Larstinden (18.08.2002)  

Hans Petter og jeg overnattet på Otta Camping og Motell natten til den 18. august. Den overnattingen husker jeg fremdeles godt, siden jeg med vilje greide å skremme Hans Petter noe så til de grader heftig. Rommet vi bodde på hadde noen store klesskap. Jeg gjemte meg inni et av disse, og så kom Hans Petter gående inn på rommet mens han pusset tennene. Han stanset selvfølgelig opp rett utenfor skapet jeg sto i. Der sto han i egne tanker og pusset tenner… Da slo jeg til! Jeg rev opp dørene mens jeg vrælte ut. Hans Petter gjorde to spensthopp, eller noe som lignet på det i hvert fall, mens han med munnen lukket og full av tannkrem forsøkte å skrike samtidig. Det ble et par høye "Mmmmm", for å skrike kunne han jo ikke. Skal si latterkrampen satt lenge i den kvelden, og fortsatt kan jeg le av Hans Petter sitt uttrykk og reaksjon den dag i dag.

Fra Otta hadde vi ikke så lange veien å kjøre på morgenen denne flotte augustdagen. Veien fra Hjerkinn og inn mot Snøheim var åpen for biltrafikk den gang, men en kilometer før Snøheim var det stengt. Der parkerte vi sammen med en god del andre biler. Mange til fjells i det nydelige været, men vi regnet med at de aller fleste hadde Snøhetta som turmål. Det var ikke mange vi skulle se i løpet av dagen på turen til Larstinden…

Det er en drøy vandring før man er ved foten av Larstinden (2106). En drøy mil på sti må man gå, men i det fine og varme været gikk det lett og lystig med oss innover Svånådalen til vi nærmet oss stedet hvor vi skulle ta oppover mot selve Larstinden (2106). Vi passerte vann 1601 og ankom vannet på 1642 moh, og leste også minneplaketten etter skredulykken vinteren 1992.

Nå hadde vi to rutevalg. Den korteste var renna rett opp som ender mellom nordtoppen og hovedtoppen. Det var for øvrig også her skredulykken skjedde vinteren 1992… Langt oppe i renna glinset det i is, og uten isøkser og stegjern fristet det svært lite å rote oppi der. Valget ble enkelt – vi skrådde etter hvert opp mot Nørdre Larstinden (2075) først.

Etter 4 og en halv time nådde vi nordtoppen. Vi tok en liten rast der, før vi begynte å gå mot selve Larstinden (2106). Terrenget ble ganske fort langt mer krevende. Små hammere og steinblokker med dropp som var litt for høye til og bare hoppe ned gjorde at vi måtte omgå litt her og der. Egentlig ingen problemer her, bare moro så langt. Cruxet kom noen meter senere… Det er selve hakket der den nevnte renna fra vann 1642 kommer opp som er den virkelige utfordringen. Jeg visste om dette hakket, og vi ble veldig betenkte da vi tittet ned i skaret. Bratt gitt! Uten tau så det først nesten håpløst ut, men ved å studere takene nedover så jeg at det var ikke så ille allikevel. Takene var veldig bra og forholdene helt topp. De siste 2 meterne ned var det imidlertid ikke så altfor mange steder å sette beina, bortsett fra en sprekk som gikk helt i bunnen. Det var bare å slippe seg ned etter armene... Jeg kom meg greit ned, men Hans Petter likte seg ikke selv om jeg lovte at det var solide og gode tak for armer og bein. Han ville heller vente på toppen av skaret.

‹

›

Jeg gikk videre gjennom en stilig tunnel i en svær stein, og etter denne var det enkel klyving videre til toppen på Larstinden (2106). Herlig å stå på en av de mer krevende 2000-meterne! Selvfølgelig skulle jeg aller helst stått der med Hans Petter også, men vi var ikke lenger unna hverandre enn at vi nesten kunne rope til hverandre. Jeg så han godt der han satt henslengt øverst på det bratte hakket mot Nørdre Larstinden (2075).

Det var nesten for galt å måtte gå ned igjen fra en så flott topp på en praktfull dag som dette, men ned må man jo. Jeg gikk samme vei tilbake, gjennom tunnelen og til skaret mot nordtoppen. Nå måtte jeg bare komme meg opp til dit hvor Hans Petter befant seg…

Klatringen er mest utfordrende nederst, helt i starten. Jeg fant lite tak og fester til beina der, bortsett fra en stor sprekk i fjellet. I den kunne jeg sette beina, og dermed kom jeg meg opp til der det var flere og bedre tak. Etter kort, men morsom og fin klatring var jeg hos Hans Petter igjen. Nå kom vi oss bort mot Nørdre Larstinden (2075) igjen, og tok oss så nedover mot vann 1642. Deretter ventet en lang gåtur på sti tilbake til bilen like ved Snøheim. Den drøye mila på returen virket nok hakket lengre nå enn hva den hadde gjort på morgenen, men så var vi også noe mer slitne når det nå nærmet seg kvelden.