Klatring på randen av avgrunnen - Trollspiret i Trolltindane (06.08.2015)  

Trollspiret hadde lenge vært definert som mitt hoved-turmål for året, og endelig var anledningen kommet. Sammen med JPV100 (Jan Petter Vad) ble denne turen årets klareste terningkast 6!

"Utrolig! For et naturens underverk! Rått!" Superlativene formelig gjallet mellom steinveggene i skaret mellom Trollryggen og Trollspiret, da vi endelig var kommet omtrent til foten av denne spektakulære tindenåla i Trolltindmassivet. Samtidig kjente jeg et ørlite sting i magen; kom vi til å komme opp? Måtte vi klatre helt på kanten av stupet ned mot Romsdalen? Hvordan var 2+punktet? Nå var stunden kommet til å finne det ut!

Det var ikke første gangen jeg var innover i Trolltindene med tau og klatreutstyr, men nå var vanskelighetene å forvente noe større enn når man bestiger Stabben, Klumpen, Trollryggen eller Store Trolltind. Føreren sa 2+. Det skulle være overkommelig. Likevel vet man aldri helt sikkert hva som venter. Ville godværet holde? Vått og sleipt fjell kan gjøre 2+ til en formidabel utfordring.

Vann
Jeg hadde ventet for lenge med å fylle vann, og i sørflanken under nålene rant det ingenting så tidlig på formiddagen. Vi satte fra oss sekkene. Jan-Petter stakk opp på Stabben og Klumpen, mens jeg tok en glissade i snøen 150 hm ned, og fylte 2l. Veien opp gikk ikke fullt så raskt, men likevel tok det hele bare et kvarters tid. Jeg var gira nå! Jan-Petter var ikke tilbake, så jeg tok sekken og fortsatte opp mot sørflanken under skaret mellom spiret og Trollryggen. Her kom Jan-Petter også, og vi tok en god rast i sola, og satte igjen noe overflødig utstyr (stegjern, isøks, og sekken min). Vi regnet med at vi var omtrent 150 hm under spiret nå, i følge gps-en.

Klyveklatring opp til skaret
Jeg tok på svasko for riktig å kunne kose meg oppover. Vi fant litt rester av noe varding, men ruta ga seg nesten selv. Vi kløv opp en hammer (klatregrad 2 eller svak 2), som på tørt føre bare var kos, selv om et fall ville vært alvorlig. Men gode tak gjorde at vi følte oss komfortable uten taubruk her. På begge sider av hammeren var det mer blankskurte bratte svaparti, så vi var rimelig sikre på at dette var rett vei.

Etter hvert skrådde vi inn i sørflanken under skaret igjen, som nå besto av mye grusbakke, løsgods og litt klippe innimellom. Det var i alle fall mye lettere terreng resten av veien opp til skaret.

Skaret og opp til foten av Trollspiret
I skaret fikk vi føling med stupet ned til Romsdalen; 1,5 km rett ned. Vi befant oss rett over Trollveggen. Opp mot Trollryggen virket det slett ikke så ille, men kanskje et luftig punkt? Men vi skulle i den andre retningen, vestover. Her var det også lett klyving, så vi fortsatte uten tau, og ganske snart kom Trollspiret til syne. Det gjorde oss henrykte!

Vi gikk over en liten pukkel på egga, og så over en utrolig luftig "bro" på 3-4 m bort til innsteget for klatringa. Brua var av massiv stein, omtrent horisontal, men bare halvmeteren brei. Dette føles ikke mye ut, når man ser rett ned i Romsdalen på høyre hånd! Hadde det blåst kraftig, ville jeg nok ha krabbet over. Nå gikk jeg greit, men ganske så fokusert, over uten å nøle.

Klatringa til topps
Det var åpenbart for oss at vi skulle svinge ut til venstre, heldigvis, og ikke ut mot stupet mot Romsdalen. Så gikk det en "linje" på skrå mot høyre opp til et meget bratt punkt, helt på kanten mot dalen. Det var der jeg antok - og håpte - at hullet var, det hullet vi visste at vi skulle igjennom, for å komme til topps. Men hvor var cruxet, punktet med 2+? Vi visste ikke sikkert.

Jeg fikk lov til å lede, og var så ivrig at jeg glemte å ta med meg slyngene Jan-Petter hadde. Derfor ble det fort stopp, så snart jeg var rundet hjørnet ut til venstre, og hadde lagt en sikring her. Den ble til standplass. Så kom JP etter, og jeg fikk påfyll med slynger, før jeg fortsatte.

Ganske snart ble det brattere, og et åpenbart kinkig punkt dukket opp: En slags loddrett kløft, med en fastkilt blokk som stakk ut. Det var rester etter rødmaling her og der, og ingen tvil om at jeg skulle opp her. Heldigvis var blokka solid som bare det, og den passet ypperlig til å legge en slynge rundt. Dermed hadde jeg god sikring før jeg svingte meg opp og inn over blokka. Dette var i alle fall 2+, ja jeg vil si 3. Takene var gode, men bevegelsen utfordrende rundt denne blokka. Like i overkant lå en ganske stor blokk som var helt løs. Den unnlot jeg å belaste.

Nå var jeg straks helt på kanten mot Romsdalen, da et hull/sprekk gjennom fjellet ble synlig. Yes, dette var som "hjelp fra oven." Ved første øyekast tvers gjennom sprekken, virket det vanvittig luftig på andre siden. Det kunne ikke være rett? Så kikket jeg rett opp: Helt vertikalt 3-4 m med noen tak her og der, men de virket grunne. Det så ut til å bli solid 3-4 klatring. Det var da jeg ble oppmerksom på at sprekken hadde en smal passasje oppover på skrå også: Det var løsningen, helt opplagt!

Så jeg skviste meg inn og opp, men rompetaska med 1l-flaske, gps, sjokolade og kamera gjorde at det var så vidt jeg klart å komme i gjennom. Jeg kom opp i sola, på et lite platå, og snudde meg og så at dette var toppen! Jubelropene gjallet! Målet var nådd - og så med en slik artig klatrepassasje!

Toppen av avgrunnen - og rappell
Ganske snart kom JP etter, og har var det god plass til flere. Jeg hadde hatt en forestilling av at spiret var spisst som en synål, men det var helt galt. En svær blokk lå og vippet på toppen, med en liten varde på. Utrolig byggverk av naturen! Men beina solid plantet på rette siden av denne, var det bare å kikke ned i avgrunnen; Romsdalen.

Vi knipset og filmet, snakka og spiste, og ropte til noen som satt på Trollryggen, ca 200 m i luftlinje mot øst, om de kunne ta bilde av oss - og det gjorde de! Takk til dem!

Så måtte vi etter hvert tenke på returen, men rappellfestet på toppen virket i våre øyne ikke optimalt. Derfor klatret vi usikra ned gjennom hullet, hvor vi i nedkant hadde observert en slynge rundt en blokk. Denne forsterket vi med en ny slynge, og tok rappell herfra. Da kom vi rett ned til innsteget igjen - utmerket.

Så var det bare å leve på minnene, mens vi lettere euforiske kløv ned til sekkene, og startet på turen tilbake.

Det lille "droppet" er ikke et fall, men 150-200 hm tur ned etter vann!