Kremtur til Sveriges tak (19.07.2009)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Kebnekaise Nordtoppen (2,097m) | 19.07.2009 |
|---|---|---|
| Kebnekaise Sydtoppen (2,099m) | 19.07.2009 |
Kebnekaise, også med snøeggen/traversen til Nordtoppen, er en lekkerbisken selv for en garvet Jotunheimen-vandrer. Vi hadde kjørt fra Valdres om Sverige til Kiruna – 18 timer effektiv kjøretid, med en kort natt i telt underveis. Deretter 60 km til Nikkaluokta. Underveis til Nikkaloukta så vi toppen på Sveriges høyeste fjell i godværet.
Vel framme på parkeringsplassen 19.juli var det åpenbart at dette var et populært område for fjellvandring i Sverige, for her var det mange biler. Avgift 20 kr per døgn – kan jo tåles med svenskekurs på snaut 85.
Vi la i vei på turstien innover i bjørkeskogen, og så til tider egentlig ikke så veldig mye annet enn bjørk og mygg. Litt ”Off myggspray” dempet angrepene markant – til vår store lettelse. Stien er lettgått; flatt terreng og utstrakt bruk av impregnerte sviller, men også en del stein.
Etter en time og 10 min frisk gange hadde vi alt gått 5,5 km, og kom fram til en innsjø (Ladtjojaure). Her gikk det en båt, og siden det var avgang akkurat når vi var der, slang vi oss med. 160 kr per voksen, 80 kr for barn under 15 år (per 2009). Båtturen var et fint avbrekk fra ruslinga i tett bjørkeskog, og ikke minst fikk vi flott utsikt til toppen vi skulle på neste dag.
Båten snirklet seg etter hvert opp en elv som gikk i slyng, fram til en brygge ved elvekanten. Vi hadde spart 1,5 times gange i bjørkeskogen, og var såre vel fornøyde med det og utsikten vi hadde hatt fra vannet, og kunne motivert ta fatt på de siste 8 km fram til hytta. Å gå denne stien var en likeartet opplevelse som før vannet, men med noe stigning mot slutten opp til Kebnekaise Fjellstation. Vi brukte 2 timer, igjen etter rask gange.
Fjellstasjonen består av en rekke bygg, og kan sammenliknes med Spiterstulen på mange måter i størrelse og funksjon. Vi betalte 450 kr for far og sønn, medlemmer i DNT, for en seng hver på et 6-mannsrom for en natt, uten mat. Det er egentlig nok, synes jeg. ”Middagen” på rommet ble spartansk; knekkebrød med jordbærsyltetøy på flaske.
20.juli
Vi kom i gang kl 06.10, etter et par knekkebrød og litt vann utenfor hytta. Været var eventyrlig bra, så her gjaldt det å utnytte dagen! Etter en halvtime uten særlig stigning, kom vi til stiskillet (tydelig skilt) mellom Vestra og Østra leden. Her tok også krattskogen slutt. Vi ville gå Østra opp, og Vestra ned. Den Østra lot det til at svenskene hadde voldsom respekt for, og var noe de mente ikke burde gås uten fører…Det sto også et forbudsskilt mot å gå denne veien uten sikringsutstyr. (Det hadde vi ikke med, men ingen så oss, og ingen anmeldte oss…)
Bjørlings glacier
Vi gikk bratt opp nordvestover, oppover en liten dal, på høyre (østre) side av bekken/elva. Etter hvert forsvant all sti, det var ingen merking, men vi så her og der noen tråkk. Vi krysset elva på et stort snøfelt, gikk vestover og etter hvert sørover til vi igjen kom inn på en tydelig sti på ryggen (nordvestover) oppover mot Bjørlings glacier. (En liten varde ved denne stien står på 34W 0397718 7531541 høyde 1317 m) Nå hadde vi flott utsikt både opp til toppen av Kebnekaise og tilbake over hele dalen med Fjellstasjonen. Kebnekaise så meget krevende ut fra denne siden, men vi visste bedre!
Vel oppe på drøyt 1500 meter så vi breen på nært hold, og kunne konstatere at den så veldig grei ut: Noen få hundre meter på et tydelig tråkk, stort sett på en rygg av snø – ingen antydning til sprekker, og fortsatt tidlig morgen (akkurat kl 09.00) og hard skare! Vi gikk usikret og følte oss likevel svært trygge. Vi fant tydelig innsteget, men man kan lett gå inn på breen flere steder her.
Østra Leden
Ryggen bratnet til opp mot fjellveggen, men godt tråkk gjorde det ikke nødvendig med stegjern. Klatreruta er sikret med wire (Via Ferrata) omtrent hele veien. Uten dette ville det blitt noe 2-er klatring på et par punkter. Vi gikk usikret også her, og følte oss komfortable med det. Jeg savnet imidlertid en hjelm, siden det var en viss fare for steinsprang, men denne risikoen var minimal nå når vi var de første opp her denne dagen. Vi holdt oss i wiren her og der, og koste oss i klyvinga oppover. Etter innsteget traverserer ruta først veggen om lag hundre meter til høyre, før den skrår oppover mot venstre. Utsteget ligger akkurat 100 meter høyere.
Vi hadde brukt 3t og 40 min hit, og tok oss en lunsjpause i sola like ved den gamle hytta som står her oppe. (Det er en nyere ”toppstuga” noen hundre meter mot vest. Her er det visst bok til å skrive seg inn i. Vi besøkte aldri den nye hytta.)
Lars-Petter satte igjen sekken, og vi gikk ivrige løs på den siste kneika i ur, over på snø (på rundt 1900 meter) og så dukket toppeggen opp – den så lekker ut! Tydelige spor opp på snøkammen gjorde at vi nok ikke fikk bruk for stegjerna her heller. Det så ikke så utsatt ut – i alle fall ikke for å komme opp til høyeste punktet (Sørtoppen). Men hva med videre? Vi var spente på eggen over til den litt lavere Nordtoppen…
De siste 5 meterne var spennende og ganske luftige, og minnet ikke så lite om Breithorn i Sveits, ja, for den saks skyld Everest, slik vi hadde sett det på tv! 2117 moh og hele Sverige var under våre føtter – min 10.ende nasjonstopp, og første arktiske totusenmeter. Særlig var det den elegante og smale eggen videre mot Nordtoppen som fanget oppmerksomheten, og enda bedre: Tydelige og dype spor i snøen bortover!
En elegant og smal egg av snø
Etter fotograferinga ville vi straks forsøke oss, skjønt det så ut til å være helt på kanten uten tau! Sporene var utmerket, og hadde de ikke vært der ville vi nok ikke forsøkt oss, selv med stegjern. Snøkammen ble så smal som det går an å balansere på, men var heldigvis relativ horisontal der den var som aller smalest. Med hjertet i halsen, ikke minst med tanke på Lars-Petter (14) uten tau som fulgte etter, listet vi oss ned i skaret mellom de to toppene, og så lett opp til Nordtoppen. Hvis snøsmeltinga fortsetter på Kebnekaise i slik fart som den gjør for tiden, vil Nordtoppen visstnok bli høyest en gang. Da vi så oss tilbake, skjønte vi at vi hadde vært dumme som hadde gått denne snøeggen usikret, men du av meg for en opplevelse! Dessuten; hvordan sikre seg effektivt på en slik egg av snø?
Vi gikk så samme vei tilbake, med topp konsentrasjon til vi var på Sydtoppen igjen. Så kjørte vi på nedover til den gamle toppstugan, fant stien til Vestra leden, som nesten går rett vestover, før den svinger sørvest ned i et skar på rundt 1500 meter. Steinrøys hele veien, og mye løst. Nå møtte vi mange på vei opp, som lurte på hva som fikk oss nordmenn til å reise helt til Nord-Sverige for å gå i fjell. De uttrykte også en dyp respekt for Østra leden, som vi hadde gått opp, og en dame lurte på om vi egentlig hadde lov til det uten fører?!
Det bar så oppover 200 hm igjen, opp til 1720 meter, før det igjen gikk nedover (sørover) i steinur. Dette tok hardt på føttene til Lars-Petter, som ble kraftig sårbeint med tiden. Nede i skaret på rundt 1500 meter var flere i ferd med å gå opp på den karakteristiske toppen i sørøst; Tuolpagorni. Vi fortsatte nå i østlig retning, og fant en snørenne vi kunne løpe ned til 1300 meter omtrent. Da vi krysset Kittelbekken plumpa junior, og beina hans ble etter dette ikke akkurat mindre såre – og det gikk noe tungt den siste timen tilbake til Fjellstasjonen.
Helikopter tilbake!
Jeg ville derfor overaske ham og muntre ham opp; og spanderte like gjerne helikopter tilbake til Nikkaluokta kl 17.00! 700SEK per person var virkelig vel anvendte penger, og ga en opplevelse vi aldri vil glemme! Piloten kunne fortelle at det er flere og flere som nytter helikopter, og at noen går sammen 5-6 stykker og kjøper tur rett opp til toppen av Kebnekaise også (totalt 5000 kr for dette.) Selv om vår flytur var en veldig flott opplevelse, tror vi ikke vi noensinne ville valgt å fly rett til topps, og er glade for at dette ikke er lett å få til i Norge!
Kebnekaise anbefales helt klart opp Østra Leden (for den som ikke har høydeskrekk, og er vant med litt klyving. Sele og slynge med karabinkrok kan selvsagt nyttes som sikring opp.) Vestra Leden opplevde vi som kjedelig vandring vesentlig i ur. Ta med tau (og stegjern) om du vil ta med deg Nordtoppen også – det var et høydepunkt på turen, synes vi!
Man regner 10 timer på Kebnekaise fra Fjellstasjonen + en drøy time (i alle fall dersom en skal sikre grundig) med besøk til Nordtoppen. Vi gikk hele turen på 9 t inkludert pauser, men brukte altså ikke noe sikringsutstyr…(Bar stegjerna i sekken hele tiden.)
En god side med info om Kebnekaise: http://www.svenskaturistforeningen.se/kebnekaise
Info om helikopteret: http://www.kallaxflyg.se/sv/linjetrafik-nikkaluokta-kebnekaise
User comments