Munken via nordøstryggen (29.09.2001)  

Enestående høstvær denne dagen sent i september, og over 14 dager siden forrige tur til høyfjellet. Jeg bare måtte av gårde, selv om jeg ikke fikk med noe turfølge. Til en forandring hadde jeg ikke noen store toppønsker, men var bare sugen på å komme meg til fjells. Egentlig hadde jeg en stund hatt lyst til å gå nordøsteggen på Munken, etter hvert også kalt Munkeeggen. Den så passe luftig ut, og skulle trolig ikke inneholde noen vanskelige passasjer.

Jeg parkerte på nordsiden av Valdresflye, på den ene av parkeringsplassene litt sør for Heimdalsmunnen. Derfra ble kursen satt rett mot bandet like sør for Raudhamran (1437), og så ned mot Leirungsåe. Jeg holdt meg noe sør for elva, for å miste færrest mulig høydemeter. Nå så jeg rett mot dagens hovedmål - ryggen nordøst for Munken (2105). Den så noe truende ut der den reiste seg ganske bratt med et lite dryss av nysnø øverst, men det kunne ikke være mange centimeterne, så egentlig var det bare til pynt.

I nedre del av nordsiden på Munken (sør for høyde 1524) var det skyggefullt og kjølig. Ekstra deilig var det da å komme opp i sola på selve ryggen og la moroa starte. For det var en fin og artig rygg, som ikke bød på noen store problem. Et par steder måtte jeg omgå noen litt for høye og loddrette knauser, men omgåelsene var korte og helt greie. Det var bare å runde til høyre, i nordsiden. Nysnøen gjorde det en tanke mer sleipt selvfølgelig, men det var så lite at det ikke skapte problem av noe slag.

Det var nesten leit at ryggen sluttet og det flatet ut mot Munken (2105). Jeg tok meg en god pause på toppen i det praktfulle været. Fabelaktig utsikt, særlig innover i Jotunheimen og nordøstover mot Sjodalen. Jeg kjente igjen den melankolske stemningen høsten gir. En sommer er over, og vinteren tar grep med langt barskere forhold. Men vakkert er det definitivt!

Nå ble det behagelig og enkel vandring sørvestover den brede ryggen mot Mugna (2159). Jeg droppet både den og Kalvehøgde Ø2 (2088), som jeg hadde vært på tidligere. Kunne jo ikke sløse sånn med kreftene… ;-) Jeg gikk heller og nøt den vakre dagen, og vandret ned mot Raslet (1854). Fra Raslet fikk jeg god hjelp av en stor snøfonn ned mot Rasletjernet, før jeg vandret forbi Fisketjerne og nordover til bilen på parkeringen litt sør for Heimdalsmunnen. Det ble en fin avslutning på en nydelig dag, og årets siste tur til 2000-meterstoppene.