Løvstakken - verdig farvel med Bergen (17.07.2015)  

Det var hjemreisedag, og vi skulle kjøre den lange veien tilbake til Lier etter noen innholdsrike og fine dager i Bergen. Men denne fredagen var været helt nydelig, med lettskyet og varmt vær. Vi kunne jo ikke bare sette oss i bilen og kjøre hjem da…? Det spilte ikke så stor rolle om vi kom sent hjem. Tross alt var det ferie.

Grete og jeg hadde Løvstakken (477) som en reservetur på lur. Hun var på den for ca 20 år siden da hun bodde i Bergen et års tid. Jeg sjekket kartet på forhånd for å finne korteste sti opp, siden vi bare skulle ta en liten topptur før hjemreisen. Etter hva jeg kunne se var korteste rute fra sørvest, fra Rosenlundveien. Men dette er en vei i et boligområde, og det var ingen store parkeringsmuligheter i den gata, virket det som. Bortsett fra langt oppe, der Rosenlundveien tar en skrap sving til høyre, etter hus nr. 43 og 56. Like til høyre for innkjørselen til hus nr.56 var det inntegnet en plass hvor det muligens gikk an å parkere. Spørsmålet var bare om denne plassen var privat… Det var verdt å sjekke ut i hvert fall, og som vi håpte på, var det ingen skilt med parkering forbudt eller lignende der. Ikke virket parkeringsplassen veldig privat heller, og det var plass til minst 3 biler der.

Stien starter 10 meter videre opp Rosenlundveien. Der går en liten, men fin sti inn i bushen. Underlaget er mye stein, og stien følger en strømledning oppover. Derfor har man fri sikt oppover på grunn av nedhogd skog der strømledningen går. For øvrig er det mye buskas og kratt, så jeg er glad vi hadde sti å følge. Ellers hadde det blitt knotete.

Omtrent halvveis bratner det til, og det blir mye løsgods. Stien svinger opp mot venstre, og blir her ei lang, løs ur. På dette løse partiet var det hengt opp tau, og det var faktisk til god hjelp. Ikke fordi det var SÅ bratt, men mer på grunn av rullende stein. For barna var tauet veldig kjekt.

Siste biten opp var veldig fin å gå. Stien snor seg i svinger, og det går opp noen korte, bratte skrenter. Frida og Julie syntes det var ekstra gøy når det ble bratt og noe mer spennende. De slekter nok på sin far, kan det virke som… Toppen dukker ganske fort opp i dette knausete terrenget siden det ikke er så langt opp, og etter en drøy halvtime på tur satt vi på høyeste punkt. Og for en utsikt! For et vær! Jammen var det bra vi utnyttet muligheten når vi hadde den. Vi knipset i vei med fotoapparatet, og nøt Vestlandet. Ikke hver dag vi har muligheten til det. For å få bedre utsikt ned mot Bergen sentrum, ruslet vi også ned til den staselige varden, som står litt lavere en selve toppen, noen meter lenger nord. Bergen er flott i finvær!

Vi ble så lenge vi kunne på Løvstakken (477) før vi ruslet nedover igjen. Litt surr i starten med å finne riktig sti, siden det går en drøss av stier fra toppen. Men vi fant ganske fort igjen "vår" rute, og fulgte samme sti ned til bilen. Faktisk godt under 2 km totalt er ikke mye på en så fin topp.

Klokken var nesten 23:00 da vi rullet inn i innkjørselen hjemme i Lier, og det er så absolutt innafor i disse ferietider. Løvstakken ble en nydelig avslutning på Bergens-ferien for denne gang.