Maradals-kjerringi - en vrien dame å utfordre alene (13.08.2015)

Video fra toppen:

Planlegging og vurderinger
Jeg hadde grublet på hvordan jeg skulle ta Kjerringi nesten et helt år, da jeg ikke kunne regne det som selvsagt at jeg fikk med meg turfølge. Jeg hadde lest det jeg kunne på nett og i klatrefører, og konsultert med Sondre K. Deres rapport over Mannen og Kjerringi var lest flere ganger.

Fikk jeg med meg en turpartner, var planen å gå fra Turtagrø via Bandet, Berges chausse, krysse Slingsbybreen og følge skulderen opp på Maradalsryggen. Alt dette ville være kjent terreng for meg, og grei skuring. Så ville vi ha rappellert ned på enkelt tau fra Jernskartinden, men latt tauet henge, og klyve til Kjerringi. På returen kunne vi gått med tauklemmer/jumar opp tauet igjen, og således slippe unna den vanskelig klatringa opp til Jernskartinden.

Men alene, hva da? Lenge hadde jeg samme ruteplan, men jeg ville ikke turt å krysse Slingsbybreen alene, så derfor måtte jeg finne en alternativ oppgang fra Midtmaradalen - hvis den fantes... Jeg fokuserte derfor med tiden på en annen plan: I klatreføreren sto det om en renne som ledet fra Midtmaradalen opp til skaret mellom Jernskartinden og Kjerringi, og den skulle ha vanskelighetsgraden 2-3. Det måtte bli valget mitt. Men skulle jeg ha litt å gå på, burde jeg ha med litt sikringsutstyr for eventuell selvforankring også, i tillegg til tau.

I spørsmålet om startsted endte jeg opp med hytta i Stølsmaradalen. All telting ville gi en utrolig tung sekk, når jeg også skulle ha med en del klatreutstyr. Hytta på Bandet ble vurdert, men jeg var usikker på snøforholdene ned i Midtmaradalen, og jeg har lest at det er en grunn til at den gamle t-stien her har blitt lagt ned... Til sist ville Stølsmaradals-hytta være gunstig også for en eventuell tur opp på Mannen (men jeg hadde ikke fått med meg hvor stor Midtmaradøla kunne være, nå som snøsmeltinga er kraftig forsinket...)

Anmarsj og elvekryssing
Jeg hadde undervurdert anmarsjen til Midtmaradalen! Stien opp til Snørestødet var både tilgrodd og alt annet enn lett å gå, i tillegg til 300 høydemeter motbakke. Sekken var på 15 kg, og jeg var uvant med å bære så mye. At mesteparten av de 300 hm går tapt når en må ned i Midtmaradalen, var ekstra frustrerende. Her så jeg på avstand elva som gikk hvit og vill, og spenningen steg ytterligere. Kom jeg virkelig til å nå toppen i dag - med en noenlunde grei sikkerhetsmargin?

Så gikk stien meget bratt ned i Midtmaradalen. Et par steder måtte jeg ta hendene til hjelp, og stien for øvrig bar ikke mye preg av slitasje, for å si det mildt. Men Midtmaradalen var slående vakker, og særlig i dette været:

Jeg passerte et par rolige steder egnet for elvevading, men hadde det ikke travelt med å komme over på andre siden, og fulgte Midtmaradøla 1,5 km, før jeg fant et passende sted der jeg kunne hoppe fra stein til stein. Puh, da var det i boks.

Så gjorde jeg en klassisk feil; i min iver etter å vinne høyde samtidig som jeg måtte innover i dalen, skrådde jeg etter hvert svakt oppover, og fikk mye ur og vanskeligere terreng, enn dersom jeg hadde holdt meg langs elva innover. (Av en eller annen grunn er terrenget SØR for elva jevnt over mye lettere å gå i. Det fant jeg ut på returen. Det er pussig, i og med at stien går på nordsida. Men jeg fant stitråkk på sørsida også.)

Jeg passerte Mannen, og kunne i grunnen ikke se noen opplagt rute slik noen har skrevet; "at de rundet Mannen på sør og østsida..." Jeg syntes det så faretruende bratt ut, med blankskurte glatte og våte sva og litt gresshyller her og der:

Så kom jeg litt opp i sørflanken på Kjerringi. Jeg kunne ikke se noe til grad 2-3-renna nevnt i klatreføreren, som går fra sørvest til nordøst. Men jeg så noe annet; midt i en flanke bestående av mange våte kompakte sva med grasshyller og løsgods her og der, gikk det en ikke altfor bratt grassbakke fra sørøst mot nordvest - altså på kryss av renna i klatreføreren - og som endte i en bratt renne som virket klyvbar. Øverst i renna var det snø, men nå var kl 11, og sola hadde virkelig begynt å varme, så snøen burde være mulig å ta seg opp.

Jeg tok en god pause og spiste og drakk, og satte igjen sekken. Så tok jeg med meg rumpetaske med 0,5l vann (regnet med å finne en del underveis), gps, kamera, kniv, SPOT og en sjokolade. I klatreselen hang jeg svaskoene, en tauklemme, noen kiler og kamkiler. Rundt skuldrene hadde jeg 48 m 8mm randotau, 5 slynger og 15 m av et gammelt klatretau til å kutte til rappellfester. Hjelm tok jeg på, og stavene ble med (helt til topps.)

Men solbrillene var glemt i bilen, og nå kom de første tegn på migrene, så jeg måtte ta medisin mot dette. Det var IKKE bra, og kunne tvinge meg til å returnere dersom symptomene kom tilbake. (Utrolig nok gjorde de ikke det.)

Klyveklatring i sørflanken, med cruxet først
Jeg syntes faktisk nå at dette så så lett ut, at jeg i et øyeblikks galskap vurderte å droppe tau og sikring, men grep til fornuft: Jeg hadde drasset med meg alt dette utstyret, så da fikk jeg jammen ta det med videre også. Godt var det! For første utfordring var å komme opp til de fine grønne gressbakkene. En hammer med sleipe våte sva, gresshyller og bratte lyng/mose-bakker måtte først rundes. (Hadde jeg kikket rundt hammeren, ville jeg kunne gått opp på et bratt snøfelt til venstre - det jeg returnerte på.) Her ble det litt ubehagelig klyving, og noe stopp og litt retur, før jeg fant en farbar rute gjennom labyrinten. Vurderte å bruke tauet, men hadde ingenting å feste sikringene i her. Løsningen ble et ekkelt hjørne på et vått sva med 10 m vertikalt drop under. Redningen var et sikkert tak for fingrene, og en halv fotbreddes våt hylle for føttene. Fysj og føy! Rød trekant. Bør nok ikke ha for mange slike punkter usikret her i livet, om jeg vil bli gammel.

Så fulgte et lettere parti med noe traversering opp til den forlokkende grønne "bakken", som var betydelig brattere og tøffere enn forventet; grad 2. For å unngå vått fjell måtte jeg også her helt ut på kanten i et eksponert punkt, før jeg nærmet meg den store snøflekken nedenfra. Her er et bilde som i detaljer viser ruta mi omtrentlig:

Det ventet mer klyving, og jeg var hele tiden konsentrert, da det var relativt bratt stadig vekk. Under snøflekken var det litt kinkig å få tak i vannet som rant, så jeg fortsatte etter å ha tømt halve drikkeflaska mi - uten påfyll. Snøflekken var så bratt at jeg ikke ville utfordre den i nedkant, men kløv opp på venstresiden, lett toer-klyving her. Halvveis oppe krysset jeg snøen, ved å trampe gode spor, og ved støtte av stavene, og kom over i en lettere steinur som førte helt opp til ryggen, til laveste punkt mellom Jernskartinden og Kjerringi.

Ryggen til Kjerringi - noe rot og en rappell
Jeg var lettet over å ha kommet opp på ryggen, for nå skulle det ikke være mer enn grad 1-2 videre til topps, men jammen så det heftig ut oppi der! Skjønt den stupbratte hammeren skulle sikkert omgås på en eller annen måte. Jeg la i vei, men merket at jeg begynte å bli litt sliten og ikke minst styggelig tørst! Her fantes det jo ikke vann. Det var grei småklyving hele veien, og problemer kunne lett omgås i sørflanken.

Etter hvert nærmet jeg meg den store hammeren, og gikk noen meter ut i sørflanken for å sjekke mulighetene for omgåelse. Det så greit ut bort til et bratt snøfelt, som så ganske utsatt ut. Det så ut til at jeg måtte over det feltet, og så opp, men det fristet ikke i første omgang, og kanskje omgåelsen likevel var høyere oppe? (Her skulle jeg ha fortsatt, ser jeg i ettertid.) Derfor kløv jeg videre helt opp til hammeren, en loddrett blankskurt vegg på 10-15 meter. Gps 32 V 441919 6813466 på 1880 moh.

Sjekket nå ut nordsiden, og det var fullstendig uaktuelt å bevege seg ut her. I sørflanken var det nå meget bratt, men noen hyller og tak, så jeg tenkte kanskje det var toerklatring opp her, skjønt det så vanskeligere ut. Jeg satte igjen stavene og fjellstøvlene, og tok på svaskoene.

Det var et pes og en stor utfordring bare å komme opp på første hylle. Ueksponert, men teknisk opp mot firerklatring. Men videre ble det mye luftigere, og slett ikke noe lettere. Jeg strakte halsen så langt jeg kunne, men så ikke enden på dette. Nei, dette måtte være feil vei! Jeg akte meg ned, og sjekket litt nøyere opp nede i sørsida. Her var det et rappellfeste; folk har vært her før meg! Et godt tegn.

Jeg skiftet tilbake til støvlene (- og det var alt jeg brukte svaskoene til på denne turen, 3 minutter bortkasta klatring!) og gikk ned til rappellfestet. Det var bare 10-12 meter ned til snøflekken, som herfra ikke lenger så så bratt ut, men tauet måtte i bruk for første gang i dag. Debuten for mitt rando-tau var ikke heldig; det hadde vaset seg noe aldeles forferdelig! I solsteika var jeg nå knusk tørr i munnen, og lite oppsatt på å løse taufloker, men skjønte at det ville ta lenger tid å gå ryggen tilbake og omgå dette punktet. Derfor drakk jeg de siste to desiliterne med vann, og satte meg ned for å løse tauet.

Rappellen gikk greit, og tauet kom villig ned etterpå. Det rant ørlite vann nedenfor snøfeltet 20-30 meter lenger ned, men det var bratt og utsatt, og i feil retning; jeg ville OPP. Derfor svelget jeg litt snø og arbeidet meg oppover i venstre kanten av snøfeltet, delvis på klippe. På slutten vågde jeg å krysse snøen og kom over i lettere terreng til ryggen igjen. Så var det lett til topps.

Jeg hadde drasset med meg en liten tripod til kameraet, men orket ikke å bruke dette. Jeg orket heller ikke en tur bortom stupet mot Mannen, for å ta en kikk ned i Maradalsskaret. Jeg var så altfor klar over at dette bare var halvveis, og at en meget krevende del gjensto, og jeg var dehydrert og sliten. Den store toppfølelsen var faktisk helt fraværende, og jeg var oppmerksom på faretegnene på dehydrering. Jeg måtte komme meg ned!

Krevende retur
Fulgte ryggen kort, og noterte meg at det var et bratt lite og utsatt opptak for å komme ut på toppen av hammeren på NV-ryggen. Der tar sikkert de fleste en rappell rett ned. Jeg ville ikke gå den veien, for jeg ville ned på snøen, skli ned og finne vann. Det gikk da også overraskende greit, og snøen var nå av akkurat passelig konsistens til at en glissade var innenfor sikkerhetsmarginene, særlig med stavene som støtte. I nedkant av feltet ble det litt brattere, og jeg gikk kontrollert på helene de siste meterne. Du verden så godt det smakte med vann! Jeg tok en liten pause, og kjente kreftene og motet vende tilbake.

Jeg fant enda et snøfelt, og sparte mye klyving på dette, men samtidig brakte det meg ned i nytt og ukjent terreng. Langt der nede så jeg et stort snøfelt som gikk helt ned til elva. Det måtte gå like ved hammeren jeg hadde kløvet opp, og dit ville jeg ned! Det førte meg i første omgang ut i middels vanskelig terreng, med gressbakker og klippe som jeg sikksakket meg ned. Så ble det stopp ved en "huggtann" av en stein, der det også var en snor etter rappellering. Dette sammenfalt med sporet til 500fjell (Sondre Kvambekk), Endre (Endre Myrdal Olsen) og Øyvindbr (Øyvind Brekke). Også jeg la en taustump rundt steinen og firte meg ned. Det gikk veldig greit, men nå hadde jeg fått "lock on" på snøen der nede, og ville gå rett nedover. Selv om det tok en del tid, var det dog behagelig, og tau til rappellfester hadde jeg nok av.

Derfor ble det tre rappeller til, og heldigvis ikke noe kluss med å få ned tauet. Jeg var i grunnen kanskje litt heldig som fant rappellfester også, har jeg tenkt i ettertid. Det siste problemet var så å komme seg opp på det store og siste snøfeltet. Dette hadde smeltet inn mot bergveggen, og gav meg litt utfordring på slutten. En sleip klyvepassasje delvis under snøen, for så lett å komme opp på den, ble forkastet, da jeg var livredd for å skli ned og kile meg fast under snøen. Det ble heller en liten omvei, og så et hopp inn på "sklia", som førte meg behagelig ned til sekken igjen.

Droppet Mannen, og retur til Stølsmaradalen
Jeg tok nå en god pause i sola, da elva og dalen lå i skyggen, og hadde en rask og overfladisk konsultasjon med mine trøtte bein, om de ville opp på Mannen? Det ville de aldeles ikke, og det var nok klokest også, for det var et stykke tilbake igjen.

Klokka var 17.30 da jeg fortsatte på snøen rett ned mot elva, og fulgte denne nedover Midtmaradalen. Elva virket større enn noensinne, og snart ble jeg utålmodig etter å komme over på andre siden, der det var lettere å gå. Noen steiner ledet meg nesten over, og med våte støvler som jeg allikevel hadde tok jeg to kjappe skritt i vannet, og så var elva gjort!

Nå var det bare å koste på så søle og mose skvatt, for nå ville jeg tilbake til vedovn og Real turmat! Tok igjen 5 vandrere oppe ved Snørestødet, som skulle samme vei, og nådde hytta noe før kl 20. Du verden så godt med en liten vask i elva, varme i ovnen og middagsmat i magen!

Men et ørlite skår i gleden var at jeg ikke hadde fått plukket med meg Mannen, nå som jeg hadde "vært i posisjon til det", og beina virket så kjørt at jeg neppe ville orke det i morgen heller. Jeg hadde nemlig bare mat for en halv dag til. Dette gjorde at jeg etter eventuelt å ha gått Mannen (regna ca 8 t på den) måtte ha båret den tunge sekken rett etterpå helt ned til parkeringa ved Hjelle.

Nå er imidlertid den vanskeligste toppen på pf>100m-lista for Jotunheimen som gjensto gjort!