Lang natt på toppen (13.09.2009)

Teltovernattinga alene på toppen av Glittertind midt i september ble ikke helt behagelig, og hadde potensial i seg til å bli et regelrett mareritt…

Sammenfallende avspaseringsdag og drømmevær i Jotunheimen måtte utnyttes 14.september, så søndag 13ende la jeg i vei på sykkel innover mot Glitterheim med 16kg på ryggen. Tyngdepunktet på sykkelen var markert forskjøvet, og den ekstra vekta sørget for at det ble godt og varmt i solsteika innover grusveien.

Veotind tok seg flott ut, som forventet, men dagens mål var faktisk Glittertindoksle – øst. Vurdert ut fra profil og spenning ved å nå denne toppen, er ikke oksla noe å skryte av, men jeg regnet med noen fine bilder av Glittertind derfra, og av Trollsteineggen. Like viktig; toppen er nr 34 på Røynes liste (med pf30) og manglet sammen med 12 andre på kompletteringen av de 50 høyeste i Norge. Dette er mitt nye definerte mål etter at fylkestoppene er i boks etter sommeren.

Klokka var alt 14 da jeg startet på stigningene opp fra Glitterheim, men jeg hadde god tid, siden planen var å overnatte i høyden – helst så nær toppen som mulig. Sekken gjorde også sitt til å holde tempoet nede, samt det faktum at jeg hadde hatt noe influensaliknende saker fredag og lørdag. Sikkert lurt ikke å overanstrenge seg da, tenkte mannen som skulle labbe i solsteika med 16 kg på ryggen opp 1000 høydemeter…

Jeg møtte en god del fornøyde folk på vei nedover, og noen spurte litt overrasket om hva mitt mål var med slik en diger sekk, før de hoppet elegant videre. Etter 2,5t var jeg oppe på eggen (2280m) og satte fra meg sekken. Den korte brepassasjen ned til Oksle var avsmeltet og så helt grei ut. Med stavene sjekket jeg de første meterne litt ekstra med tanke på mulig bregleppe, men alt var solid og fast skare og is. Etter et kvarters tid sto jeg på 2260 m, turens egentlige mål, med flott utsikt opp en tiliset nordvegg på Glittertind og nydelig profil av Trollsteineggen.

I telt på toppen av Glittertind
Tilbake ved sekken startet de siste brattene på snø opp mot Glittertind, som hadde flott profil fra denne vinkelen – minnet om Kebnekaise i Sverige i sommer! Stegjerna forble i sekken, for det var greit å gå. En liten plastpinne markerte høyeste punktet, men uten spade var ikke dette egnet teltplass (på grunn av hellingen). Selv med spade hadde det nok vært et stort arbeid å planere en plass i isen her. Jeg husker imidlertid fra et besøk i påska 1993 at noen hadde gravd ut en diger sittegrop ved toppunktet, så tidligere på året er nok dette lettere.

Etter litt fotografering tuslet jeg videre på jakt etter en naturlig plan flate. Etter 400 meter vestover fant jeg en, på 2445 moh, og bare 10-15 meter fra nordstupet. Mens jeg satte opp teltet og sollyset ble rødere og mørkere, merket jeg noen kastevinder som i blant røsket godt i teltet – og jammen reiv den plutselig opp pluggene. Heldigvis holdt jeg i teltet da, for ellers hadde det blåst utfor nordstupet! Håpløst med plugger her – barduner måtte tydeligvis til!

Jeg hadde bare to barduner, og den ene ble lagt rundt en liten varde av stein – for øvrig beviset på at jeg ikke befant meg helt utpå skavlen – mens de andre steinene måtte hentes. Alt av størrelse var frosset fast, så jeg nøyde meg med kun to mindre steiner som sørget for barduneringa i fotenden. Ikke mye å skryte av om det skulle blåse skikkelig opp, men jeg visste at værmeldinga var god for neste dag.

Sola forsvant bak et fjernt teppe av skyer i vest, og det ble straks kaldt, så jeg krøp likegodt inn i soveposen for kvelden allerede klokka 20.00. Tre ting var ikke som det skulle være; jeg hadde en migrene i anmarsj, og fikk heller ikke varmen i kroppen nedi vintersoveposen – lett feber?! Like ille var det at jeg hadde glemt å fylle opp den ekstra vannflaska, og hadde bare en snau halvliter igjen. Man føler seg aldri så tørst som når man vet at det er lite vann igjen!

Dundrende hodepine som delvis gikk over i kvalme, sammen med lett feber, kombinert med kastevinder nå og da som blåste teltveggene omtrent sammen, ga lite nattesøvn og meget god grunn til bekymring. Hvis en av de to bardunene ble slitt av og røk, måtte jeg ut i mørket tross migrenen… Bare tanke på dette gjorde meg enda kvalmere. Og tenk om feberen skulle øke? Jeg hadde tre febernedsettende til i beredskap, og måtte i så fall hive innpå disse før jeg la i vei nedover – men først når det ble lyst utpå morgenkvisten.

I blant hadde jeg også følelsen av at teltet flyttet på seg i mørket, og at det helte nedover mot stupet i nord. Vinden blåste akkurat i denne retningen. Bare innbilninger, tenkte jeg, men måtte arbeide litt med å holde de plagsomme tankene unna. Det ble lite søvn, men etter hvert fikk jeg da varmen i kroppen, og da hodepinen også forsvant var det nesten bare deilig å ligge i soveposen på Norges nest høyeste fjell. Nesten, ja. Hadde det ikke vært for tørsten. Jeg stappet litt snø inn i drikkeflaska, og la denne nedi soveposen. Etter en time eller to ble det en skvett som kunne drikkes – du verden hvor godt den smakte!

Nydelig morgen
Om natta ble lang og med lite søvn, ble morgenen fantastisk! Å ligge i soveposen og kikke ut - og ned - på et skyfritt Jotunheimen badet i sol, gjorde inntrykk. At formen atter var utmerket, gjorde morgenen perfekt. Alt kl 08.00 forlot jeg toppen, og noterte meg den sjeldenheten å starte dagen med 400 meter nedoverbakke for å bestige en ny totusenmetring! Jeg spiste litt snø og is på veien for å døyve tørsten, og plukket snart Glitterrundhøi. Denne beskjedne toppen gjør ikke mye av seg der den ligger med den ruvende Glittertinden bak. Tre ulike toppvarder var det på denne svakt kuppelformede steinhaugen, og den som på gps-en var markert, virket slett ikke høyest. Ergo ble alle vardene besøkt for sikkerhets skyld, men ikke med sekken på ryggen!

Videre gikk veien mot Ryggehøi, og jeg vurderte fram og tilbake om jeg skulle sette fra meg sekken, gå til topps og tilbake igjen, for så å rusle turiststien til Glitterheim, eller om jeg skulle ta med meg sekken til topps, og fortsette ned til Glitterheim. Underveis i mine funderinger passerte jeg like vest for Steinbukampen, og var egentlig glad for at denne ikke var på 2k-lista. Jammen blir det mye ur i Jotunheimen, ja.

Vestryggen på Ryggehøi ble forsert med sekk til slutt. Lite spennende denne ryggen, men med flott utsikt mot Veotinder, Memurutinden og Leirhø. Særlig interessant for meg var Veotindene, som omtrent står først på programmet for neste tur i heimen. Toppen smalnet av mot slutten, og kl 11.10 sto jeg ved varden og knipset.

Østryggen var noe mer interessant, og jeg benyttet muligheten til å følge kanten av stupet mot sør et stykke. En blir ikke så grasiøs i bevegelsene med tung ryggsekk, men moro var det å klyve litt helt på kanten her, før jeg skrådde nordøst og ned mot et lettgått snøfelt. Det er fristende å skrå nordøstover for tidlig mot Glitterheim, men jeg holdt meg midt på østryggen helt ned til Ryggjehøhaugan (1656m).

Jeg kom ned på turiststien et par hundre meter sør for Glitterheim, for her var det diverse klopper og planker over Steinbuelva som var kjekke å få med seg. Klokka ett var jeg ved turisthytta, og satte meg straks på sykkelen tilbake til bilen.

Det ble tre nye kryss på lista mi, min høyeste overnatting i Norge, og en svært minnerik tur i penværet, med psykologiske ned- og oppturer!