Storås & Sveltleinåsen - Vestfold (04.11.2014)  

Denne tirsdagen hadde jeg satt meg opp på avspasering. En del skrot og søppel skulle kjøres til Lindum gjenvinningsstasjon, litt sørøst for Drammen. Når værvarslet også var lovende denne dagen, måtte jeg få til en trimtur. Så etter at oppdraget på Lindum var utført, kjørte jeg bare et kort stykke videre sørover, til Lysdalen i Sande kommune, Vestfold. Marka mellom Sande og Svelvik har noen knauser og åser den også, og Storås (381) er en av de høyeste der. Trivelig å kjøre mot målet når skydekket i sørøst trakk seg unna, og blå himmel kom inn fra vest. Det hadde sprutregnet kvelden i forveien, så jeg var utstyrt med gode fjellsko. Var noe spent på forholdene i skogen nå etter regnværet. Det var jo liksom vått nok fra før etter all nedbøren i oktober…

I Lysdalen regnet jeg med å parkere der Lysdalsveien svinger rett nordover. Det går en skogsbilvei opp til høyre med en gang svingen slutter, og overraskende nok virket denne kjørbar selv for min vanlige stasjonsvogn. Ikke var det noen bom eller forbudsskilt der, så da prøvde jeg meg oppover for å se hvor langt jeg kom. Ganske bratt i starten og noe gjørmete. Virket som veien var blitt vedlikeholdt ganske nylig, men den ble på kanten for min bil etter et par hundre meter. Flere ganger måtte jeg legge meg helt på siden for ikke å risikere at det skulle slå oppunder i midten. Stakk opp noen steiner her og der som helt klart var for høye for vanlige personbiler. Men jeg kom rimelig greit fram til jeg var ved 200-meterskoten. Der var det en snuplass og fint å parkere. Jeg hadde tross alt kommet langt lenger med bilen enn forventet. Videre innover virket det mye mer vått og sølete, og en høy SUV var nok mer passende framkomstmiddel heretter. Og jeg skulle jo dessuten trimme meg selv, og ikke bare bilen.

Jeg gikk for høyeste toppen først: Storås (381). Det ble hurtig vandring på skogsbilveier, traktorveier, stier og en bit på flott grusvei. Bare et kort strekke måtte jeg kjempe meg gjennom dyvåt skog, og det var 300 meter nordvest for Storås, hvor traktorveiene stoppet i min retning. Som forventet var veiene og stiene som småbekker flere steder, og flate skogsområder som sump, men jeg forble helt tørr på beina hele turen. De nye Crispi Besseggen-skoene er jeg veldig fornøyd med foreløpig! :-)

På Storås (381) var utsikten begrenset fra selve toppen. Noe bedre blir det hvis man beveger seg litt til sidene. Jeg hivde i meg en banan, tok et par bilder, og snudde etter en liten stund. Nå var neste mål Sveltleinåsen (329). Veien dit gikk delvis på samme veier jeg hadde gått til Storås, men ned fra Storås prøvde jeg i stedet stien og traktorveien som går mer rett mot nord. Dette var enklere enn strekningen jeg hadde gått utenfor sti på veien opp, og ikke noe lengre var det heller. Anbefaler absolutt den ruta til Storås, og ikke veien jeg gikk oppover til Storås!

Sør for Langevann gikk jeg på en meget flott grusvei. Her kom det et par biler kjørende også, og jeg begynte å lure på om denne veien faktisk er åpen for alminnelig ferdsel… Det er den nok ikke! Jeg prøvekjørte den nordvestfra da jeg dro hjemover. Ved Skalpe kommer Røysjøveien (som den heter) ut. På kartet er det tegnet inn 2 bommer litt etter Skalpe. Den første finnes ikke lenger, men ved den andre var det en stor parkeringsplass. Bommen kom like etterpå, og på den hang et skilt med beskjed om at spesialtillatelse trengtes for å kjøre videre.

Sveltleinåsen (329) angrep jeg fra øst. Fra brua sør for Langevann gikk jeg litt sørover på gjengrodd traktorvei, før jeg etterhvert kom under høyspentlinja, som faktisk går rett over selve toppen. Veldig greit å gå under høyspenten nå som trærne var så våte. Rett øst for toppen var det en bratt knaus, så jeg rundet den litt til venstre. Selve toppunktet er under 10 meter fra høyspentmasta der oppe. Utsikten er langt bedre fra Sveltleinåsen (329) enn fra Storås (381), takket være høyspentlinja. Man ser Storås veldig godt, og i motsatt retning ser man langt mot vest/nordvest.

Nå hadde jeg tatt skalpen på 2 PF-100-topper, og var egentlig fornøyd med dagens skogstur i flott novembervær. Men da jeg hadde kun få meter igjen til bilen etter turen ned fra Sveltleinåsen, tok jeg til høyre opp en dårlig skogsbilvei. Jeg hadde litt tid til overs, så da kunne jeg raske med meg høyden litt sør meg også. Høyden Nord for Sveltleinåsen har ikke noe eget navn på kartet, og står oppført med en høyde på 230 moh. Når man zoomer inn på norgeskartet, er derimot kote 233 den høyeste som er ringet inn. Jeg passerte en rød hytte litt før jeg kom til toppen. Også på denne åsen var det temmelig bevokst øverst, så jeg snudde raskt og var etter kort tid tilbake ved bilen. Godt å få trent litt igjen etter noen travle dager. Ganske våt nederst på buksebeina, men sokkene var helt tørre!

Flere bilder: