Torrecilla - høyest i Sierra Nieves (26.11.2015)

Hadde gjort god research på denne toppen på forhånd, og vært i kontakt med den eneste som til nå hadde registrert et besøk der, nemlig Trudetroillet (Trude Athammer Sandvik). Takk for info! Hadde også funnet et bra gps-track fra wikiloc.com - en ypperlig kilde til tracks over hele verden. Sammen med nettsida frikart.no - hvor jeg hadde lastet ned topografisk kart for hele Spania på gps-en, trengte jeg ikke fysiske kart i det hele tatt for dette området.

Dog ble det en "dårlig dag" like vel, av svært mange grunner:
1) Jeg var sikker på at veien til Ronda tok av i Marbella, og kjørte uten gps her. Fant ingen avkjøring, og måtte på med gps-en. Noen misforståelser, og dermed var jeg sendt ut i en slags gps-loop på 5-6 km, som jeg fullførte to ganger uten å komme ut av.
2) Da jeg endelig brøt ut "manuelt" og rota meg inn på riktig motorvei videre, og fant avkjøringen til Ronda, fikk jeg akkurat med meg bomstasjonen her. Men gps-en så deretter ut til å ville ha meg samme vei tilbake - gjennom bomstasjonen en gang til! Her tok jeg en "spansk en", kjørte til side og satte på alarm-blinkinga, og gransket omgivelsene. Jommen var det et ørlite skilt i rundkjøringa i NESTEN samme retning som jeg nettopp hadde kommet fra, som sa "Ronda". Fornøyd fant jeg veien videre og slapp flere bompasseringer. Konklusjonen er dog at denne avkjøringa fra motorveien til Ronda var ganske tungvinn! Til andre lesere: Kommer man fra nord, skal men noe FORBI Marbella, før veien til Ronda tar av.
3) Hovedveien videre mot Ronda viste seg å være utrolig svingete; faktisk BARE svinger hele veien! Det gikk følgelig smått, og humøret var synkende.
4) Stemningen ble ikke bedre av at bensintanken nå sto på 1/8! Jeg hadde ikke sett noen bensinstasjon den siste halvtimen, og fortsatt skulle jeg inn i nasjonalparken et stykke. Fikk dog ta de problemene seinere...
5) Veien inn i nasjonalparken var grov og med skader her og der. Jeg måtte kjøre i 20-40 km/t, og tida gikk...
6) Jeg var tung i hodet og slapp i kroppen ved stistart. Et migreneanfall kom nok til å melde seg om en stund.
7) Det blåste ganske kraftig allerede ved parkeringa, og dette var bare et forvarsel på hva som ventet høyere opp i terrenget...

Stien gikk i svær furuskog helt opp til nesten 1700 meter, og da fikk jeg endelig utsikt og kom opp i sola - og VINDEN! Fy, som det blåste. Jeg måtte skifte caps med lue, og dermed kom den lave sola rett inn i synet på meg - tross solbrillene. Det var ganske slitsomt til tider. Men humøret var bedre nå, som jeg så toppen.

Stien gjør en ganske stor omvei, men jeg lyttet til erfaringen, som sa meg at jeg ikke burde prøve meg på noen smarte snarveier her. Det var nok lurt.

Nede ved det siste skaret før oppstigninga mot Torrecilla, møtte jeg et ungt spansk ektepar, som lurte på om jeg hadde sett noe til hunden deres? De ble beroliget av å høre at det hadde jeg, langs stien for 20 min siden. Han hadde nok veldig lyst på å komme tilbake til bilen i vinden, den bikkja. Gracias og bye-bye til dem, og så ventet den siste stor-kneika. Halvveis opp møtte jeg en hel klasse - eller to? De var på vei ned, og kledd godt, og syntes åpenbart at det var svinekaldt på toppen.

Jeg hadde gode klær som tålte vinden, men likevel var det ikke noe trivelig på toppen i dag, som ble nådd etter 2t 15 min. Jeg sleit med å ta bilder med kameraet i den sterke vinden, og måtte gjemme staver og sekk i ly av varden. Å prøve å skrive noe i toppboka, som lå gjemt i en metallkasse i varden, var fåfengt. På sørsida av varden var en fin plakett som markerte toppen, høyeste punkt i nasjonalparken.

Jeg kom meg raskt ned i lavere høyde med mindre vind, før jeg spiste litt igjen. Nå måtte jeg jammen ta migrenemedisin også, æsj og øsj. Et stykke tilbake viste gps-sporet en alternativ vei ned. Den fulgte jeg like så godt, men stien var tilgrodd og det var tilløp til krattkrig, så jeg anbefaler ikke denne returen.

Tilbake ved bilen etter drøye 4t på tur. Nå kviknet jeg til i formen, i alle fall. Pga lite bensin svingte jeg til høyre ute ved hovedveien, i retning Ronda. Det var en omvei, men kortere til byen og forhåpentligvis en stasjon. Dog, etter bare 1-2 km dukket det en bensinstasjon opp ute i ødemarka! Da var dagen reddet!