyller og tak, så vi kom rimelig greit opp selv med nysnøen. Vi bestemte oss allikevel for at vi ikke ville gå ned igjen denne veien.

Fra skaret mot sørtoppen (2034), ventet nå den morsomste biten. Sørryggen opp mot Tverrådalskyrkja (2088) så spenstig ut, men var fin og helt grei å gå. Luftig ned mot vest, med enkel klyving oppover. Dette var langt mer moro enn den bratte vestflanken. I et surt vær nådde vi toppvarden på Tverrådalskyrkja (2088) etter drøyt fire og en halv time på tur. Skyene klarte å holde sola vekke, og det kjentes. Råflott utsikt fra denne toppen som stikker sånn opp i Breheimen. Nå virket det langt tilbake til Sota Sæter, som er synlig fra toppen.

Vi ble ikke værende lenge på toppen i det kjølige været, og vandret sørover igjen ned den fine sørryggen. Deretter en motbakke på rundt 50 høydemeter opp til Søre Tverrådalskyrkja (2034), hvor vi også bare tok en kort stopp på toppen.

Dagens siste topp skulle bli Steinkollen (2020). Langt mindre dramatisk denne kollen, og mer Breheimen-aktig, med avrundet toppområde som er omgitt av isbreer. Her hadde nysnøen lagt seg mer også, og det var hakket kaldere i tillegg. En kjapp fotoseanse, og vi var i gang med returen.

Vi hadde ikke med breutstyr, så returen måtte legges mest mulig utenom isbreer. Fra Steinkollen (2020) ruslet vi tilbake nordvestover mot bandet før Søre Tverrådalskyrkja (2034). Rett før dette bandet tok vi skrått nedover mot venstre og rundet Søre Tverrådalskyrkja i vestsiden. Vi holdt oss i grenseland mellom bre og ur, men vandret mest mulig på bre der det virket tryggest. Steinrøys og nysnø er ganske så tungt og tidkrevende å gå i, så heldigvis fikk vi brukbar nytte av sprekkfrie breflater.

Nede ved 1393-vannet nord for Austre Kollebreen gikk vi på ny langs østbredden. Herfra fulgte vi samme rute tilbake til Sota Sæter som vi hadde gått motsatt vei på morgenen. I Tverrådalen føltes det nå mildt og behagelig. Ytterjakkene kunne stappes i sekkene, og vi fikk en flott vandring nedover mot Sota Sæter på ettermiddagen.