Vestlands-kommunetopp nr 100 - Høgafjellet på Osterøy (29.09.2015)

Godværet rakk en dag til, og Osterøy var innen rekkevidde. Et gps-spor på en sti som ledet helt til topps, bestemte valget av rute. I ettertid tror jeg det kanskje finnes lettere turer til topps, men denne ga varierte opplevelser!

Gjørme-start, og omveier
Beregne litt ekstra tid på kjøring, særlig mot slutten, da veiene er smale og svingete. Parkerte på grei p-plass og la i vei på en gulmerka sti, som den første halvannen kilometeren ikke var noen utpreget fornøyelse; opp og ned og hit og dit og i nord-sving rundt Budalsvika, og mye gjørmete sti. Ved bekken sør for Gardstjørna kan man velge stivariant. Jeg tok den jeg hadde gps-spor for, og som fulgte vestryggen i terrenget opp mot Bernessetra: Den måtte da være tørrere?

Vestrygg opp til seter
Det var den og, så jeg var fornøyd med veivalget! Ruta opp her er preget av mange halvbratte sva, og er det god friksjon, slik som i dag, var det behagelig å gå opp her. Men å gå motsatt vei ved glatt føre, er neppe så deilig. Noe før Bernessetra tok jeg en god pause med mat og drikke, mens jeg fortsatt var i skogen (og i le), da vinden røska noe i tretoppene.

Lettere til topps
Fra og med setra gikk stien stort sett på fjell, med behagelig stigning fordelt over flere kilometer. Spredt gulmerking her, men til gjengjeld tett mellom steinvardene.

3:20 brukte jeg til toppvarden - i meget moderat fart, og med en god pause underveis. Vinden gjorde oppholdet ganske kort. En del skyer så ut til å nærme seg, og antydet slutten på Vestlandsturen min for denne gangen. Jeg hadde flere dager til disposisjon, men vil ha sol - særlig på kjølige høstdager.
Videopanorama fra toppen:

Annen variant tilbake etter setra
På tilbaketuren ble det ny rast ved setra, og der så jeg en gul pinne nedi lia. Dette minnet meg om rutevalget jeg tidligere hadde tatt. Hva med å prøve en annen vei ned? Jo, det er fin forandring. Denne stivarianten var langt mer tilrettelagt, særlig ned gjelet mot slutten, med trinn, stiger og tau, uten at jeg følte så mye behov for dette. Tror likevel det var mer behagelig å gå nedover denne veien.

Etter broa måtte jeg over en landtunge, for å komme tilbake til stikrysset hvor jeg hadde vært tidligere på dagen. Denne tunga var søkkvåt, og bare blåbærene var lyspunktet nå, da det også skyet til.

Prøver å følge vannkanten tilbake til bilen
Tilbake ved stikrysset bestemte jeg meg for å prøve å følge vannkanten tilbake til bilen. Det så ganske greit ut, med unntak av en liten hammer, der jeg måtte opp noen meter. Jeg vet ikke om jeg sparte så mye i forhold til stien, men jeg slapp unna gjørma! Hammeren var grei å gå over, men da det bare var 250 m igjen til bilen, sperret en ny, høy og stupbratt hammer veien nesten helt ned i sjøen.

Nederst var det et kratt tett som fy, så jeg søkte heller oppover og "bakover" i hammeren, og endte opp med spenstig toer-gress-klyving, om slik gradering finnes. Man søker da feste i hver minste lille busk, så sant denne er grønn og frisk. Tørre og døde små trær unngås helt, da de lett knekker eller gir etter ved belastning. Finnes ikke buskas, kjøres 5 fingre dypt i torva/mosa, som sikring, og så håper man at ikke vegetasjonen slipper taket, for da ramler man.

Denne avslutningen var litt på kanten, og ødela for en ellers fin retur-variant. En mulighet som letter starten på stien må jo være kano, som lett settes på sjøen like ved parkeringa. Da ville jeg ha padlet inn Grytsåvågen, hvor elva fra Fagerdalen renner ned, og gått turen herfra. Det ville spart en stor (og gjørmevåt) omvei!