Fluer og våt skog på Poiamarkkampen - Trysil (02.08.2015)  

Været lettet betraktelig mens jeg kjørte sørover etter den regnfulle turen på Ulvsjøberget (854). Jeg kjørte en drøy mil i retning Søre Osen, og stoppet langs hovedveien nokså rett øst for toppen med det noe merkelige navnet Poiamarkkampen, eller Poiamakknappen, som den heter på noen kart. Grusveien som går opp mot Poiamarkkampen (687) like vest for toppen og rundt på nordsiden, var selvsagt stengt med låst bom den også. Den hadde jeg først sjekket ut. Sorgen var allikevel ikke så stor over den bommen, da det ikke var lange turen fra hovedveien heller. Faktisk bestemte jeg meg for å ta med Nordberget (683) også, siden det var såpass kort.

Nå hadde jeg ikke noe håp om å kunne følge veier og stier, så jeg forberedte meg på å gå etter GPS'en store deler av denne turen. Fra bilen bar det rett til skogs, og jeg gikk ikke langt oppover før jeg kom inn på en utydelig sti som gikk i retning Nordbergsætra. Jeg passerte litt vest for denne setra, og hadde unngått noe særlig med baksing i våt skog takket være den svake stien. Setra var ikke mye å skryte av. Da jeg gikk oppover setertunet, så jeg kun en haug med sammenrast tømmer fra noe som en gang hadde vært en bygning. Etter passering setra, tok jeg en nøyere kikk på kartet på mobilen, og oppdaget at jeg var på vei ned mot nordøst. Nordberget (683), som var første mål, var mye mer til venstre. I skogen er det jammen kjekt med GPS!

Toppunktet på Nordberget (683) nådde jeg etter en snau halvtime. En bolt markerte toppen, og viste at det jammen hadde vært folk der også før. Så ingen førstebestigning denne gangen heller… Liten utsikt, men været lettet mer og mer. Sola kom og gikk, mens skyene drev forbi. Buksa var klissvåt nederst på grunn av den våte skogen, men det var bare å "gønne" på, så holdt jeg varmen.

Jeg siktet meg nå inn mot grusveien like sør for Nordberget (683). For å komme til den krysset jeg litt av Stormyra, og endelig hadde jeg vei å gå på – et lite stykke i hvert fall. Nesten 300 meter gikk jeg på veien, før det var på tide å styre til skogs igjen, mot Poiamarkkampen (687), som ikke var langt unna nå.

Null utsikt fra Poiamarkkampen (687). En skogstopp med stor "S" dette her. Riktignok en rød nål på Peakbook-kartet, men det var bare en mager trøst. Jeg tok et bilde, og kom meg raskt videre.

Jeg ville nå komme meg raskest mulig ned mot fylkesvei 584 hvor bilen sto parkert. Gleden ble stor da jeg like sørøst for Poiamarkkampen (687) nådde et stort hogstfelt. Gleden skulle bli kortvarig… Sola skinte, og jeg følte et snev av idyll i det våte gresset. Med sola ble det også varmere, og jeg var svett. Dette fant noen svarte flygende kryp ut rimelig kjapt. Brått var jeg omringet av en sverm med digre, surrende fluer. Jeg veivet og kavet, og fikk de litt unna, men det varte bare noen sekunder, så var svermen der igjen. Det meterhøye gresset var søkke vått, men buksa var allerede til å vri om, så jeg prøvde å peise på nedover. Underlaget var veldig ujevnt, så jeg fikk ikke gått så fort. Fluesvermen fulgte meg nedover hogstfeltet, men løste seg delvis opp da jeg endelig nådde den skyggefulle skogen. Puh! Det var jammen godt å nå bilveien og rusle de siste meterne bort til bilen. Jaget av fluer, gjennomvåt bukse og lite utsikt – den kommer ikke høyt på lista over fine turer denne runden! Men trim ble det, og det var det største plusset med denne turen.