Soltindan 1051: Vestre vegg via Bjørnskardalen (18.09.2016)

Endelig var dagen her da Soltindan 1051, Karlsøy kommune og Ringvassøyas hyeste topp, skulle bestiges. Toppen har blitt en slags nemesis som har forfulgt meg så lenge jeg har bodd i nord. Da jeg ser toppen til og fra jobben hver dag, har den fått en enorm tiltrekningskraft. Lysten på å bestige toppen har ikke blitt noe mindre av to mislykka forsøk, først på grunn av en overhengende toppskavl og senere på grunn av et fall og skade i turfølget.

Legger her ut en turbeskrivelse da jeg selv slet med å finne gode beskrivelser av turen. Veit at de få andre beskrivelsene som finnes gjerne tar veien via Åborsdalen, gjennom skaret mellom topp 1000 og 1005 mog, for så å traveresere på baksida av topp 1005, opp på breen og det siste lille stykke langs vestegga til topp 1051. Har vært i skaret mellom 1000 og 1005 tidligere, og syntes det så i overkant spenstig ut å følge denne ruta.

Generelt om turen: Vi gikk i stedet en alternativ rute gjennom Bjørnskardalen og opp sørvestveggen av topp 1051. Etter en del somling på formiddagen kom vi oss av gårde i tolvtida. Det er gode parkeringsmuligheter et lite stykke etter Guide Gunnar (om man kjører fra Tromsø). Det går flere stier fra riksveien som etterhvert møtes og følger elva oppover gjennom vegetasjonsbeltet, fram til man når det første Bjørnskardvannet (220 moh). Stien går langs nordsida av det første vannet før den skifter over til sørsida Bjørnskarvatnan (250 moh). Vi holdt oss i rasmassene på nordsida av dette vannet for å holde rettest mulig linje, men dette gikk grådig seint så vi bestemte oss for å holde stien på vei tilbak til tross en noe lenger rute. Etter de to første vannene gpr man opp til punkt 500 moh som er en blankskurt bergterskel der isen tydelig har polert berget i begge retninger. Derfra ser man Soltindans sørvestvegg og videre vest mot Rebbenesøy og havet. Derfra varvi noe usikre på veivalg. Hadde hørt at man kunne komme seg opp i veggens tredje renne til venstre fra toppen, men på avstand så løsmassene der så finkornige ut at vi var usikre på om det ville være lurt. Da vi kom opp i veggen viste massene seg å bestå av forstrinnsvis pukk, så det lot seg gjøre å gå nesten direkte opp litt til venstre for toppen. Her fant vi en sjakt som vi kunne klyve/klatre i. Denne kløfta var akkurat på kanten av hva vi var komfortable med, så vi ville ikke ned samme vei. Siden vi kom så direkte på toppen var vi så og si forbi den skarpe egga og traff på ura som utgjør toppartiet. Det er en nokså stor varde på toppen, med fantastisk utsikt i alle retninger. På vei ned fulgte vi egga helt til det laveste punktet som er en terskel der breen ligger ca 10 under. Så derfra at det var en del sprekker i isen og et opphold mellom bre og berg som man bør ta hensyn til å man skal gå den veien opp eller ned. Ellers så det greit ut. Vi gikk ned samme retning som vi kom opp men fant en mye tyggere renne å gå i. Her var det vesentlig slakere og bevokst. Her kan man stort sett gå uten bruk av hender. Er kun et svaparti på oversida av denne renna som vil være skummel ved våte forhold.
Alt i alt en litt lang og kjedelig anmarsj, men spennende og krevende forhold mot toppen og utsikten derfra gjør det til en flott tur. Hadde et ønske om å følge ryggen opp til Bjørnskartind og egga til 1051 derfra, men ville se an forholdene fra dalen først for å unngå bomtur. Kan melde at dette stort sett ser overkommelig ut, med mulig unntak av en tverrgående rift i berget like oppunder toppen av 1051. Dette ville vært en fantastisk travers. Det får bli neste gang.

Bjønskarvatnan 220 moh

Bilde bakover mot og langsmed de to Bjørnskarvatnan. Gikk i rasmassene på nordsida av Bjørnskardvatnan 250 moh. Grei fremkommelighet, men noe løseforhold sørget for lavt tempo. Høstjakta er i gang og Borgar sjekker mulighetene for å fange Pokemon.

Nordvestre vegg av Soltindan 1051. Bilde tatt fra toppen av en diger og tydelig blankskurt bergterskel som skiller de nedre vannene fra Tredjevannet.

Halvveis opp i nordvestveggen. Borgar i elegant klatrepositur poserer oppå en berghammer, letta over å være forbi den biten.

"Renna" vi klatra opp var mer en smal kløft. Til tross knusktørre forhold ellers i fjellet holdt kløfta noe vann og våt mose. I tillegg til en del finkorna løsmasser gjorde dette det til utfordrende terreng. Bergartene i området er nokså oppsprukne så det gav stort sett gode muligheter for feste. Måtte noen steder spenna beina i de motstående veggene for å komme forbi glatte partier. Vi fant fort ut at det var uaktuelt å gå ned samme vei som vi kom opp.

Breen i Soltindans vestre vegg.

Utsikt over vestegga mot Bjørnskartinden byr på en spennende travers, men ser ikke ut til at man kommer helt opp til 1051 uten å ta sjanser.

Svapartiet som må krysses for å komme til den enkleste renna.

Renna vi gikk ned. Vil absolutt anbefale denne om man ønsker en enklere oppstigning.

Kløfta vi klatra opp.

Det blei ganske mørkt innen vi kom ned.

Høydeprofil