Høyest i Finnemarka og i Lier (13.06.2015)  

Nok en gang måtte vår planlagte tur til Sølen utsettes pga altfor usikre og vinglete værvarsler. Tåke, overskyet og etter hvert nedbør var de siste spådommene på Yr.no da Morten og jeg hoppet over på plan B. Vi var begge innstilte på tur denne lørdagen, og alternative turer hadde vi på lager. Blant annet hadde vi snakket om å ta den høyeste i Finnemarka sammen en gang, og nå kunne denne gangen komme. Det ville ikke være så nøye om det var overskyet og eventuelt litt nedbør på en skogstur hvor utsikten ofte er begrenset.

Vi møttes på Vikersund, og satte igjen den ene bilen ved et idrettsanlegg på østsiden av brua. Været var over all forventning. Lettskyet og varmt i sola, så det ble shorts som turantrekk. Uvante forhold denne våren og forsommeren, spesielt for Morten, som var vant til mer arktisk klima i Jotunheimens forgård.

I Mortens bil kjørte vi opp til parkeringen ved den stengte bommen på Djupengropveien, rett vest for Gudbrandstjern. På veien opp dit var det 2 betalingsbommer (40 + 25 kroner). Fin grusvei oppover, men siste biten gjennom Djupengrop var mer sliten. Flere biler sto allerede på parkeringsplassen da vi ankom ved 11-tiden.

Dagens hovedmål var selvsagt Lauvkollen/Brennåsen (703), med sine enorme 585 i primærfaktor. Det er mye til å være skogstopp på Østlandet! Men før vi tok skalpen på den, måtte vi en tur opp på den forhenværende kongen av Finnemarka, Breiliflaka (702), som lenge var regnet som høyest, og fremdeles regnes som høyeste punkt i Finnemarka av enkelte.

Etter en knapp kilometer på grusvei, fulgte vi stien østover. Opp og ned svinger stien seg blant flere idylliske småvann. Og nå, over klissvåte myrer. Godt vi begge hadde sko som tålte vann. Ved vannet Lårvika passerte vi en familie som virkelig hadde funnet skogens ro. To mindre barn satt stille og puslet ved vannets bredd, mens foreldrene satt ved et utdøende bål og slappet av. De hadde slått opp teltet, og lenger unna kunne vi se et annet telt. Dette skulle for øvrig bli de eneste andre menneskene vi så iløpet av dagen, bortsett fra ei som kom flyende gjennom skogen ved Lauvkollen. Vi tok en kort stopp på Hesteskotjernåsen Sørøst (678), som bare var 10 meter fra stien, før vi fortsatte forbi Sandtjern og Sandvollen. Praten gikk nesten konstant i det flotte været, og etter ca 1t 45min på tur, flatet det ut mot platået på Breiliflaka (702). Her krympet skogen og utsikten vokste. Overraskende vidstrakt utsikt fra denne fine toppen. I solvarmen ble vi sittende der å skravle i rundt 20 minutter.

Nå var det ikke langt til Brennåsen/Lauvkollen (703) rett i sør. Vi gikk en annen sti sørover fra Breiliflaka (702) enn hva vi hadde gått opp siste biten. Litt kortere og mer direkte nå. På bandet mellom Breiliflaka og Lauvkollen forlot vi stien. Tid for bushing og vandring på GPS-kurs. Ganske snart fikk vi øye på noe inne i skogen som vi begge trodde var en stabel med plank, eller en sammenrast koie eller lignende. Ved nærmere øyesyn viste det seg å være en diger, gammel gran som lå på bakken, kløyvd fra topp til rot. Den var temmelig pent delt også. Det eneste vi kom på som kan ha forårsaket dette, er lynnedslag. Ganske spesielt, og noe vi aldri hadde sett før. Derfra var det ikke mange meterne før det gikk oppover en liten bakke. En liten varde dukket opp på det som virket å være høyeste punkt. Yes! Høyest i Finnemarka! Endelig, etter å ha bodd med denne marka som nærmeste store skogsområde i 10 år, var det jammen på tide. Dette føltes ekstra godt!

Jeg hadde fortalt Morten at Liers høyeste topp bare lå 3-4 km sør for Lauvkollen (703). Det var jo nesten en skam at jeg, som hadde bodd i Lier i 10 år, ennå ikke hadde vært på kommunens høyeste punkt. Morten var ikke vond å be når jeg hintet om en rundtur på drøyt 18 km, så dermed trasket vi fra Brennåsen/Lauvkollen (703) med kurs mot Sørøst for Bjørnkollen (632), eller Bjønnestillinga Sør, som kartverket kaller toppen i sin kommunetoppliste.

Først på GPS-kurs ned mot stien som går sørover fra Sandvollen/Sandtjern. Et par grønne nåler kunne selvsagt ikke passeres ubesteget. Det ble litt av og på stien fram til et stikryss på svaberg like vest for det sørligste av De Pene Tjerna (607). Derfra gikk vi vestover, men sleit noe med å følge den utydelige stien. Ved sørenden av vannet Store Bumla er det et bratt skar hvor det henger et tau. Vi kom greit ned uten bruk av tauet. På andre siden skulle det være plassert en stige. Morten fant denne etter en kort sondering. Eller, det var to stiger. To korte som var laget av lokale materialer. Også her hadde vi helt fint kommet opp uten stiger, men nå benyttet vi disse. Bakken opp mot Bjønnestillinga (ca 643) var bratt og tung. Ikke noe lang, men den føltes lang. Vi begynte å bli sultne og tørste, siden vi tross alt ikke hadde spist noe særlig siden frokost.

På Bjønnestillinga (643) var det tett skog. Kort stopp der, før jeg fikk med Morten noen meter lenger nord, til Bomlekollene, for å sjekke om den var høyere enn Bjønnestillinga. Sistnevnte virket høyest på øyemål, for GPS’ene ga ikke noe klart svar med sine hoppende høyder. Uansett ruslet vi raskt videre sørover til en av dagens viktigste bestigninger, i hvert fall for meg. Sørøst for Bjørnkollen (632) var ekstra moro å nå, for nå var jeg på toppen av Lier. Altså Liertoppen… som Morten døpte den til. Dette var den virkelige og ekte Liertoppen, og ikke kjøpesentret langs E18. Nå var vi sultne, og det var middagstid. Morten stekte 10 pølser i rekordfart. Du verden så godt disse smakte her, langt inne i Finnemarka, med god utsikt også. Det ble en virkelig så trivelig stund på kommunetoppen i Lier, selv om det nå var overskyet. Vi storkoste oss, spesielt nå som magen ble full igjen.

Jeg skulle ønske vi kunne vært mye lenger på Sørøst for Bjørnkollen/Bjønnestillinga Sør (632), men vi hadde et stykke tilbake til bilen. Faktisk var vi nå på den toppen som lå lengst unna bilen til Morten, så vi måtte egentlig rusle videre. På veien mot bilen så vi selvsagt at Heståsfjellet (688) bare var en «liten», ekstra sving. Det var jo en rød nål, og vi kunne vel ikke bare passere den sånn uten videre…?

Ned mot demningen på sørenden av vannet Store Nykjua gikk det ingen sti. Dermed ble det trasking gjennom skog igjen. Jeg fremdeles med shorts, mens Morten hadde langbukse nå. Shorts utenfor sti i skogen setter spor på leggene, og det merket vi. Morten brøytet seg vei nedover mot demningen, mens jeg måtte ta det mer pent. Rett før vi nådde grusveien like nedenfor demningen, ble vi møtt av en bratt skrent. Vi fikk bakset oss ned på et vis, og sannelig var det godt å være på vei igjen, selv om det i lengden er ensformig å gå på. Etter å ha balansert over demningen, kom vi opp på grusveien som går langs vestsiden av Store Nykjua. Nå langet vi ut nordover, helt til veiens ende. Ved snuplassen fulgte vi som planlagt en traktorvei oppover mot Heståsfjellet (688). Denne traktorveien var imidlertid svært så gjengrodd, så vi måtte brøyte oss oppover på de verste partiene. Lenge siden denne hadde vært i bruk… Det ble 200 seige høydemeter oppover. På drøyt 600 meters høyde gikk traktorveien feil vei, så vi forlot denne og gikk rett opp i skogen den siste biten. Stort og ganske flatt område oppe på Heståsfjellet, men med GPS finner man fram, og toppen ble funnet. Deilig å nå toppvarden på Heståsfjellet (688), og få pustet ut etter dagens lengste, sammenhengende motbakke.

Det hadde skyet ordentlig på nå, og borti Blefjell kunne vi se et regnvær. Det var vel bare å gå videre nå, og fra toppen av Heståsfjellet (688) fulgte vi en sti som gikk nordvestover til trig.punktet. Derfra etter hvert nedover forbi noen hytter og så langs østsiden av Sandtjern. Trivelig vann med flere hytter rundt. Vi hadde nå et par stier å velge på, men tok strakeste veien mot bilen. Framme ved bilen ville nok de fleste nå ha vært fornøyde med dagen og reist hjem, men ikke vi nei. Vestre Gulbrandstjernås (641) var jo så nærme… Vi orket jo en ekstra topp til, selv om den «bare» var grønn? Jada, det gjorde vi. Sekken la vi igjen i bilen, før vi jobbet oss opp til dagens 9. og siste topp. Noe bratt og uveisomt helt i starten ved parkeringsplassen, men langt lettere på ryggen opp mot toppen. Fra Vestre Gulbrandstjernås (641) var det god utsikt vestover, hvor vi kunne se at regnværet nærmet seg faretruende. Kort stopp, før vi returnerte til bilen. På veien tilbake begynte det nå å regne, men det gjorde ingenting nå som vi straks var ved bilen, igjen. Og nå skulle vi gi oss. Nå mente vi det!

Takk for en innholdsrik og herlig skogstur, Morten! Trivelig å vandre fra topp til topp i ditt selskap!

Mortens turrapport med flere bilder er her: Finnemarkarunde