Soleibotntindane (30.07.2002)  

Bare 9 dager tidligere hadde Hans Petter og jeg tenkt oss på Soleibotntindane. Tungt skydekke og grått vær i Hurrungane sendte oss lenger øst den gangen. Nå var vi tilbake, og denne gang var også Per Rune blitt med. Været var ikke helt tipp topp nå heller, med de høyeste toppene borte i skyer, men det skulle lette utover dagen, var håpet vårt. Nedbør var det i hvert fall ikke meldt, og det skulle bli bedre etter hvert ifølge værvarslene.

Vi parkerte i Hurrungbotnen og gikk opp vestryggen til topps på Store Soleibotntinden (2083). Fremdeles noe lavt skydekke da vi kom til toppen, så dårlig med utsikt. Vi tok en pause for å fylle på med energi, og varme opp klyvemusklene. For nå kom det som utvilsomt ville være dagens største utfordring: Nørdre Soleibotntinden (2030).

Småspente beveget vi oss nedover nordøstryggen på Store Soleibotntinden (2083). Greit i starten, men lenger nede støtte vi på noen mindre hamre som måtte omgås til venstre, i nordflanken. Der lå en bratt snøfonn, som heldigvis var såpass myk at vi fikk tråkket gode spor. Trygt nede i skaret mot Nørdre Soleibotntinden (2030) så vi fort at direkte rute opp mot toppen var temmelig uaktuelt. Den første hammeren er for de mer atletiske… Derfor søkte vi svakt nedover til venstre i den bratte vestsiden på Nørdre (2030). Der fant vi etter hver en grei klyverute (gradert til 2) som var innafor vår komfortsone. Oppe på ryggen ble det nå langt mer luftig og smalt siste biten til toppen. Nå storkoste vi oss, for luftige egger er moro. Men det er ikke langt opp, så plutselig sto vi der alle tre på en av de mer utfordrende 2000-meterne. God følelse, og nå var været i bedring også.

Vi gikk nå samme vei tilbake til Store Soleibotntinden (2083). Veldig greit å kjenne ruta, så nå brukte vi langt kortere tid enn da vi gikk motsatt vei. På Store Soleibotntinden tok vi en matpause før dagens siste topper – de søre Soleibotntindene.

Ned mot Sørøst for Store Soleibotntinden (2020) er det et bratt skar. Vi søkte litt før vi så et drag som gikk på skrå nedover til venstre og inn mot bunnen på skaret. Ganske løst i dette draget, men nå var vi så absolutt akklimatisert for klyving og bratt terreng, så det gikk egentlig uten noen særlige bekymringer. Den videre vei til Sørøst for Store Soleibotntinden (2020) og Søre Soleibotntinden (2049) var som en lek nå. Samtidig ble været ennå bedre, og sola gløttet til innimellom. Det var stas å komme så nært innpå det loddrette stupet i vestsiden på Store Ringstinden (2124). I sør var det nå ikke langt til en av de staseligste tinder av dem alle: Store Austanbotntinden (2204).

På returen gikk vi samme vei mot Store Soleibotntinden (2083), men uten å gå oppom toppen igjen. Det fikk holde med 2 besøk på en dag… I stedet holdt vi oss i drøyt 2000 meters høyde mens vi hadde kursen mot normalveien ned vestryggen. Smådrøyt nedover mot Hurrungbotnen, men det hjalp på at sola nå skinte stort sett hele tiden. Det ble en solfylt og fin avslutning på en ellers innholdsrik og flott dag.