Rognkleivåsen - Finnemarka (07.02.2015)  

Jeg hadde visst fortrengt hvor mye baksing det kan innebære å gå på skogstopper midtvinters, mens snøen ennå er løs. Nå skulle jeg få en påminnelse om akkurat det… Det var første egotur på over 2 måneder, og da ville jeg prøve ut løypene på et sted jeg aldri hadde vært før. Og selvfølgelig raske med en topp eller to.

Jeg kjørte opp Ulevannsveien fra Krokstadelva og parkerte på den ganske store plassen mellom Urdevann og Steindammen, i Finnemarka. Herfra går det løyper i flere retninger, og jeg ville følge løypa under høyspenten i nordøstlig retning, mot Rognkleivåsen (600). Nydelig vær med litt vind, men på langt nær slik vind som mesteparten av landet ellers hadde denne dagen hvor ekstremværet «Ole» raste. Greit å holde seg i skogsområder på sånne vindfulle dager.

Fine løyper under høyspenten, og jeg kom raskt til stidele sør for Ormetjern, hvor jeg hadde håpet å følge løype sørover mot Urdevann. Denne løypa var ikke kjørt opp på evigheter, noe jeg hadde fryktet utfra løypekartet på Skisporet.no. Da valgte jeg heller å dure rett opp skogen mot Rognkleivåsen (600). Jeg hadde nemlig sett et svært hogstfelt i nordvestsiden på Rognkleivåsen, og da ville det sikkert være greit å ta seg opp der. Greit og greit, fru blom… I starten var det så bratt at jeg tok av skiene og vasset til knes i løs snø. Da ble det fort varmt innafor Goretex’en gitt. Kondis, hvor var du hen? Med en gang det ble litt mindre bratt, tok jeg på skiene igjen. De forsvant selvsagt bakover like langt som jeg løftet beina fram, og selvfølgelig langt ned i snøen så det ble tungt å få de opp igjen. Og stavene, ja de var jo bare et påheng. Usedvanlig lite støtte å få fra de…

Oppover hogstfeltet gikk det lettere, men jeg måtte gå sidelengs og droppe fiskebein. Når det ikke var lengre motbakke, var sidelengs gange en nødløsning. Smøringen jeg hadde slengt under skiene ga null hjelp i den løse sukkersnøen. Vel ovenfor hogstfeltet ble det flatere, og jeg kunne endelig gå på ski igjen. Nå gikk det langt lettere, og ikke lenge etterpå var jeg på punktet som GPS’en mente var toppunktet. Ikke veldig lett å plukke ut høyeste punkt uten GPS her. Stort og flatt toppområde. Lite utsikt fra selve toppen, men noen meter mot nord åpnet det seg, for der er det ganske bratt et stykke nedover.

Jeg hadde brukt altfor lang tid på kavingen opp mot toppen, og ville ha raskere vei ned til løype igjen. Derfor valgte jeg å gå ned den bratte nordsiden. Det så minst bratt ut litt nordvest for toppen av Rognkleivåsen (600). Jeg rundet først en bratt skrent få meter vest for toppen, før jeg tok av skiene og småhoppet nedover i løssnøen i den tette skogen. Etter å ha brøytet meg gjennom tett granskog nedenfor det bratteste partiet, kom jeg innpå en traktorvei som ga åpning, og da tok jeg på skiene og skled ned til løypa som går nedenfor nordsiden på Rognkleivåsen (600). Herlig å være i de flotte skisporene igjen.

Nå var det bare å suse i løypa tilbake til bilen igjen, men ved løypas høyeste punkt under høyspentlinja, skar jeg ut av løypa for å plukke med en liten ekstratopp som ligger under 200 meter fra skiløypa. Høyden Nord for Urdevann (547) er ingen topp som fortjener førstesiden. Tett skog der også, og det ble rask retur tilbake til løypa igjen Nå hadde jeg stort sett bare nedoverbakke til bilen. Vinden hadde jobbet brukbart mens jeg var borte, for nå hadde løypa føyket delvis igjen flere steder. Etter drøyt 2 timer på tur var vinterens første skitur et faktum. Ikke lange turen, men så hadde jeg ikke all verdens tid til rådighet heller. Og det ble god trim for baksemusklene, som hadde ligget brakk en stund nå. Tror jeg skal holde meg til løypene til godt ut i mars i hvert fall, så sant jeg ikke skulle havne på fjellet før den tid…