Vassfaret: Sørbølfjellet & Ørneflag (29.08.2015)
Startpunkt | Damtjernhallin (987m) |
---|---|
Endpunkt | Damtjernhallin (987m) |
Tourcharakter | Bergtour |
Tourlänge | 7h 54min |
Entfernung | 17,6km |
Höhenmeter | 890m |
Karte |
Besteigungen | Pika (1.237m) | 29.08.2015 |
---|---|---|
Sørbølfjellet (1.284m) | 29.08.2015 | |
Sørbølfjellet Nord (1.275m) | 29.08.2015 | |
Sørbølfjellet Nordvest (1.280m) | 29.08.2015 | |
Sørbølfjellet Sørøst (1.280m) | 29.08.2015 | |
Ørneflag (1.243m) | 29.08.2015 | |
Besuche anderer PBE | Damtjernhallin parkering (987m) | 29.08.2015 |
Skarsdalsvegen bom (163m) | 29.08.2015 |
Endelig var det klart for årets pappatur til fjells. Og som i fjor, kunne Audun igjen tilby overnatting på den flotte hytta hans familie har ved Gulsviksætran, på nordøstsiden av Norefjell. Ekstra gledelig i år var det at vi skulle sette rekord i hvor mange det passet for. I 2014 var det stort frafall, men nå kunne også Tommy, Ståle og Lars bli med, i tillegg til Audun og meg. Bare Jan var forhindret fra å bli med i år. Dermed skulle vi bli fem på tur. Audun hadde dratt i forveien utpå dagen fredag. Vi andre veltet inn i en varm og god hytte ved halv nitiden på kvelden. Det er så altfor sjelden vi treffes, så det ble en trivelig kveld med skravling før øyelokka ble for tunge.
Under frokosten lørdag morgen luftet vi de tre turalternativene jeg hadde planlagt. Det sto mellom brattere fjell i Hemsedal, eller lettgåtte topper i Vassfaret-fjella. Værvarslet var noe bedre for Vassfaret. Hakket mindre skyer og litt mindre vind. I tillegg var det langt kortere å kjøre. Det ble en rask avgjørelse i favør av Sørbølfjellet og Vassfaret-fjell. Egentlig deilig å slippe så lang kjøretur, særlig når klokka allerede var passert 10 på morgenen før vi kom av gårde.
Vi rullet ned til Gulsvik, hvor det var to grusveier å velge på oppover mot Sørbølfjellet. Siden vi kom vestfra, prøvde vi først den som går opp på vestsiden av Solheimselvi. Ingen skilting å se opp den veien, men vi fikk fort svar på at vi hadde valgt riktig vei. En automatbom ville ha 60 kroner, enten i form av mynter eller bankkort. Faktisk var det 5 kroner ekstra i kortavgift, om man velger det. Vi hivde innpå nok mynter, og kjørte helt øverst i Damtjernhallin, hvor stien opp mot Sørbølfjellet starter. Grusveien inn til Damtjernhallin var OK å kjøre, men bar preg av at det var lenge siden det var gjort noe med den. Det hadde endret seg da vi kjørte ned igjen på kvelden, for i løpet av dagen var veien blitt gruset og skrapt.
Fra Damtjernhallin er det ikke langt opp til Sørbølfjellets høyeste punkt. Rundt 3 km og 300 høydemeter, for det meste på sti. Drøye timen brukte vi opp. Vi fulgte stien til sørvestbredden på vann 1206 (Tolvtjernan), og derfra nokså rett sørover i terrenget til toppen på 1284 moh. I starten oppover hadde vi solgløtt og håp om skiftende skydekke, men da vi hadde nådd toppen på Sørbølfjellet (1284) var det overskyet, og det skulle det forbli resten av dagen, med noe regn attpåtil. Vi sto i le for vinden bak den enorme toppvarden, og nøt litt godsaker fra sekken. Flott utsikt, særlig mot sør og vest.
Vi ruslet så østover mot Sørbølfjellet Sørøst (1280), som bare er 4 meter lavere enn den høyeste toppen. Liten stopp på denne mer anonyme toppen, før vi skulle vandre mot Ørneflag (1243), kommunetoppen i Sør-Aurdal. Vi gikk langs en bekk nedover forbi Saunatten (1256). Stort sett fint å gå i terrenget, men i de laveste partiene var det noe småkratt og litt tyngre. I motbakke føltes det fjærende og myke underlaget mer anstrengende. Nesten som å gå på en madrass… Nedover er det derimot behagelig.
Bakken opp til Pika (1237) ble dagens tyngste. Jevn og bratt stigning her, på mykt underlag. Drøye 100 høydemeter er egentlig ikke så mye, men nå virket det høyt. Vi lurte et øyeblikk på om meterne var lengre her enn i lavlandet. Toppvarden på Pika (1237) sto oppå en kampestein. Vi slo oss ned bak denne, siden det var noe vind på toppene i dag. Da vi skulle gå videre, gikk Tommy på andre siden av kampesteinen. Nå var sekken hans ubevoktet, og da så Lars og jeg en gylden mulighet til å drive med fantestreker. Vi la noen steiner i sekken hans, i håp om at han skulle få slite litt mer enn oss andre. Dessverre var vi overivrige, og puttet oppi litt for mye. Han merket det straks han løftet sekken, og ord som begynner på «fa..» og «helv..» ble uttalt høyt og tydelig, etterfulgt av latter og trusler om hevn…
På den korte strekningen bort til Ørneflag (1243) kom dagens første regndråper. I vest og nord var det mye grått, så vi tok like greit på oss regntette klær med en gang. Det kunne fort bli litt mer utover, selv om det foreløpig var temmelig lett nedbør. Nå fikk Lars hakeslepp idet han dro opp det han trodde var regnjakke… Et tydelig banneord tydet på at noe ikke stemte. Regnjakke var visst regnbukse! Og det blir litt pes og tre den over hodet. Her kom Tommy på banen som en reddende engel. Han hadde en poncho liggende i sekken (og dessverre ingen steiner…). Gode venner bidrar når nøden melder seg, og dermed forble Lars tørr på overkroppen.
Fra Ørneflag (1243) så vi ned mot Vassfaret og Hedalen. Det hang en rød postkasse på toppvarden, og Audun noterte i boka som lå der. Vi ruslet litt lenger mot nord, for å få bedre utsikt nordover og ned mot Hedalen. Storekrakkoia så vi godt der nede i skogen.
Nå gjorde vi helomvending og gikk i retning Damtjernhallin hvor bilen til Audun sto parkert. På vei nedover fra Ørneflag (1243) satte regnet inn med mer styrke, med motvind i tillegg. Vi kom inn på den merkede stien ganske fort, men denne stien er ikke veldig tydelig i terrenget overalt, ennå. Den virket fersk, og var merket med lyseblå maling. Vi fulgte stien et lite stykke vestover, til vi hadde passert vann 1160, sør for Dyttholfjellet (1241). Der bar det ut i terrenget igjen, siden jeg hadde lyst til å ta med et par topper til, nord på Sørbølfjellet. Disse toppene (1275 og 1280) var nesten på veien tilbake til bilen uansett, og bare få meter lavere enn Sørbølfjellets høyeste punkt.
Vi gikk langs nordbredden på det største vannet der oppe, Tolvtjernans vann 1177. For første gang på turen fikk jeg nå en liten «tredemøllefølelse». Lars hadde også følt at det var drøyt på det strekket. Vi skrådde etter hvert over en liten høyde og ned mot en liten dal, før bakken opp til Sørbølfjellet Nord (1275) ble nedkjempet. Slak og behagelig stigning her, men beina begynte nå å bli tunge hos de fleste av oss. På toppen her så det et øyeblikk lysere ut, da sola brøt igjennom flere steder. Men innen vi hadde nådd dagens siste topp, Sørbølfjellet Nordvest (1280), hadde det tetnet til i vest igjen.
Det korteste toppbesøket hadde vi på dagens avslutningstopp, Sørbølfjellet Nordvest (1280). Nå kom en våtere regnbyge, og vi snørte igjen regnjakkene. Jeg orket ikke engang å dra opp fotoapparatet her. Tanken på en varm dusj, frossenpizza og en kald øl, kvernet i hodene på de fleste av oss, så vi satte fort i gang med nedstigningen mot bilen. Vi hadde sett oss ut en rute ned som ikke var for bratt. Den fant vi, men midt i var det fryktelig mye kratt og vierkjerr. Dette dekket over hull og steiner under, så vi småsnublet nedover det bratteste partiet før det flatet ut siste biten til parkeringsplassen og bilen. Vi kom over en liten moltemyr like før vi nådde stien igjen, og fikk smake ferske molter rett fra myra.
En meget godt fornøyd gjeng etter dagens rundtur i Vassfarets sørlige fjell. Vi tok omveien til Flå for å hamstre pizzaer. På Kiwi der møtte vi til alt overmål Jan med familie, som ikke hadde kunnet bli med på fjellturen pga 70-årslag nettopp i Flå. De var pyntet til fest, vi gikk rundt i svette turklær… Skal si dusjen på hytta smakte ekstra godt litt senere. Sjelden har frossenpizza smakt så godt også. Og det ble ikke fryktelig sent den kvelden heller før Jon Blund banket på hos de fleste av oss. En lang dag i frisk fjelluft er dessverre uvant kost for oss Lier-fedre med opptil flere skolebarn i hjemmet.
Benutzerkommentare