Styggehøe, og ryggen vestover (12.09.2001)  

For første gang tok jeg tog på vei til fjelltur. Riktignok bare fra Oslo til Hamar, hvor jeg skulle møte Ragnar, som kom i bil fra Elverum. På toget hadde jeg halvsovet og ikke fått med meg noe fra nyhetsverdenen. For det var en spesiell ettermiddag dette, siden fjellturen foregikk dagen etter, den 12. september 2001. De fleste regner vel fort ut hvilken dato Ragnar og jeg dro til fjells på…

Ragnar er en skøyer. Det hender jeg må ta det han sier med en klype salt. Derfor husker jeg så godt det første møte med han på Hamar togstasjon. "Har du hørt hva som har skjedd i New York, eller? To fly har krasjet i World Trade Center!", er det første han sier. "Særlig", var selvfølgelig mitt første svar. "Morsom du, Ragnar". Jeg ble selvfølgelig mer overbevist da vi satte på nyhetssendingene på radioen, og senere fikk se TV-sendinger på et spisested på Lillehammer. Det ble selvsagt mye prat om dette i bilen på vei oppover Gudbrandsdalen den kvelden. På Lom parkerte vi for kvelden, hvor vi overnattet på Fossberg.

Det var delvis overskyet da vi ankom Spiterstulen på morgenen dagen etter. Værvarslene var usikre, og vi håpte det ville tippe i vår favør, med bedre enn varslet. Det gjorde vel egentlig ikke det… Styggehøe hadde et dryss av nysnø øverst, og det er jo ikke unormalt midt i september.

Vi fulgte stien sørover i Visdalen til vi var ved Gamelsætre. Det skulle ligge en klopp over elva der, og den fant vi ganske fort. Nå ventet en motbakke på 1000 sammenhengende høydemeter. Vi siktet opp mot breen som ligger øst for høyde 2180 på Styggehøe. Jeg var noe usikker på om vi skulle følge ryggen på nordsiden av denne breen opp til toppen, eller gå mot venstre, og opp mot ryggen sønnafor. Da vi var kommet opp til breen, ble det til at vi gikk et stykke på breen, ca halvveis oppover, før vi skar mot sør og opp til venstre. Bratt opp steinrøys, før vi havnet innunder en ganske høy skavlkant. Vi søkte litt langs denne skavlkanten før vi fant en oppgang slik at vi kom oss oppå fonna. Det hadde dannet seg noen stilig istårn langs kanten på den svære fonna, som vi selvfølgelig måtte ta bilde av. Nå var vi under 100 høydemeter fra det østligste høydepunktet på Styggehøe (2180), og det var kun en slak bakke opp dit.

Nå var det aller verste unnagjort med tanke på oppoverbakker. Fra høyde 2180 skuet vi ned mot Spiterstulen, som lå temmelig langt under oss nå. Skyene tetnet litt til idet vi ruslet i nysnøen bortover toppryggen på Styggehøe til høyeste punkt på 2213 moh. Der fikk vi dessverre tåke den stunden vi var på toppen. Noe lett nedbør kom det også, så noen lang pause tok vi ikke ved toppvarden.

Ryggen sørvestover mot Styggehøe V1 (2011) ble dagens mest luftige og morsomme etappe. Fin rygg nedover, men nysnøen og fuktigheten gjorde at vi måtte ta det litt pent. Omtrent halvveis nede valgte vi å gå litt nedover i sørsiden for å omgå et punkt som var noe guffent under dagens forhold. Siste biten bort til Styggehøe V1 (2011) var kurant vandring.

Vi hadde ikke tenkt å fortsette videre vestover nå. Så etter en pause på Styggehøe V1 (2011), snudde vi og gikk ned mot Bukkeholsbrean. Der fulgte vi den nordre kanten på breen og fikk enkel vandring nedover mot Bukkeholet. Videre gikk vi på nordsiden av Bukkeholsbekken ned til Visdalen. Vi fant igjen kloppen over elva Visa ved Gamelsætre, og fulgte stien tilbake til Spiterstulen.

I løpet av turen hadde praten selvsagt handlet mye om hendelsene i New York dagen før, og dette temaet preget også samtalen under returen tilbake til Spiterstulen. Tilbaketuren ble i hvert fall ikke så drøy som fryktet, så vi må ha pratet oss litt bort her under kveldingen. Etter ankomst Spiterstulen, kjørte vi hjemover. Ragnar tilbake til Elverum, og jeg til Oslo.