Gjertvasstinden - lang dags ferd mot natt (10.09.2005)  

Gjertvasstind 10.09.2005 - Lang dags ferd mot natt... (tekst: Erik Aaseth)

Plan B
Nils og jeg hadde lenge snakket om Torfinnstindene, eller kanskje Søre Austanbotntind. Onsdag kom en sms fra Nils som bekreftet god værmelding. Nå måtte vi dra! Jeg svarte "Ja, jeg blir med!", og vi satset på Torfinnstinder. Men nedturen kom på direkten, webkameraet på Eidsbugarden viste nesten kritthvite fjell ned til 1200 moh. Å vagle eggene og rappellene oppi der på isglasur og nysnø var mindre aktuelt. I det dragsuget forsvant også S. Austanbotn, da svaene der helst bør være knusktørre for å ferdes trygt.

Hva nå? Tja... Nils har jo snart fylt Røyne-lista si, og hadde liksom ikke så mye å velge i. Vi ble derfor raskt enige om plan B - Gjertvasstind/2351, dette praktstykke av et fjell helt øst inni Hurrungane. Da valget var gjort, sendte jeg en sms til Panda, som vi visste også skulle til Hurrungane denne helga, og spurte om han ville bli med. Om litt kom et bekreftende svar! Vi ble enige om å treffes på Turtagrø, der jeg bestile et 4-mannsrom i annekset. Jeg skulle møte Nils og Marit (en kollega av Nils) ved Mjøsbrua kl.19, men kona hadde bilen og ble en time forsinket hjem, og derved ble også jeg tilsvarende forsinket til møtestedet. Vi ankom derfor ikke Turtagrø før kl. 24, der Panda satt med godbok og kaffe i biblioteket. Hans to turkamerater (deriblant Parbat), hadde allerede tatt kvelden i teltet, mens Panda skulle dele rom med oss. Dessverre syntes Panda & co at Gjertvasstind ble noe for langt, og ombestemte seg for Soleibotntinder. Kl. 0630 var vi på bena, og parkerte om litt bilen ved bommen i Helgedalen, som lå lett rimhvit og stille under gryet. Akkurat idet vi gikk iveg, brøt sola horisonten nedunder Fannaråken, og klokka var blitt 0740. Et anstrøk av nysnø lå langt ned i Fannaråkens vestflanke, og østryggen på Steindalsnosi var kritthvit...

Drømmemorgen
Praten gikk lett, og det samme gjorde vi innover dalen. Der vegen begynner traverseringen opp lia innerst i dalføret, tok vi beneste stien opp lia, og kom inn på vegen igjen lenger oppe. Vi fulgte så denne til endes. Der sto en BMW X3 alene og forlatt, så noen har tydeligvis nøkkel til bommen. Tviler dog på at man sanker sau med en slik bil... Ved vegslutt så vi nå rett inn i Styggedalsbreen og Styggedalsmassivet, som blånet kaldt og frostig over brebotnen i den skarpe høstlufta. Og langt derinne, bakerst mot himmelen, tronet vårt mål Gjertvasstind/2351.

Det anget av rim, mose og viju innover mot Styggedalen, og rimete blåklokker sto fortsatt trassig oppreist bortetter rabbene. Vi storkoste oss i morralyset, og snart nådde vi vatnet på 1380 moh, der lekne småbølger klukket sommerlig i den lille lune sønnabrisen over vannflata. Like etter passeringen av vatnet, startet stigningen opp selve Styggedalen. Dalen bærer sitt navn med rette, et kaotisk kampestensvirvar, der en klukkende svart bekk gjemmer seg i høl og staup under ura. Innimellom lå frostglaserte halvskumle stenflater, og her og der moseputer så irrgrønne at selv Irlands graslier ser blasse og visne ut i sammenlikning. Vi smøg og kravlet oss forsiktig oppover, og fikk plutselig følge av fem fjellrypekyllinger som trippet tillitsfullt over stentoppene foran oss i motlyset. Stilltiende strakte de hals og kikket undrende på de rare glorete dyra som kom rekendes oppover dalen. Lite visste vel de at høstjakta startet denne dagen... Små varder sto hist og pist langs det svake tråkket, der vi også så to-tre gamle røde T'er, men stien synes lite brukt og "vedlikeholdes" nok ikke lenger av DNT. Vi passerte snart de glassklare brådjupe vannene 1469 og 1470 under Simlenosi/1766, og gikk opp mot bandet like øst for høyde 1523, der vi tok en matbit. Derfra skuet vi nå rett inn i nordsiden av Gjertvasstind og Styggedalstindene. Gjertvassbreen lå styggbratt med sine enorme gapende breglipper, og vi diskuterte mulige vegvalg opp breen til Gjertvasskaret. Vi studerte herfra også nordflanken på Gjertvasstind, og bestemte oss for et veivalg opp storura mot østryggen. Under oss mot SØ dro Gjertvasselva skummende kvit utover mot Utladalen, og langs elva lyste rabbene rypebærrøde i høstdagen...

Bratt og glatt
Fra rasteplassen på bandet skulle vi nå 220 hm ned igjen, for å krysse åa, og så ta fatt på den lange ura opp mot østryggen. Nede i lia kom en kongeørn sirklende på brede vinger loddrett over hodene våre, ikke mer enn 60-70 m høyt, så nær at vi godt kunne se de gule føttene. Åa skummet frisk og blank langs glatte sva i dalbunnen, og vestenfor oss hang brefallet på Gjertvassbreen grovt og digert under himmelranda, mens lange hvite fosseslør sjoet kaldt ned langs de skyggelagte golde bergveggene i det råhugde landskapet. Og himmelhøgt der oppe kneiset toppen vi skulle nå - stor, kald og likegyldig overfor menneskekrypene i dalbunnen. Fra elva ventet oss drøye 1100 hm bratt fjell, sva og sten, ur og is, steg for steg...

Storura var litt uggen å gå. Den var løs, og den var rimet. Best å være forsiktig. Vi vant langsomt høyde, og nådde etterhvert oppunder berghamrene over røysa, der siklende småbekker og vannspring hadde frosset til hengende gallerier av istapper gjennom natta, som nå skinte blanke og kaldblå her i skyggesiden av storfjella. Her var stedvis isglasert og sleipt, og enkelte våte mosetepper var blitt knallharde og stygglatte. Vi traverserte nå innunder bergsiden østover, for til slutt å nå enden på en lang bratt snøflanke som dro opp østryggen retning stortoppene. Der rigget vi på stegjerna, og dreide høyre oppover på den harde snøflanken. Stegjerna satt som støpt, vi passerte et blåisparti, og peste oss trottig oppover. Umulig å gå på tå med stegjern, så jeg skal si akilles og leggmuskler fikk strekt seg i bratta her! Neste mål var høyde 1924 oppetter langs ryggen. Vi vant raskt 200 hm på snøen, og var snart på høyde 1924. Der dukket igjen selveste Gjertvasstind opp, likeså høyde 1982 med sin bratte hammerside imot oss. Bak og rundt oss steg nå den ene stortoppen etter den andre opp mot horisonten, og snart så vi "alt". I den glassklare høstlufta beundret vi Jostedalsbreen der Brenibba og Lodalskåpa raget over iskappa, Breheimen med Holåtinder og Hestbrepigger, Snøhetta, nesten rubb og rake av Jotunheimen, det turkise brefallet i Smørstabbreen, sørafor oss kneiste Stølsnostind og Falketind, laaangt ute i sør kuvet Rundemellen sin bolleprofil over blånene, og mot vest - et svart, hvitt og blått kaos av forrevne vegger, raviner, stup, skar og spir i Hurrunganes vanvittige landskap...
Faktisk var det adskillig enklere å si hva vi ikke så: kun det som lå skjult langt der øst bak Surtningsue - nemlig Nautgardstind, Stornubben og Kvitingskjølen! Resten kunne vi nyte, der blikket langsomt og gjenkjennende fikk vandre himmelranda rundt, under en blid og tindrende septembersol...

Til topps
Opp hamrene innunder høyde 1982 sto små spredte varder som påviste et farbart veivalg opp mellom brattheng og småknauser. Relativt greit å komme opp, men litt nysnø og is gjorde underlaget stedvis glatt, så forsiktighet og påpasselighet var påkrevet. Artig klyving dette! Vel oppe på høyde 1982 betraktet vi så den siste lange brebratta opp mot stortoppen. Denne var glatt og jevn, og så temmelig grei ut. Det var den også, stegjerna satt stadig godt, og isøksa ble også et must oppunder toppen. Men bakken var mye lenger enn den så ut, så låra ble noe trøtne før vi igjen var oppunder bart fjell ved den siste kneika opp. Her var det så bratt at man helst burde psyke vekk tanken på en mulig utglidning, og konsentrere seg utelukkende om oppgaven med å sikre gode fot-isett, samt at isøksa satt godt fast før man løsnet neste fot. En utglidning på den harde snø/isflata er fort jamngodt med døden her. Først noen titalls meter med styggbratt snøflanke, deretter hundrevis av meter ned svart fjellvegg, og rett i breen... Fra slutten av snøflanken lurte vi litt på hvor vi kunne komme oss opp videre. Jeg slet meg opp ei 40 cm smal og bratt bergskorte, nesten uten håndtak, og kun grunnlendt snø over klippene. Ovenfor denne skrådde et tre meter langt sva opp mot høyre, også dette helt uten muligheter for håndtak. Et par cm is og ditto med snø dekket klippen under. Jeg tok sjansen på at stegjerntuppene satt i den grunne isen, og ålte meg hyperlangsomt på magen opp. Det gikk! Dette var en kalkulert risiko. Svaet var hverken langt eller bratt, så skulle jeg gli, ville jeg kun skli tilbake og fanges opp av den smale bergskorta jeg kom opp ifra. Vel oppe kunne jeg nå se at en fast og mye større snørenne gikk ned til snøflanken 25 m vest for der de andre sto og ventet. Jeg ropte ned til dem om dette, og de kunne greit "spasere" bort og opp denne renna. Herfra føttet vi oss forsiktig langs øverkanten av is/snøflanken ut mot Gjertvasskaret, og bort til varden som står ut mot storveggstupet på sørsiden av tinden. Yeeiii! Målet nådd, og vi nærmest gapte over storheten og voldsomheten i det fantastiske landskapet her oppe under himmelkvelven.

"Se den horisonten'a! Men landskapet vestover da mann! Dæven søkke, sjekk Maradalsryggen'a! Ojojoj, hohh, se Storen da! Himmel og hav, hva med Austanbotn og Ringstind? Sjekk de stupa, har du sett på makan?!!"

Vi skrålte av overveldet lykke, sola skant, breer og stup glitret omkring oss, og blankøyde drakk vi Norges vakre natur inn, i lange sugende drag...
Men klokka var blitt mye, og en laang og seig retur ventet oss, lengre og seigere enn vi ante, skulle det vise seg...

Under stjernene og nordlyset
Så tok vi iveg nedatt den lange snøbakken fra toppen. Den statiske gangen med fullt motstem i hvert et steg var tungt for lår og knær. Hamrene ned fra høyde 1982 gikk greit, og omsider sto vi nedunder den nederste snøflanken og kunne ta av stegjerna. Derfra ventet på ny den lange, glatte og noe løse ura ned mot Gjertvassdalen. Vi føttet oss forsiktig nedover, mens dagslyset langsomt ebbet ut, og vel nede ved elva var det blitt temmelig skumt. På veg opp de drøye 200 hm på motsatt dalside, gikk lyset. Vi var slitne nå, og foran oss lå den grove og stygge blokkmarka ned Styggedalen. Langs 1470-vatnet måtte jeg ta den sjette og siste brødskiva. Jeg kjente jeg begynte å gå tom, og ble lettere ustø og skjelven. Marit var også temmelig sjanglete, og det passet ikke videre godt i grovrøysa bortetter her i mørkten! Det var svært vanskelig å se hva man tråkket på nå. De øverste lyse stenflatene kunne vagt anes i mørket, men å bedømme hvor lengt ned/bort de var, og ikke minst fasong og helning på stenene, var ikke enkelt. Dermed visste man ikke helt hvor eller hvordan tråkket landet... Man måtte hele tiden holde litt igjen, for å kunne attre seg og redde seg inn hvis tråkket feilet. Å gå huggustups ned i røysa her var intet alternativ! Ned imellom blokkene gapte bunnsvarte vannfylte høl av alle størrelser og fasonger, stedvis var det sleip mose, og hist og her noe isglasur. Å skade seg nå ville vært et seriøst problem.

Nils hadde med hodelykt. Med ham bakerst forsøkte vi å ta oss videre nedover, men vi to foran kastet kun våre egne kølsvarte slagskygger, og ble blendet av lyset utenfor skyggen. Og det var jo nettopp inne i skyggen vi skulle sette bena! Så dette hjalp særlig meg som førstemann lite, da jeg hadde både min egen og Marits skygge å sloss mot. Det endte med at jeg gikk 20-40 m foran de andre, og forsøkte hjelpe meg med det ørlille lyset fra et svakt slør av nordlys, som gløste glassgrønt over bergkammene mot nord. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida! Langt om lenge var vi endelig tilbake ved 1380-vatnet. Derfra var det renere lende med lyng og småviju, og det opplevdes som en lettelse. I stappmørket lyste Nils med hodelykta nordover fra en kolle, og da oppdaget vi refleksen av skiltet på den parkerte BMW'n på flere hundre meters hold. Vi slet oss dit, og slentret deretter vegen ned og ut Helgedalen. Så godt å endelig kunne stole på tråkket, at foten traff noe forutsigbart og flatt! Et stjerneskudd rispet ishvitt himmelen over dalrommet, og etter eventyrdagen syntes det langt, og lenger enn langt, ut dalføret... Dauslitne nådde vi bilen kl. 0040, nøyaktig 17 timer etter avmarsj.

Kummerlig kjøretur
Nå gjensto fortsatt 6 timers kjøring hjem (4,5 for meg). Stuptrøtte tok vi avgårde, men kom ikke lenger enn til sagasøyla i Bøverdalen før Nils måtte kaste inn håndkleet. Marit sov allerede som en søkkstokk i baksetet. Jeg overtok rattet, mens Nils sovnet han óg. Neste mål var 24t Statoil på Otta. Så, et sted søri Ottadalen kunne det gått galt. Som skutt ut av mørket kom et rådyr ut i vegen kloss foran bilen. På ren ryggmargsrefleks kastet jeg bilen unna mot høyre, og unngikk mirakuløst dyret, men sopte istedet bilsida i autovernet! Ingen bulker ved første øyekast, men en stygg lakkstripe langs hele bilen. Fytterakkeren, men kanskje bedre enn å få hele dyret midt i fleisen i 85 km/t... Vi kjøpte pølser på Otta, men etter maten ble også jeg overtrøtt! Vi måtte derfor stoppe og sove en drøy time på rasteplassen sør for Tretten. Først kl. 0745, i soloppgangen nøyaktig et døgn etter vi startet fjellturen, kunne jeg gå ut av bilen på gårdsplassen hjemme. Nils og Marit måtte dog kjempe videre i halvannen time til, før de antakelig halvt bevissløse bråsovnet en meter over senga!

Slitsom tur javel, men verdt hvert eneste skritt! Og med en slik avslutning ble den ikke akkurat A4 heller, og jeg tror vi vil huske denne turen lenge... Men best av alt - kneet mitt som kranglet slik i Surtningsue forrige turen, fungerte perfekt igjen, og det selv i en maratontest som denne!