Camp Venabygdsfjellet - endelig Muen (08.06.2014)  

En av de triveligste begivenhetene i løpet av året, er teltturen med Morten og Linn Therese. For 4. året på rad skulle vi avgårde, og siden pinsen sto åpen for begge familier og værvarslet var nogenlunde bra, var årets turhelg spikret. I år ble vi også en til, siden begge mine døtre nå kunne bli med. Morten ville at jeg skulle velge fjellområde, og da falt ganske raskt Venabygdsfjellet på plass. Lenge siden jeg hadde vært der, og med lett tilgang på enkle og fine toppturer. I tillegg kunne det være fint mulig å finne en god basecamp for telt og lavvo, siden det er et større område med snaufjell der. Morten og Linn T. var nesten en time før oss, og brukte noe av ventetiden på å søke etter en plass hvor vi kunne etablere basecamp. Det var lite med 5-stjerners plasser, men en brukbar mulighet hadde de sett ved sørenden av Muvatnet.

Vi parkerte øverst på avkjøringen sør for Muvatnet, og fikk satt opp telt og lavvo kun få meter fra bilene. En liten bålplass var det der også, så pølse- og marshmallowgrillingen til kvelden var reddet. Det er noe av det viktigste med hele turen…

Etter at basecamp var etablert, måtte det bli topptur i finværet. Det var varmt og halvskyet, men til kvelden var det meldt en bygefront som skulle passere. Så det gjaldt å smi mens været var varmt… Muen (1424) var selvskreven. Den måtte vi på! Morten hadde vært der for mange år siden, men for meg hadde det vært en topp "jeg bare kunne stikke oppom" når jeg kjørte forbi. Vel, nå hadde jeg ikke kjørt forbi siden 1998, så nå var jeg rimelig sulten på å bestige den. Dette er en veldig fin barnetopp også, med god sti og veldig kort anmarsj.

Så rett fra teltplassen gikk en 6-åring (som ble 7 åtte dager senere), to 9-åringer og to voksne bort på en av stiene som fører opp mot Muen. For i starten er det flere muligheter, men etter hvert smelter disse stiene sammen til ei hovedåre. Frida som var yngst, ledet an i starten og dro på. Julie og Linn Therese skravlet seg bort i perioder, men kom sterkere mot slutten. Det gikk i grunn lekende lett til topps med alle. Frida fikk en liten motivasjonsknekk da det kun var 50 høydemeter igjen, men da jungelen med varder på toppen dukket opp, var all motivasjon tilbake.

Vi slo oss etter hvert ned ved postkassa og den største varden der oppe, hvor det var laget til en sittekrok. En god stund ble vi sittende, mens mat og godteri ble fortært. Litt mindre varmt når sola ble borte, men helt klart en flott sommerdag på Muen. Da vi hadde sittet ferdig, gikk vi samme vei tilbake. De øverste 120 høydemeterne er bare stein, og det er brattere, så her prøvde vi å ta det litt pent så ingen unge skulle stupe fremover i røysa. Når stien svingte mot vest og det ble flatere, ga jentene gass og holdt et veldig bra tempo nedover. Morten og jeg gikk i bra voksentempo, og allikevel dro barna i fra. Det tok ikke lange tiden før vi kom ned til parkeringsplassen ved Muen, og var borte ved teltplassen vår igjen.

Fortsatt veldig vått i flatere terreng. Med vanlige joggesko ble jeg våt på beina, men i sommervarme gjør det ikke så mye. Det tørker fort igjen. Uansett ble det en kjempefin start på teltovernattingsturen på Venabygdsfjellet. Akkurat slik en sommertopptur skal være.

Men vi rakk vel en liten tur til før vi tok kvelden…?

For GPS-spor, se Mortens side:
http://peakbook.org/tour/89609/Gjensyn+med+Muen.html