På Romsdalens tak (01.02.2009)

Et helgebesøk til Pyttegga vinterstid blir lett et stort tiltak for oss østlendinger, selv for ivrige toppbestigere, og det blir lett til at tiden en sitter i bil overgår tiden en rekker å gå på tur. Likevel, når helges tur skal oppsummeres: det var jammen verdt det!

En knallbra værmelding (om enn litt kjølig) for hele helga i slutten av januar satte fart på planlegginga. Fylkestoppen i Møre og Romsdal, som bare mangler 1 meter på å bli mer eksklusiv i noen samleres øyne, sto på prioritert liste for året. Med overnatting på Pyttbua skulle det være en overkommelig helgetur, selv med Bagn i Valdres som utgangspunkt.

Hundemøkk??
5 timer tok bilturen en tidlig lørdag morgen, og litt etter Bjorli tok vi av mot Brøste. Herfra var det greit å kjøre 5 km til en p-plass (20kr døgnet her), men lenger var det ikke brøytet vinterstid. Denne p-plassen har gps-koordinatene 32 V 451573 6904680 og ligger på 708 m. Sommerstid går (bom)veien helt inn til Tunga, så vi fikk 9 km ekstra på ski. Terrenget var flatt, med svak helling oppover nå og da, og føret isete og hardt. Vi fulgte scooterspor innover, og undret oss over voldsomme mengder hundemøkk. Det viste seg i ettertid at området er yndet turterreng for hundekjørere. Vi ble selv overrasket på returen da et hundespann brått var like bak oss, og raste forbi.

Toppene og fjellryggene rundt lå badet i vintersola, og det var ille å gå en så lang tur under skyfri himmel uten å få annet enn sporadiske streif av sol! Og da Karitind majestetisk og ruvende dukket opp, rykket det i go’foten; den liknet den reneste Himalaya-toppen som pekte til værs.

Pyttbua
Vi skjønte også etter hvert at vi kom til å få en liten kamp med klokka, skulle vi nå fram til Pyttbua før det mørknet. Med start 12.30, og totalt 17 km (og 450 meter stigning), ble det i alle fall en utfordring for Ole-Johan på 12, som ikke hadde gått med sekk før. Likevel, guttene gledet seg fælt til å komme fram og fyre i peisen og spise god mat. Kl 17.20 – akkurat i det mørket senket seg, nådde vi hytta, som alt var god og varm, fordi tre besøkende fra Molde allerede var der.

Pyttegga 1.feb

Pyttbua er DNTs selvbetjente hytte strategisk plassert like øst for Pyttegga, og var et ypperlig utgangspunkt for oss neste morgen, som opprant med like flott vintervær. Minus 10 og litt vind om morgenen ble en litt kjølig start, men så snart vi kom opp i solhellinga, med skifeller og solbriller på, kunne vi kaste jakka. Det var reneste påskestemningen! Guttene koste seg, og det gikk ganske raskt (1 time) opp vestover i sørflanken til Pytteggenden på 1500 meter. Her oppe flater egga ut, før den reiser seg bratt opp mot slutten. Særlig slutten så ekstra spennende ut på avstand, for vi hadde ikke stegjern med…

Flott utsikt
Humøret var på topp, for vinden avtok og utsikten tiltok. På 1850 meters høyde parkerte vi like gjerne skiene, og med stavene tråkket vi oss rett opp den siste bratta på passe hard snø. For en utsikt! Det var mange kjenninger fra en uvant vinkel, og fra en uvant årstid. 2000-metersmerket på varden var så vidt synlig, og vi samlet oss på toppen av varden og tok bilde med selvutløser og kamera på stativ. Telelinsa ble også plukket fram, for denne fotoseansen var godt planlagt. Over havet i vest lå skyene tett, men ellers var det kort og godt en eventyrlig stemning! 3 timer hadde vi brukt opp, og skifellene skal ha stor takk for det!

Lang retur
Retur og nedtur er nært beslektet, men når et høydepunkt er nådd, går det vanligvis lettere å arbeide seg nedover. Vi rev oss løs fra utsikten, og gikk/skled ned til skiene, og fulgte samme rute ned igjen til Pyttbua. Det gikk fort – 1,5 time, så vi valgte å fortsette helt tilbake til bilen igjen – ytterligere 2,5 timer. Det ble litt kaldt på slutten (minus 11 nå), men mer utfordrende var 5 timer i bil på kvelden tilbake til Valdres, etter en hel dag på tur!