Bufjell - Sande i Vestfold (02.01.2016)  

En travel januar med få muligheter til turer lå foran meg, så nå måtte jeg utnytte den lille muligheten jeg hadde denne lørdagen til å få tatt årets første topptur. Overskyet vær og et par-tre minusgrader, og et tynt lag med snø hjemme i Lier. Jeg dro sørover, og satset på ennå mindre snø i Sande, Vestfold. Det måtte bli kort kjøretur, og ikke altfor lang gåtur heller pga korte dager og få timer til rådighet.

Jeg kjørte mot Veberg og østover på Vebergveien. Etter å ha passert noen eneboliger som lå nærme veien, bar det nedover mot en liten dal. Bare 400 meter etter eneboligene dukket det opp en parkeringsplass og et skilt som fortalte at all kjøring var forbudt. Det fristet uansett lite å kjøre videre, da veien fort gikk over til mer traktorveistandard.

Jeg la opp til en liten rundtur med Bufjell (263) som hovedmålet. Først gikk jeg mot Kiruddalsåsen (225). Helt i starten, etter 200 meter fra parkeringen, tok jeg en snarvei til høyre på en sti, som i dag var like mye bekk. Så kom jeg inn på traktorvei igjen, som jeg kunne følge hele veien mot toppen. Bare de siste 20 meterne måtte jeg gå ut i skogen. Luksus! Etter hvert som jeg hadde kommet dypere inn i skogen og høyere opp, var det blitt mer snø på veien. Ikke mye selvfølgelig, men rundt 5 cm på traktorveien. I tett skog var det så å si bart.

Kort stopp på Kiruddalsåsen (225), før jeg gikk nedover igjen på traktorveien. Jeg kunne følge den et lite stykke mot Bufjell (263), men så var det slutt på luksusen. Nå ble det brattere oppover. Noe mer snø i kalde høl i skogen, og litt glatt også enkelte plasser, særlig opp et par bratte kneiker. Etter rundt 1 time på tur fant jeg høyeste punkt på Bufjell (263), som faktisk hadde noe utsikt takket være hogst. Særlig østover var det noe sikt. Fint med litt snø i skogen så det ble lysere. Lette snøfnugg dalte rolig ned stort sett hele tiden og skapte litt julestemning nå som jula var over.

Nå satte jeg kursen nordover. Etter hogstfeltet ble det mest vandring i skogen bort til Slettås (259). En kort strekning fant jeg en sti, og rett før jeg kom inn på traktorveien like sørøst for Slettås (259), kavet jeg gjennom en svært mørk og tett skog. Toppen på Slettås (259) var bevokst med høy skog, så lite utsikt derfra. En firkantet stein lå omtrent der GPS’n markerte toppunktet.

Fra Slettås (259) gikk jeg samme vei ned til traktorveien igjen, som jeg nå skulle følge tilbake til bilen. Men fremdeles hadde jeg litt tid før det ble mørkt, så jeg tok en avstikker oppom Steinarseteråsen (237). Det gikk heldigvis en sti fra traktorveien og opp på denne åsen som gjorde avstikkeren kjapp og enkel.

Da jeg ankom bilen begynte det virkelig å skumre. Klokken nærmet seg da halv fire, så dagene er korte. Godt å tenke på at det nå går mye lysere tider, og større muligheter til å få sneket inn turer i en travel hverdag.