Avbrutt forsøk på Styggedalsryggen pga tåke (10.08.2002)  

Jeg hadde luftet en klatretur i Hurrungane for Marit, en kollega på jobben. Hun hadde noe klatreerfaring, og var veldig interessert i å bli med på en skikkelig rangletur. Så var det dette med å få det til å passe… Den helgen vi spikret, var værvarslene selvsagt vinglete. Det kunne gå ene eller andre veien. Vi satset på at det gikk vår vei, og kjørte av gårde en fredags ettermiddag. Marits mann ville også bli med, og i tillegg ble ei venninne av henne med.

Vi sov i telt i Helgedalen, og våknet til overskyet vær dagen etter. Sola kunne skimtes hist og her, men på Styggedalsryggen stanget skyene langt nedpå. På vei oppover Helgedalsbotnen øynet vi en liten bedring i været, men det var kun forbigående. Da vi var kommet opp til høyden Vest for Kommane (1754), hadde det tetnet mer til. Nå var Styggedalstinder og Skagastølstinder godt gjemt i et synkende skylag. Da gikk det altså den veien vi ikke hadde satset på. Vi tok en lang pause på Vest for Kommane (1754) for å se om trenden fortsatte, og det gjorde den. Det ble gråere vær.

Valget ble etter hvert enkelt. Ingen så noe poeng i å rave oppe i høyden i tåka. Vi ruslet sakte nedover igjen til Styggedalen, Helgedalen, til bilen og en lang hjemreise. Det var kun denne ene dagen vi hadde til rådighet, så da fikk disse tindene vente en stund til.