Vestre Kalvehøgde & Nørdre Kalvehølotinden (16.04.2003)  

Påskeværet kunne ikke bli bedre. Grete og jeg var i Valdres, i Øystre Slidre, og med sånt bombesikkert høytrykksvær måtte dagen utnyttes. Vi bodde hos min onkel på østsiden av Volbufjorden, og kjørte opp til Bygdin hvor vi parkerte ved Fagerstrand.

Først gikk vi gjennom Hålissundet, så mot Bygdissundet. Vi tok en liten stopp ved det spøkelsesaktige Bygdisheim, bygd av Kristoffer Dæhli i 1897/1898. Rart å tenke på at der var det liv og røre på første halvdelen av 1900-tallet. Nå sto det og forfalt. Det har jo en finere beliggenhet enn Bygdin Fjellhotell, så litt merkelig at det ikke er liv laga for Bygdisheim, som også har veiforbindelse.

Grete og jeg gikk videre vestover på vannet Bygdin i et uslåelig påskevær. Solkremen ble lagt på i tykke lag, for dette var brutalt for vinterblek hud. Vi siktet inn mot Hestevollen, hvor jeg hadde planlagt at vi skulle ta oss oppover sørflanken på Kalvehøgde. Jeg klistret på skifellene etter å ha renset skiene først, og så jobbet vi oss oppover i varmen. Et godt stykke oppe i bakken fikk Grete nok av motbakker, og ville heller nyte dagen i påskesola på en god og soloppvarmet stein. Hun hadde ikke på langt nær like stort behov for å komme opp på toppene som meg, og var fornøyd med å ha kommet så langt som hun allerede hadde gjort.

Mens Grete tok en god pause et sted ovenfor Hestevollen, mellom Kalveåne og Hestevollåne, gikk jeg videre alene mot vann 1745, øst for Nørdre Kalvehølotinden (2019). Jeg passerte ovenfor (øst og nord for) dette vannet, og gikk over den vestre av Kalvehøgdbreene slik at jeg kom på bandet nord for Nørdre Kalvehølotinden (2019). Derfra fulgte jeg ryggen opp til Midtre Kalvehøgde (2122). Nå åpnet utsikten seg betraktelig også nordover, og Vestre Kalvehøgde (2208) var ikke langt unna. Noen småtopper ble passert mens jeg gikk langs kanten på de loddrette stupene mot nord, og det var fantastisk og endelig stå på Kalvehøgdes aller høyeste punkt etter den forholdsvis drøye marsjen. Dette er en topp jeg har sett så mange ganger fra lenger nede i Øystre Slidre, og fra topper i nærheten av familiehytta ved Yddestølen. Som barn skuet jeg mot denne høyeste kulen på dette fjellmassivet, som av og til kunne lyse kritthvit av nysnø mot himmelen selv på sommerdager. Nå sto jeg her, i et praktfullt påskevær.

Jeg nøt stunden på Vestre Kalvehøgde (2208) noen minutter, før jeg gikk sørover igjen. Stedvis var det noe avblåst med skrantete skiføre, så jeg måtte av med skiene noen ganger. Jeg kom meg bort på Nørdre Kalvehølotinden (2019) uten å harve opp sålene på skia altfor mye. Det ble kort stopp på denne toppen før jeg gikk litt nordover igjen, og så svingte mot øst og ned på den vestre Kalvehøgdbreen. Jeg ankom Gretes basecamp lenger ned mot Bygdin, hvor hun lå og solte seg. Hun hadde ikke rukket å vente noe særlig ennå, så da holdt jeg tidsskjemaet rimelig godt.

Vi skled ned mot Bygdin, hvor vi fulgte noen slitne og delvis nedsmeltede skispor tilbake til bilen ved Fagerstrand, i østenden av Bygdin. Det ble noe drøyt på returen. Å vandre på sånne store innsjøer på ettermiddagen når man er godt sliten, blir fort monotont og langtekkelig. Men fram kom vi, etter en lang og praktfull dag helt sør i Jotunheimen.