Ryggjehøe (20.09.2003)  

Etter overnatting i Otta, kjørte vi den siste biten mot Spiterstulen lørdag morgen. Det var en typisk høstmorgen, med morgentåke nede i dalen. Da vi kjørte oppover dalen lettet heldigvis tåka, først delvis, så litt ovenfor Lom, i Bøverdalen, ble til slutt himmelen knall blå. Høsten var nå på sitt vakreste, med helt fantastiske farger og nysnø på fjellene.

Vi parkerte bilen 1 km nord for Spiterstulen og kulda nærmest beit i ansiktet da vi åpnet bildøren. Er ikke helt vant til kulda nå etter den gode sommeren. Vi trasket oppover blant gule bjørketrær og rød lyng til vi var på stien som går mellom Spiterstulen og Glitterheim. Ennå hadde ikke sola nådd Spiterstulen og denne siden av Visdalen, så bakken var fortsatt hvit av rim. Da vi var kommet opp i ca 1440 meters høyde og kom til stedet hvor stien deler seg, fikk vi øyet på dagens mål: Ryggehø på 2142 moh, badet i sol og med et tynt lag nysnø over ca 1700 m. Herfra så det langt ut, men terrenget er utrolig lettgått på Skautflye så kilometrene går fort unna.

Nå begynte sola og varme, og rimlaget smeltet fort i solsiden. Det hadde faktisk kommet en cm eller to med nysnø på Skautflye også (i ca 1500 meters høyde), men den smeltet raskt og snart var det helt bart. Her ble det utrolig nok så god temperatur at vi nesten savnet shortsen. Istedet ble vi nødt til å brette opp buksa og gå i t-skjorta. Det er ikke hvert år man kan det 20. september i denne høyden!

Vi fulgte stien mot Glitterheim til vi var i litt over 1600 meters høyde. Så bar det opp den veldig slake og fine vestryggen på Ryggehø. Fortsatt var det veldig lettgått, men i 2000 meters høyde lå det nå nysnø nesten overalt, om enn bare i et lag på 2-3 cm. Men det er nok til å gjøre steinene langt mer glatte. Like før toppen smalnet ryggen av en del, og selve toppunktet er overraskende luftig. Herlig å sitte i denne høyden i sånt vær! Lufta er så vanvittig klar og utsikten så vid. Glittertind ruver selvsagt stort i nord, og den var nå kritthvit langt nedover. En del mennesker kunne jeg også se der oppe.

Vi gikk samme vei ned igjen, og på vei nedover begynte det nå å blåse litt. Da blir det fort kaldere, særlig på denne tiden av året. På toppen av Galdhøpiggen kunne vi faktisk se litt snøføyke, så der oppe måtte vinden ta litt nå, men himmelen var fortsatt helt klar. Det var med et snev av vemod vi trasket nedover Skautflye med retning Spiterstulen, vel vitende om at dette kunne være siste fottur i år. Værutsiktene fremover var preget av vind og nedbør, og da som snø i fjellet. Men det må en vel regne med så langt ut i september.

De siste høydemetrene nedover bjørkelia i Visdalen gikk fort unna, men vi tok oss allikevel tid til å nyte fargene og ta litt bilder. Vi ankom bilen 7 timer etter start (4 timer opp, 3 ned). Hjem igjen valgte vi å kjøre over Valdresflya for å få mer høstfarger, og det fikk vi i rikelige mengder! En praktfull dag ble mørklagt da vi kjørte nedover i Valdres.

‹

›