Peakbooktreff fredag - Griningsdalshøe & Dyrtjørnhøe (18.09.2015)  

Ekstremværet "Petra" trakk seg unna, og været lettet gradvis mens jeg kjørte nordover på vei til Peakbook Summit II på Leirvassbu. Da jeg rullet over Valdresflye glinset nysnøen på toppene over 2000 meter. Det lå det an til solgløtt utover dagen, så nede i Sjodalen svingte jeg av like nord for Besstrond for å kjøre innover mot Griningsdalen. Selv om jeg nå var i et kjent og kjært område, hadde jeg aldri vært på Dyrtjørnhøe (1687). Ei heller høyeste punkt på Griningsdalshøe (1568) hadde fått besøk av meg noen gang. Bare nordvesttoppen hadde jeg vært på tidligere, i mai 1996, på en sur og kald dag med to kompiser hvor vi ikke orket å traske bort på hovedtoppen.

Jeg betalte kr 50 i bommen, og kjørte nesten til veiens ende ved Dyrtjørnbekken, hvor det ligger en seter. Rundt 300 meter før setra var det ei lomme på oversiden av veien hvor det allerede sto en bil. Det var god plass til en bil til der, så da stoppet jeg likeså godt der. Borte ved setra sto det flere biler.

Fra parkeringen og oppover lia mot ryggen til Griningsdalshøe (1568), var det utrolig lettgått og behagelig underlag. Veldig lav vegetasjon og kun spredte bjørketrær, så her var det bare å sette kursen rett oppover. Sørøstryggen til Griningsdalshøe var fin å gå. Jeg fulgte etter hvert en liten sti på deler av veien oppover ryggen. Da jeg var kommet et stykke og nærmet meg toppen, så jeg en person som ruslet litt hit og dit like ved toppen. Dette kunne da ikke være en toppsamler… Jeg så etter hvert at personen bar på noe langt, og skjønte at dette var nok en jeger som speidet etter ryper. Dette skulle ikke bli den eneste jegeren jeg så iløpet av turen heller. Det smalt av og til rundt i fjellet, og flere ganger så jeg folk som sto oppe på utspring og topper, eller ruslet i fjellsidene.

Etter en drøy time sto jeg på toppen av Griningsdalshøe (1568). Mer og mer blå himmel dukket opp, men det blåste surt, så nå måtte jakke og pannebånd på. Men jeg kunne drøye med lua. Det holdt å dekke til ørene…

Nå måtte jeg ned over 270 høydemeter for komme til Dyrtjørnhøe (1687). Litt kjipt å miste så mange høydemeter, men det gikk egentlig ganske fort å komme seg ned i Tjørnosdalen. Jeg passerte et lite tjern nede i dalen, hvor jeg stoppet og tok en matbit. Nå kom sola fram en god stund også. Det ble straks altfor varmt med jakke og pannebånd igjen. Bakken opp mot Refjellet Sørvest (1524) tok jeg det skikkelig med ro. Jeg ruslet og tok pauser, og bare nøt sola og høstfjellet.

Egentlig skulle Øyvind (oyvindbr) møte meg ved Dyrtjørnhøe (1687). Han kjørte også gjennom Sjodalen, men manglet kart og bommet på avkjøringen til Griningsdalen. Jeg hadde selvfølgelig satt veldig pris på å møte han der oppe, men det ble naturlig nok for dumt å snu da han var kommet altfor langt nord i Sjodalen. Vi hadde delvis kontakt via SMS, og fikk avtalt at vi heller skulle ta en felles tur neste dag til Surtningstinden (1997) i Jotunheimen.

Da jeg kom opp mot Refjellet Sørvest (1524), gikk jeg oppom et par punkt som ved første øyekast virket nesten like høye, men jeg så fort at kartet har høyeste punkt på rett sted. Toppunktet på Refjellet Sørvest (1524) var en typisk rød knaus som man av og til ser rundt i fjellet. Sola skinte, og været ble stadig bedre. Jeg hadde nesten lyst til å bli sittende en god stund, men Dyrtjørnhøe (1687) var altfor nærme nå, og jeg gledet meg nesten til å ta fatt på siste bakken opp til denne.

Dessverre tapte sola kampen mot skyene innen jeg nådde toppen på Dyrtjørnhøe (1687). Det ble igjen temmelig surt, da det også blåste friskt på toppen. Jeg måtte sette meg i le for å spise og drikke litt. Allikevel tok jeg meg tid til å sette kameraet på selvutløser, og satset på at det ikke blåste av gårde mens jeg sprang bort til toppvarden. Dyrtjørnhøe er fin topp. Relativt spiss til å være i dette området, og god utsikt i alle retninger. Selv om sola uteble og det var kjølig, ble jeg en stund på toppen.

Returen la jeg mest mulig rett ned mot bilen. Jeg ruslet over Refjellet Sør (1612), og rett før jeg nådde den skvatt jeg til da det smalt fra en jeger et par hundre meter til venstre for meg. Nesten så jeg kastet meg ned… Man føler seg noe utsatt sånn i høstfjellet, selv om de aller fleste jegerne forhåpentligvis har oversikt og ser forskjell på mann og fugl. ;-)

Fra Refjellet Sør (1612) gikk jeg i en liten bue for å unngå noen myrområder ved Dyrtjørni. Det glinset i mye vann rundt i terrenget der nede etter lavtrykket "Petra". Jeg unngikk de våteste feltene, og langet ut nedover. Stort sett lett å gå. Bare noen korte områder med vierkjerr på en halvmeters høyde, og en liten strekning med gress og vått underlag. Gode fjellsko holdt meg tørr hele veien. Ganske mye vann i Dyrtjørnbekken, men jeg fant fort et sted å hoppe over. Like etter dukket bilen opp i bunnen av den fine lia under Bjørnberget (1329). Herlig ettermiddagslys fra en synkende sol i vest gjorde høstfargene sterkere. Det rare med denne lia var at det sto noen voksne bjørketrær spredt rundt, og noen falne og døde. Men, ikke en eneste ung og ny bjørk. Ingen nye generasjoner til å pynte på i fjellsiden. En døende bjørkeli, mens det på andre siden av dalen var tjukk skog.

Jeg rullet ut Griningsdalen ved 18-tiden, og ankom Leirvassbu rundt 2 timer senere. Dette ble en fin og passe lang innledningstur til Peakbook Summit II.