Camp Saubu, Ringebufjellet - Svangkampen (21.06.2015)  

Barna sov godt i teltet den natta. Ikke så rart, siden det ble temmelig sent kvelden før. Denne søndagen våknet de opp litt før klokken åtte, og det er ikke så dårlig med tanke på at sola kommer opp ved 4-tiden. Morten derimot, hadde da vært oppe et par timer. Han tok en morgentrim til Eldåhøgda (1232), en PF-250-topp som ville vært en altfor drøy tur for i hvert fall Frida. Det er over 10 km én vei, så det var en godt sliten og fornøyd Morten som ankom teltleiren litt over klokken 9. En frisk start på en ny, flott sommerdag! Da vi alle var samlet, vartet Morten opp med pannekaker til frokost. Alltid like populært hos de små (og store?). Vi fikk etter hvert pakket ned basecampen vår, før vi skulle kjøre et stykke på grusveier til dagens topptur, som var Svangkampen (1149), vest for Goppollen.

Fra Saubuvegen svingte vi sørøstover på en vei som går over til Goppollen. Vi kjørte gjennom setrene Vesltann og Åmotsætra. Hyggelig å høre Julie i baksetet si: «Å, det er så fint med sånne gamle bygninger.» På Åmotsætra sto det noen eldre, laftede hus, og det var disse hun kommenterte. Etter at vi hadde passert Flausætra, parkerte vi der grusveien gjør en nordlig sving like vest for Flausætra. Ingen parkeringsplass her, men en bred vegskulder gjorde at det var fint å sette bilen langs veien. På kartet er det tegnet inn en sti fra denne svingen, og det er ikke langt opp til toppen med dette utgangspunktet. Stien er fin og tydelig, men det stiger jevnt og bratt, for det er rundt 300 høydemeter som skal forseres på kort distanse.

Først gjennom gammel, litt trolsk og stor granskog. Brått slutter skogen, og man er oppe på snaufjellet, hvor utsikten åpner seg. Linn Therese og Julie gikk først fra start, og de så Morten, Frida og jeg ikke noe mer til før vi var på toppen. Morten var tung i beina etter joggeturen til Eldåhøgda (1232) noen timer tidligere. Det passet meg bra, så slapp jeg å pese så altfor mye oppover. Frida holdt fin flyt i bakkene, og da toppen nesten kom til syne, fikk hun et ekstra gir. Moro å se hva som bor i barna bare motivasjonen er der.

På toppen var første kommentaren til Linn Therese og Julie: «Så lang tid dere brukte’a?». De hadde visst ventet en stund… Sola var borte og det blåste en del. Ganske surt på toppen av Svangkampen (1149), men vidstrakt og nydelig utsikt var det. Stor forskjell på temperaturen i forhold til nede i skogen, hvor det var varmt og behagelig. Vi holdt ut en liten stund, før vi ruslet nedover igjen.

På nedturen stoppet vi litt nedenfor toppen. Langs stien var det en bratt bergknaus hvor barna kunne få småklatre. Morten og jeg sto under og passet på i tilfelle de skulle glippe. Det var ikke mer enn 3-4 meter høyt, men det er nok til å slå seg litt det. Etter at klatreabstinensen var roet noe, ruslet vi nedover på stien samme vei som vi hadde gått opp. Fin og trivelig sti. Morten og jeg snakket om at Svangkampen denne veien er en glimrende familietur. Det er nok en populær topp, for den lille stunden vi var på toppen kom det flere besøkende.

Nede i skogen ble det igjen godt og varmt. Bare så synd det absolutt ikke var slik på toppen. Ved bilene ble vi enige om å møtes på Mac’ern på Lillehammer (ved E6), siden vi begge skulle den veien. Da fikk vi også justert kaloribalansen noe etter et aktivt døgn.

Takk igjen for en flott og minnerik helg, Linn Therese og Morten! Nok en super opplevelse rikere, både for liten og stor! :-)