Klyving og klatring opp nordvestryggen på Styggedalstind (26.07.2005)

Tirsdag 26.juli var dagen jeg skulle avslutte ”prosjekt 2300-meter”: Ved å bestige Styggedalstind, Sentraltind og Vesle Skagastølstind ville alle landets topper over 2300 meter være komplett. Sondre H. fra Bagn var med meg, og med en slik crag-rotte foran i tauet skulle det mye til å stoppe oss. Vi startet 5.15 fra bommen i Helgedalen – ikke noe for tidlig for en tur med slike ambisjoner.

Med mye klatreutstyr, klær for mulig væromslag, to tau, mat og drikke i sekken, gikk det ikke overvettes fort oppover bakkene innerst i Helgedalen. Jeg hadde nyinnkjøpte stegjern med meg, og vi prøvde dem ut på blåisen oppover Styggedalsbreen. Det hadde nok vært raskere å gått opp i Styggedalen, og svingt sørover opp til punkt 1838.

Nordvestryggen
Etter nær 4 timer sto vi på laveste punkt (ca 1800 m) på eggen som skiller Styggedalsbreen fra Jervvassbreen. Vi betraktet ryggen oppover, som så vanskeligst ut i starten, der et snøfelt måtte krysses. På fjell følte vi oss mer trygge, men vi hadde med isskruer også, i tilfelle…

Opp til 2000 meter var det svært grov ur, før eggen smalnet av, og vi måtte ut på snø. Snøen var imidlertid ikke hard, og vi tok oss greit opp feltet som hadde sett litt ekkelt ut. Så snart vi kunne svingte vi inn på fjell igjen, og jeg la om til svasko – det ga meg litt mer å gå på følte jeg. (Sondre fullførte hele turen med sine klatresko i sekken…)

Vi holdt oss på fjell i underkant av snøfeltet videre, men ett punkt måtte jeg igjen ut i snøen. Da var det godt å tråkke i sporene til Sondre. Det ble litt isete, men ikke utsatt, for å komme inn på fjellet igjen, og jeg fikk nytte av isøksa i det jeg svingte meg inn – og skled! Øksa holdt taket, og så var det toerklatring oppover eggen. Etter kanskje 20-30 meter ble det markert brattere, og jeg forlangte tau. Vi hadde nok kommet for langt til høyre, og fikk en 20-meters taulengde treerklatring, før vi igjen la tauet i sekken, og svingte mot venstre. Ved å krysse litt oppover, vesentlig i venstre side her nede, var det akkurat som føreren hadde sagt; klatring av grad 2-3. Vi følte ikke behov for tau, og fulgte naturlige drag og renner som ikke var spesielt utsatt.

Litt overrasket kom vi helt opp på denne måten, etter hvert litt mer klyvende på selve eggen. Vi var aldri over på høyre side (slik at vi så rett ned i Styggedalsbreen). I blant var det ganske mye løst, men ved å prøve takene forsiktig gikk det greit. Hadde det vært en del mer snø, hadde turen blitt ganske annerledes, og vanskeligere. Klokka var blitt rundt ett da vi var på toppen, og vi droppet planene om å rusle bort til østtoppen, som omtrent forsvant i tåka. (Skrevet i ettertid: Den gangen regnet jeg denne toppen som besteget likevel.) Tidvis fikk vi litt utsikt denne dagen, og var raskt framme med kamera da.

Sentraltind
Veien videre var enkel, særlig fordi det var tørt. En kort renne med grad to måtte klyves ned, på Midtmaradalssiden. Oppover mot Sentraltind, som tidvis forsvant i skyene, så det mer skummelt ut, men vi fant greie omveier til høyre for to bratte punkt. Så ble det snart virkelig skarpt og bratt, men med gode tak: Helt tydelig treerklatring her! Tauet ble tatt fram, og dagens andre lille taulengde (20 m) gikk svært greit. Klyving den siste biten førte oss til topps, og vi hørte med ett mange stemmer: Helt sikkert fra Storen. Tidvis fikk vi glimt av toppene omkring, men jeg tenkte mest på en ting nå: Vann! Og like etter toppen lå en liten snøflekk, som produserte en halv liter på flaska mi i løpet av et minutts tid – supert!

Vesle Skagastølstind
Også videre mot Vesle Skagastølstind var det overraskende greit, sikkert fordi det var bart og tørt. En bratt hammer kunne ved undersøkelse omgås uten tau ut mot Styggedalssiden. Utsatt, ja, men gode tak. Litt rester av snø måtte vi oppover mot Vesle, men her var det ikke utsatt, og snøen var myk og fin. Det ble noe brattere, samtidig som vi fikk fantastisk utsikt et øyeblikk bort på Storen. Den så skremmende bratt ut herfra.

Sondre, som hadde litt mer krefter, gikk opp i forveien og sjekket veien videre. Jeg kom etter, og jublende svett kunne jeg la meg fotografere på toppen. Med denne var alle toppene over 2300 meter endelig beseiret! Et mål jeg hadde hatt i mange år.

Klokka var nå nærmere 18, og vi begynte å få det travelt. Skulle vi velge Skagastølsryggen ned, eller over Storen? Sondre var nok svært interessert i denne, så vi lagde i stand 50 meter rappell ned i Mohns skar, og firte oss greit ned. Selvsagt ville ikke tauet ned igjen, og Sondre gikk armgang opp og rettet på det hele. Så gikk det greit, men klokka var blitt 19 innen vi sto i Mohns skar.

Storen og uværet
Svært spente gikk vi løs på eggen oppover mot Storen. På avstand så det rett og slett avsindig ut, og regnet som nå satte inn gjorde det ikke mer attraktivt. Men det gikk overraskende greit, og føltes ikke så utsatt som forventet. Gode tak og litt kryssing til høyre og til venstre gjorde at vi ikke følte behov for tau nå heller! Jeg var imidlertid glad jeg gikk i svasko, for det ga litt ekstra: Jeg kunne stå trygt på forholdsvis små hyller.

Slingsbys fortopp ble passert i tåke og regn, og på ett bratt punkt opp litt lenger borte, ba jeg Sondre hive ned tauenden til meg, og fikk sikring opp de 3-4 meterne. Noen kjappe bilder av varden i tåkehavet ble tatt, før vi listet oss ned i skaret der Andrews rute kommer opp. Like etter fant vi digre slynger, og tok tre rappeller (med ett tau) ned til Hjørnet. Vi hørte stemmer nede i tåkehavet, og var ekstra forsiktige med tanke på steinsprang.

Det regnet mer og mer, og etter om lag 100 høydemeter kom vi til ett markert svaparti. Her var to fedre med to unge gutter i gang med rappell på glatta. Vi betraktet det hele en liten stund, mens det satte inn med et voldsomt sluddvær. På minutter ble det dannet store bekker med vann, og svafeltet ble om mulig enda mer såpeglatt. Vi nølte ikke med å legge en rappell her, vi heller! Heldigvis ble det etter dette noe lettere vær igjen, og snøfelter var nydelige å skli og løpe på ned til Bandet.

Veien ned til Turtagrø ble lang etter en slik tur, og mørket rundt midnatt gjorde den siste biten til en syns- og kraftprøve. Jeg tilbød meg å hente bilen i Helgedalen, mens Sondre passet sekkene og hvilte såre føtter på Turtagrø. Og klokka ett, etter 20 timer på tur, var jeg endelig i bilen igjen – en fantastisk tur rikere – men også fantastisk sliten og trøtt.