Vårskitur på Tverråbrean: Nørdre Bukkeholstinder ... (15.04.2007)  

Bukkeholstinder 15.04.2007 - Solhvite vidder og blekkblå bilder

Morgenfugler
Nils hadde ikke leet seg stort siden Austanbotn-traversen i august, og var tursugen. I tillegg har han fått nye ski, ja sko med, og hadde nå endelig fått en anledning til å dra på tur. Han sendte meg derfor en mail m/ spørsmål om vi ikke skulle dra på Bukkeholstinder, over et par PF10’ere han faktisk ikke hadde vært på ennå. Sjøl hadde jeg tenkt å gå Bukkehols-traverser på barmark, men innså fort at det var jo rasjonelt å plukke noen av småtoppene utenfor traversene på ski, med den lettvinte returen dette gir nedatt Tverråbreen til dals.

Roger ble fort med på moroa, og kun et par timer etter at målet var satt på torsdag, tikket også en pm inn fra ”Parbat”, som lurte på turplaner framover… Kort varsel for ham også, men han meldte seg på! Vi enedes raskt om å prøve en runde langs vestsiden av Tverråbreen.

Jeg vil videre for orienteringens skyld (grunnet toppmylderet samt en noe pregløs navning) også benytte toppnumrene slik Morten og Julia har definert dem i boka si. Målet vårt var runden over Lindbergtind/2120/18.2 - Vest for Lindbergtinden/2085/18.4 - Nordøst for Bukkeholstinden V3/2090/74.3 - Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0 - Nørdre Bukkeholstind Ø1/2090/87.1 - Nørdre Bukkeholstind Ø2/2085/87.2 - Nordaustre Bukkeholstind/2011/47.2.

Sistnevnte ligger jo på vestryggen av Stygghøe/2213/47.0, og burde vel derfor heller hete Stygghøe V1/2011/47.2,
noe også suffiksnummeret under hovedtoppen Stygghøe/47.0 skulle tilsi?

Grunnet jobbing og best værvarsel ble turdagen lagt til søndag 15/4.
Men dessverre uten ”Parbat” likevel, for hans barnepass frafalt helt i siste liten. Synd det Henrik, men året er ennå ungt! Vi måtte være hjemme igjen i skapelig tid, så vi avtalte å møte Nils på Biri kl. 0200. Da hadde han allerede kjørt i 2½ t, og vi i 40 min, så noen søvn hadde det knapt blitt. Kjøringen gikk radig, og kl. 0535 gikk vi fra bilen på Spiterstulen. Der krydde det av biler og telt, siden Galdhøpiggrennet ble avviklet dagen før. Vegen inn dit så ut deretter, med telehiv og knedjupe hjulspor i gjørma overalt. Sammen med andre og mer dunkledte morgenfugler som skarret langsetter bjørkelia, tok vi så iveg retning Tverrådalen på skareføret under morgenrøden. Skaren var hard, og fellene skurte godt, som om skia var laget av uhøvlet plank.

Et stort hvitt strykebrett
Det er hva Tverråbreen framsto som denne dagen. Vel oppe i den skyggeblå Tverrådalen, ser vi dagens Soria Moria skinne hvitt i morrasola der framme i dalåpningen, hevet over en stor og silkehvit breflate. Bak oss gløder ei enslig storfonn gullgul på himmelranda, over et ennå skyggelagt Leirhøe, og i morgenstilla gir snøspurvens sølvklare strofer gjenklang i dalrommet under Solskinnstoppen og de turkise istårnene på Eventyrisen. Ikke et vindpust, ikke et menneske å se, vi har fjellet og vårmorgenen for oss selv…

Et par små fotopauser må til, mens vi labber jamt og trutt oppover dalen. Vi vurderer om vi skal gå opp på breen til høyre innunder Midtre Tverråtind/2302, men synes snøsida ser bratt ut. Vi bestemmer oss i stedet for å gå opp breen på vestsiden av nunatakhøyden 1827, som ligger midt i isen her oppe. Snart er vi inne på det silkegatte strykebrettet, og like etter går vi inn i sollyset kl. 0705. Foran oss ligger nå bredsida på Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0, og østenfor denne vi kan også studere skaret mellom Nørdre Bukkeholstind Ø1/2090/87.1 og Nørdre Bukkeholstind Ø2/2085/87.2. Skaret ser bratt ut, og krever tydeligvis klatring opp til Ø2 hvis man skal følge ryggen slavisk fra nord. Vi får se hvordan det tér seg når vi kommer dit utpå dagen…Vi merker raskt at sola tar godt, idet snøflata fort blir litt mjukere, slik at fellene glir bedre på snøen. Høydemetrene er mange og seige, så jeg kjenner godt at 3-dager’n i senga m/ halsbetennelse i påsken ikke har gjort meg godt. Er vel strengt tatt ikke helt bra ennå heller, men jeg satser på å svi og svette det hele ut her oppe i frisklufta! Nils er vel ikke i kanonform han heller, etter stillesittingen gjennom vinteren. Vi begynner alle å bli litt sultne også (sjøl har jeg bare to rosinboller innabords siden lunch dagen før), men enes om å trasse opp bratta til det flater litt ut ovenfor 1827-høyden. Som sagt så gjort, og under en evighøg blå himmel på en evigdiger silkehvit bre, tar vi en solskinnsrast i stillheten mellom alle de mektige tindene som omgir oss. Det gode liv dette, da sju!

Vidsyn
Vi turer videre med sola i ryggen nordvest over isen, i retning Lindbergtind/2120. Den mektige østveggen på Bukkehø/2314 blir stadig større, og i nord dukker nå også Skarstind/2373 opp over nedre Tverråbandet, bandet mellom Lindbergtind og Tverråtindene. Vi tar derimot sikte på bandet mellom Lindbergtind/2120/18.2 og Vest for Lindbergtinden/2085/18.4. Både Nils og Roger har vært på Lindbergtind før, og hadde ikke planer om å toppe den i dag, men aktet seg bortom 2085-toppen like vestenfor. Jeg derimot skulle på begge! Roger piler oppom en av de flotte pinakklene på vesteggen av Lindbergtind, mens jeg tar noen bilder nede fra breen. Så ikke så gæli ut fra mitt ståsted, men Roger vegrer seg for å stå helt oppreist, og det skjønner man bedre når man kommer opp på selve eggen! Pinakkelen er spiss og tynn, og heller utover stupkanten mot nord, og det er adskillig lengre ned der enn det ser ut til fra sørsida! Vi tar noen bilder ved bandet, før jeg tar iveg imot selve Lindbergtinden/2120, mens Nils og Roger rusler opp på Vest for Lindbergtinden/2085/18.4, som fra bandet kun er noen meter unna.

Jeg går først på snøen innunder egga et stykke bortover, før jeg tar opp i klippene under toppen. Jeg klyver med skistavene til hjelp. Det er litt svapreget her og der, litt dårlig med tak også, og noen grunne glatte grovsnøflekker. Men det er ikke verre enn at jeg med konsentrert forsiktighet karrer meg opp til topps. Wow, for en utsikt! Egga er lang og smal, og gir skikkelig ”luft under vinga” følelse. De digre kvite breflatene gir rom og distanse til fjellkjedene omkring, kun storveggen i Bukkehø vestafor viser at de omliggenede fjell faktisk er høgere enn toppen man selv står på. Lindbergtind kaster sin forrevne slagskygge langt utover Nørdre Illåbreen nordafor, og man kan skille pinakklene ut etter deres skygger langt der nede på breflata. Skarstind dominerer i nord, Ymelstind og Galdhøpiggen i øst, og langt i sør, over den gnistrende breflata på Tverråbreen, steiler de skarpskårne profilene på Heilstugguryggen og Store Bukkeholstind, som herfra ser like kvass ut som Kyrkja v/ Leirvassbu. Og selv i det store isødet langt her inne, flagrer adskillige sommerfugler som flyvende vårblomster langs toppegga under aprilsola…

Jeg ser tilbake og ned på Vest for Lindbergtinden/2085/18.4, som herfra blir fullstendig ubetydelig under den massive Bukkehø/2314, likner bare en snøskavle nesten… Men når jeg da oppdager de andre på toppen der borte, så er de bare som gnyttsmå maur oppå der likevel. Så de mektige omgivelsene narrer én nok til å tro at 2085/18.4 er mindre enn den egentlig er…

Ooops - sååå blå!
Det er solvarmt og vindstille, og ikke en lyd å høre, med unntak av et og annet skavlebrekk som deiser ned fra toppegga på Bukkehø, og smadres til hvite slør på sin veg ned storstupet. Jeg lar øynene vandre, langsomt horisonten rundt. Jeg nyter hvert minutt, og knepper noen bilder i ymse retninger, mens jeg i bakhodet nynner på et gitar-riff fra Mark Knopflers "Our Shangri-La" (passende nok!). Sukk, for en paradisisk tilværelse! Men de andre venter jo bortpå 2085, så jeg få vel komme meg nedatt. Jeg hadde ikke lyst til å høle ned de våte halvsvaene jeg klorte meg opp over, så jeg rusler i stedet egga videre mot øst en liten bit, før jeg klyver ned på snøflanken i sørsida, og stabber meg ned denne. Snøen er stedvis meget bratt, og relativt hard, så jeg må hogge hæla hardt i snødekket for å få feste, og pigger samtidig begge stavene godt ned for hvert eneste steg. Vil ikke gli ut her, for da vil jeg rutsje tversover et 6-8 m bredt stenbånd 40-50 m under meg mot breen, og det hadde gitt mer enn blåmerker, er jeg redd! Men jeg kommer greit ned, og føtter så tilbake til skia og sekken som ligger igjen på bandet. Så rusler jeg opp til de andre. Der oppe ser jeg kun fire ting; storveggen på Bukkehø, en varde, og to digre gap, jamnstore med varden omtrent, der gutta ligger i sola og sover! Koster å være morrafugl, gitt!

Her først kikker jeg på en playback på kameraet, og oppdager at bildene ser jo dønn knallblå ut! Hæ - hva er dette!? Så husker jeg at en kollega av meg kikket litt på kameraet mitt på jobben her om dagen… Jeg sjekker kameraoppsettet, og finner nå ut at han har satt hvitbalansen til en manuell verdi totalt utenfor enhver fornuft! Jeg burde jo sjekket oppsettet etter dette, men jeg ante jo ikke at han skulle finne på å endre en såpass gjemt setting på denne måten. Bildene var blå hinsides enhver redning, så etterbehandlingen har vært rimelig overdrevet og tværet, og resultatet der etter. Så derfor er noen av bildene i denne rapporten både kornete og ”syke” i fargebalansen etc. Beklager altså kvaliteten, men jeg måtte jo tyne en slags turdokumentasjon ut av dem…

”Kjentfolk”
Etter Vest for Lindbergtinden/2085/18 retter vi skituppa sørover. Neste mål er nå Nordøst for Bukkeholstinden V3/2090/74.3, en svart liten ”ost” ute i iskappa 1 km sørafor oss. Ingen imponerende tinde dette, med sin PF10. Nils har vært der før, så han bare aker forbi på breflata nedenfor, og rusler i forvegen mot Bukkeholsbandet og Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0. Jeg og Roger stikker oppom 2090/74.3, og direkte videre uten stopp. Langt nede på breen under Bukkeholsbandet står Nils som en liten prikk på isen, og over det hele rager de fjernblå Heillstuggutindene under vårsola. Vakkert! Jeg tar et par bilder, før jeg fyker etter Roger ut medbakken mot sør. Oppe på Bukkeholsbandet venter Nils. En mild sørlig føhnvind stryker over bandet, og jeg aner en svak vindbåren ange nedefra dalen i lufta. Jeg drar litt på været, og bemerker til de andre: ”Kjenn - det lukter fjorgras, og røsslyng..! Mmmm - nydelig!”

Herfra ser vi nå for første gang under turen andre folk. To kommer opp Bukkeholsbreen fra sør, to andre småprikker flytter seg langsomt oppover Tverråbreen innunder Tverråtindene, og tre til kommer opp Tverråbreen i retning der vi står. Vi går snøflata til innunder ei snødekt renne mot toppen på Nørdre Bukkeholstind/2149/87.0. Denne følger vi til topps. Vi diskuterer om vi skal ta med skia opp eller ei, men velger å ta de med, i håp om at egga videre østover lar seg traversere. Det var et riktig valg, for traversen videre over til Nørdre Bukkeholstind Ø1/2090/87.1 og Ø2/2085/87.2 viste seg helt grei. Vel oppe på Nørdre/2149, ser vi de tre fra breen som nå er kommet opp på Bukkeholsbandet nedunder oss. En rødkledd, en grønn og en blå. ”Hmmm - er det ranglerne fra Tinderangling.no eller?” spør vi oss selv. Stemmer med fargene i hvert fall! Vi mente de hadde gjort noen framstøt i Bukkehols/Bukkehø-området i disse dager… (Ref. http://www.tinderangling.no)

Vi strener så ryggen videre østover. Vi ser også at de tre nevnte følger etter oss utover til Ø1, som er dagens andre 2090-topp. Ryggen er helt grei, helt til vi kommer til skaret mellom Ø1 og Ø2, som vi vurderte til klatring nede fra breen i dag tidlig. Det stemmer også. Fra skaret må man opp 10 meter m/ 3’er klatring til Ø2. Ser enklest ut litt mot høyre opp her. Men partiet omgås lett ved å gå ned renna fra skaret mot sør, ned til Bukkeholsbreen, for så å runde foten av Ø2 østover, og endelig til topps fra østsiden. Som sagt, så gjort. Snart er vi oppe på Ø2, som er dagens andre 2085-topp, og kan skue tilbake på mye av dagens rute. Herfra synes også dagens siste mål godt, nemlig Nordaustre Bukkeholstind/2011/47.2. Denne ligger kun som anonym liten kul på vestryggen av Stygghøe/2213, men det er nå en drøy PF10’er dette også, så da tar vi vel med den óg?

Egga videre opp til Stygghøe ser delvis luftig ut, så det er sikkert et artig vegvalg til topps, i stedet for opp langura langs standardruta fra sør. Vi rusler ned til sekker og ski igjen, og mens vi sitter der i sola, kommer de tre ”forfølgerne” akende på ski ned til oss på breen. Og joa - det var jo tinderanglerne! Vi kjente igjen dem - og de kjente til og med igjen oss fra web’n! Artig å treffes! Vi snakket mest om status på prosjektet deres, før vi ønsket hverandre lykke til, og de tok til topps på Ø2, mens vi dro videre i retning 2011/47.2. Nils droppet denne også (been there, done that!), og tok fatt på hjemvegen ut brebratta på Tverråbreen, fra laveste mellom Ø2/2085/87.2 og nevnte 2011, der Bukkebreen og Tverråbreen så vidt når hverandre og henger i sammen over bandet.

Jeg og Roger piler oppom 2011 som dagens siste 2k, før vi endelig plukker av fellene, og skrenser oss ned den nå skyggelagte bratta nord og ned på hovedisen langt der nede. Et stykke utover hovedflata iser det litt, men litt lenger nede er snøen solmjuk og fin, og vi suser ut dalen på et blunk. Nede mot dalmunningen tar vi igjen Nils, før vi svetter oss i en sommerliknende varme over flatene tilbake til Spiterstulen og bilen.
Om ikke de råeste av topper, så var nå 7 nye 2k i boks, i hvert fall for den som regner PF10.

Tilbake er vegen blitt ennå verre. Et par plasser tar vi tenkepause, før vi med hjertet i halsen og understellet i gjørma (bilens altså!) tar rennafart og satser på ikke å skli av ryggene mellom ”kratersporene”. Det skurte fælt et par plasser, men vi kom oss da helberget over. Tipper de må stenge Visdalsvegen tidligere enn vanlig i år…

Hemmatover småduppet Roger og Nils mens bilen gynget mot sør, og etter dagens dont på snø og is, drømte de sikkert om sommerkledte ryper, mens jeg måtte holde meg våken ved å telle trekkfugler! Det holdt akkurat, og vi trillet inn på gården hos Roger presis kl. 19:45 - eksakt på minuttet etter avtalt tid! Ikke verst beregnet det, etter 54 mils kjøring og 7 nye 2k?