Søkkvått til Årkjølen & Søndre Fjellsjøhøgda (31.07.2015)  

På vei fra Oslo til Elverum, tok jeg denne gangen bevisst veien mot Nord-Odal kommune. Som mange andre gjør, parkerte jeg også ved Gjellbekksætra. Fine grusveier opp til parkeringsplassen, hvor veien egentlig fortsetter videre, men trusler om anmeldelse ved videre privat kjøring får nok de fleste til å parkere ved Gjellbekksætra. Uansett starter stien mot Årkjølen bare få meter etter parkeringen, så noen god grunn til å kjøre videre hadde i hvert fall ikke jeg.

Fin sti, som går slakt oppover. Tidlig går den gjennom et stort hogstfelt, hvor stien nesten forsvinner i alt det høye, blomstrende gresset. Lenger oppe begynte jeg å ane at det kom til å bli vått. Den siste kilometeren er det tegnet myrer på kartet, og disse burde nesten heller vært gjort om til helblått, i form av innsjøer. Maken til søkkvåt sti kan jeg nesten ikke huske å ha gått på. Det surklet og sprutet, og jeg tråkket ned i vann til langt opp på skoene stadig vekk. Takk og pris hadde jeg relativt nye fjellsko, og det nysmurte læret holdt suverent vannet unna. Det var en befrielse å gå siste bakken opp mot Årkjølen, for der var det vanlig, normalt «tørr» sti.

Været hadde vært delvis skyet, med sol innimellom og bra temperatur. Det var shortsvær, såpass fint var det. Underveis hadde jeg passert et følge på 6 personer, og jeg regnet med at de kun skulle til Årkjølen (641). Fra Årkjølen gikk jeg raskt videre nordover mot Søndre Fjellsjøhøgda (642), som tross alt var mer viktig nå. Stien nordover var ikke mindre våt. Det fortsatte i det våte element, helt til jeg var kommet så langt nord at jeg kunne forlate stien og sikte mot høyden hvor Søndre Fjellsjøhøgda var. Endelig ble underlaget mer lyng og vanlig skogbunn. Med GPS’en på mobilen som hjelp rotet jeg fram i skogen helt til det dukket opp et norsk flagg på en liten varde. Det var det velkjente flagget til Otto og Inger Lise, som markerer høyeste punkt i Stange kommune.

På Søndre Fjellsjøhøgda (642) var jeg blitt tørst og noe sulten, så jeg hivde i meg litt føde og drikke, og tok et par bilder. Det var ikke noe stas å stå stille der inne i skogen. Fryktelig mye mygg og insekter var det, så jeg ble etter hvert ivrig på å returnere. Tilbaketuren gikk i noenlunde samme spor. Jeg fulgte først de oransje trebitene som hang i trærne og viste vei, men skar så sørover mot stien og «svømte» tilbake til Årkjølen (641). Der satt gjengen jeg tidligere hadde gått forbi. Jeg slo av en prat med de og tok turen opp i tårnet, før jeg vandret stien tilbake til bilen ved Gjellbekksætra. Utrolig nok var jeg relativt tørr på beina da jeg ankom bilen. Deilig med gode sko!

Da jeg kjørte nedover grusveien fra Gjellbekksætra ble jeg rimelig stresset! Lommeboka, hvor var den? Jeg så den ikke i bilen noe sted. Fa… Hadde jeg lagt den igjen da jeg betalte bommen ved Skyrud, nord for Knapper? Hadde jeg flaks, lå den der fortsatt. Jeg kjørte så fort jeg turte et lite stykke sørover før jeg bare ville ta en sjekk i ytterjakka som lå i baksetet. Kanskje lurt å se i den før jeg kjørte tilbake til bommen. Puh, yes! Innerlomma på ytterjakka hadde noe innhold, og det var lommeboka. Åhh, for en lettelse! Jeg snudde med et smil om munnen og noen tonn lettere til sinns, og kjørte nordvestover mot Grytsætra. Sånt surr måtte jeg kutte ut…