Nørdre Semelholstinden (15.08.2004)  

Etter bilferie på nordvestlandet med besøk til bl.a. Ålesund, Molde og Kristiansund, og en haug andre småsteder, overnattet vi like ved Lom natt til søndag 15. august. Da var vi egentlig på vei hjem, men da vi våknet til ok vær søndag morgen og en kjapp telefon til Leirvassbu lovte godvær i det området, MÅTTE jeg bare få rørt lemmene etter all bilkjøringen. Det ble dessverre ikke anledning til fjelltur tidligere i uken, til tross for kjempevær og knall blå himmel hver dag.

På Leirvassbu gliste en pen blå himmel imot oss, og det var litt synd vi ikke hadde fått ræva i gir litt tidligere, for nå nærmet klokka seg 12 allerede. Det måtte bli en ganske kort tur, og valget falt derfor på nordre Semelholstind (2004 moh), som har nokså bratte fjellsider på alle kanter. Greiest skal den være fra nord, hvor det skulle være en bratt og løs steinrøys opp. Det var der jeg også hadde planlagt å gå opp.

Først ruslet vi på stien mot Spiterstulen langs flere vann til vi hadde passert Kyrkja (2032 moh) og stien begynte å duppe nedover mot Visdalen. Her måtte min gravide kone gi seg, og vi skilte lag etter en lunsj i strålende vær, men litt vind fra vest. Luften var klar, og jeg fikk en liten følelse av at høsten ikke var langt unna. Min kone skulle rusle tilbake til Leirvassbu for å slappe av i solen der, og jeg ga henne en tid for når jeg regnet med å være tilbake ved bilen. Viktig å ta i litt og gi seg god margin, for det er ikke noe moro å sitte og vente 2 timer etter at man angivelig skulle vært tilbake.

Fra der jeg forlot stien gikk det litt ned noen meter før jeg passerte like ved høyde 1436. Her hadde jeg tenkt å gå mot venstre for å følge nordryggen opp, men så studerte jeg fjellsiden midt imot, som riktignok så meget bratt ut, med flere småstup oppover. Men litt ut mot høyre, noe ovenfor Visbreen, så det ut som det var en passasje forbi alle småstupene og at det skulle være overkommelig videre opp. Jeg ville prøve opp der, siden fjellet virket fastere opp vestflanken enn hva jeg hadde lest om nordryggen.

Nedenfor stupene måtte jeg forsere en steinrøys, hvor steinene ble mindre og mindre ettersom jeg kom høyere opp. Og løsere ble røysa også, men det var ikke lange biten, og ved 1600 moh sto jeg øverst i røysa og var helt innunder stupene. Det som på avstand virket overkommelig, så heldigvis fortsatt forholdsvis greit ut. Jeg gikk på skrå mot høyre over noen sva med småstein og grus. Litt ekkelt var det, men ikke bratt. Så var jeg der jeg hadde planlagt å komme opp. Der var det bratt, men mange tak på fast fjell gjorde at jeg kom greit opp. Jeg kunne også gått opp ennå mer til høyre, så her var flere muligheter.

Ovenfor dette bratte partiet gikk det over til stedvis jord, stedvis små steinrøyser, men mye fast fjell også. Noen brattere skrenter var det oppover, men de gikk greit å passere. Så, ved ca 1850 meters høyde, kom jeg til et stort skrått område med fast fjell uten noen løse steiner. Området, som var kanskje 20 meter oppover og 40 meter bredt, var nesten uten sprekker og hadde bare små innsenkninger hvor skoene kunne settes trygt. For øvrig måtte jeg stole på friksjonen i skoene, som var meget god i det tørre været. Egentlig var det ikke så veldig bratt der, kanskje 40 grader helling, men følelsen av og ikke ha noe å holde i var litt ekkel. Videre bar det oppover litt i sikksakk for å gå letteste vei forbi flere bratte skrenter, og til slutt en steinrøys som endte på toppeggen. Noen meter langs toppeggen, og jeg sto på toppen.

Fra toppen studerte jeg ryggen videre mot store Semelholstind (2147 moh), som virket spennende og morsom med noen brattere deler. Etter noen bilder og litt mat og drikke, bar det ned igjen samme vei. Forhåpentligvis samme vei. Enkelte av de bratte skrentene jeg hadde passert opp, kunne være litt leie å forsere om jeg ikke fant samme vei ned igjen. Det kunne fort ha medført en del ekstra tid om jeg skulle måtte gå opp og bort og frem og tilbake for å komme meg ned. Jeg fant stort sett samme veien etter litt tenking og studering et par steder. Den nederste og bratteste skrenten gikk jeg ned noen meter mer mot sør (enn der jeg kløv opp). Der jeg kom opp virket det ovenfra litt ekkelt, og siden jeg var alene ville jeg først prøve å finne en lettere vei, noe jeg altså gjorde. Videre gikk jeg stort sett samme vei ned steinrøysa nederst, tilbake til stien og ankom Lerivassbu 10 min før min kone skulle begynne å vente på meg. Hun så litt overrasket ut; det har som regel blitt litt over tiden tidligere.

Jeg vet ikke om det var så mye raskere å gå der jeg gikk opp til toppen i forhold til nordryggen. Litt kortere var det nok, men ganske sikkert noe brattere. 7 timer tok det tur/retur Leirvassbu, men da i veldig rolig tempo den ene veien, noe jeg likte svært godt! Jeg setter mer og mer pris på å rusle i fjellet, ta mange pauser og kose meg. Kommer det med alderen?? Ikke at jeg er gammel ennå, bare så det er klart!!