Skarddalseggje (11.07.2004)  

Søndag morgen våknet vi av at sola skinte inn på rommet vårt på Leirvassbu. Ute var det nesten helt blå himmel. Det var bare å komme seg opp og ut. Godværet skulle utnyttes nå når det endelig var her. Du verden så deilig det er å bli vekket av sola høyt til fjells!

Vi droppet frokosten på Leirvassbu, og trasket avgårde litt før kl 8 for å nyte vår egen lille frokost ute i solen sør for Leirvatnet, i oppstigningen til bandet på Høgvaglen. Jeg hadde igrunn ventet mer snø i fjellet etter å ha lest rapporter tidligere om vassing i nysnø og mye kjølig vær til nå i sommer. Nysnøen hadde nå smeltet mye vekk, og det var stort sett bare ”gode gamle” snøflekker å se. Skardstind og Surtningssui derimot, var helt kritthvite på toppen.

Den videre vei mot Skarddalseggi går mye på sti. Vi kom til stidelet hvor en del går mot Gjendebu, mens det til høyre går mot Fondsbu og Olavsbu. Sistnevnte fulgte vi ca 1 km sørover, hvor vi så tok av mot øst og gikk på sørsiden av Langvatnet til vi var nord for breen mellom Skarddalstinden og Skarddalseggi.

Vi tok sikte på den brede ryggen øst for breen som leder opp mot Skarddalseggi. Først hadde vi tenkt å gå ryggen direkte opp, men snøen i kanten av breen oppover var behagelig fast å gå på, så vi fulgte østkanten av breen til vi var ca 1800 moh. Der var det rimelig greit å ta seg opp på ryggen, bortsett fra noe løsmasse som absolutt ville ned når vi skulle opp.

På ca 2000 meter var det et litt flatere område, før det gikk temmelig bratt opp mot toppen av Skarddalseggi, hvor vi hele tiden kunne se en tydelig toppvarde. Dette partiet på nordsiden av Skarddalseggi var nesten helt dekket av blaut snø, og sørpeskred hadde gått den siste tiden. Vi vurderte å gå rett opp mot toppen ved å følge et område med noe stein som stakk opp, men det virket så bratt oppunder toppen. Så vi gikk heller på en sammenhengende fonn østover og over breen/fonna som er tegnet inn på kartet nord for toppen. Ryggen øst for denne fonna fulgte vi greit opp til toppeggen, og kom opp drøyt 100 meter øst for toppen. Etter 6 timer sto vi endelig på denne flotte toppen, som virkelig gir en toppfølelse. En småskjev toppvarde sto nærmest å balanserte på toppen som er litt luftig. 2-3 meter er det man har å gå på, før det stuper ned på begge sider.

Ned igjen var det vanvittig fristende å ake ned den bratte fonna som startet fra eggen rett øst for toppen. Men den er bratt, og vi hadde en ekkel følelse av at vi ville starte et skikkelig skred med bløtsnø. Vi listet oss litt ned, og ganske riktig, fra der vi sto begynte litt snø å skli nedover før den forsvant over kanten. Så begynte det å suse nedenfra, og der hadde det lille vi startet mangedoblet seg og en solid mengde med snø skled nedover. Vi tok ingen sjanser, og gikk litt ned øst for fonna, gikk utpå der og akte resten ned. I en suppe av klissbløt snø gikk det ganske fort ned til der vi tidligere hadde krysset fonna. Vi hadde polstret oss med regntøy og Gore-Tex, men hanskene kunne vi vri om. Etter bare noen sekunder i snøen var de gjennomvåte. Etter hvert ble det ganske mye surkling i skoene også, pga snøen som hele tiden kom nedi. Gamasjer er en fin ting, ihvertfall hvis de hadde vært med.

Vi gikk samme vei tilbake til Leirvassbu. Reinsdyr, hare og rypemor med smånøster hadde vi sett. En liten regnbyge fikk vi også på ettermiddagen, mens bygene tidligere hadde holdt seg rundt Besshø og Besseggen. Ellers hadde vi sol og skyer om hverandre. I det hele tatt et helt greit turvær med fin temperatur.