Syltraversen (forkortet versjon) (20.07.2016)

Flere grunner, som jeg ikke skal dvele ved her, hadde gjort at jeg først var klar til avmarsj kl 12 fra Nedalshytta. Det vil si, jeg måtte parkere nederst i bakken før hytta, for her var det smekkfullt av folk!

La i vei på det jeg trodde var stien mot øst og Ekorrdörren, men hadde ikke tenkt meg så langt. Planen var Storsola var vest, eller Sylporten og så Bandaklumpen øst, og spare Storsylen til godværet neste dag. Slik gikk det ikke, og årsaken var at jeg hadde havnet på feil sti, og det skjønte jeg da den dreide skarpt nordover. Jeg gadd ikke å gå tilbake, og vurderte etter hvert å gå i terrenget til Sylporten. Men dette var langt; nesten 4 km og en del myr og buskas underveis. Vurderte så Bandaklumpen fra vest, men stien jeg gikk på var så behagelig lettgått, med plank og greier, så jeg fortsatte like gjerne langs denne helt fram til foten av Storsylen:

Jeg hadde gått i drøye 2 timer, og tok nå en god matpause. Beina var uvanlig såre, men jeg hadde heldigvis slengt joggeskoa i sekken. Tok av fjellstøvlene, og fikk en liten overraskelse: Det manglet innlegg-såler i dem! Ikke rart det var hardt og sårt under føttene - og med joggeskoa ble det en drøm å fortsette.

Oppildnet av bedre fottøy, og etter en god matpause, køla jeg altfor masse på i motbakkene opp mot toppen. Det er rundt 700 høydemeter opp her, og jeg fikk kjenne det på slutten, og ikke minst kom migrenen litt seinere på turen, som måtte stoppes med medisin. Snart oppe på egga virket Lillsylen litt fristende, men jeg hadde andre planer i en annen retning, og var allerede seint nok ute.

Det var deilig å komme opp på nordryggen. Merkinga gikk så opp en hammer som så litt bratt ut på avstand, men det hele løste seg ganske greit. Her ventet et grensepunkt/en varde, som jeg husket morsor (Morten Vilbo Sørum) hadde nevnt at jeg måtte ha med meg; høyeste punkt i Jämtland eller noe:

Merkelig at ikke selve toppen er et grensepunkt mellom Norge og Sverige...

Nådde toppvarden etter ca 3:45 på tur, og fikk en ung gutt til å ta et bilde av meg:

Tok også et videopanorama noen meter sør for toppen og alle folka - ikke minst fordi jeg ville ha med veien videre, ned søregga:

Drakk litt vann, og var så ivrig at jeg ikke tok noen pause på toppen. Det var klyveklatringa som ventet som gjorde meg spent som en unge på julaften! Visst var det et luftig punkt!

Stavene ble litt i veien, men jeg tok det svært pent og forsiktig. Hadde ikke gått på denne uten tau hvis det var vått eller kraftig vind! Men forholdene var optimale. En kort smal kløft klatret jeg lett ned med bøttetak, men stående en meter under denne ventet 3-5 nær loddrette meter. Det var brukbart med tak på skrå nedover mot vest, men det ville innebære en lenger vei og i svært eksponert terreng. Jeg gikk for en kortere løsning, men trolig vanskeligere: Rett ned en meter til, og så hengende i noen ganske gode fingertak slapp jeg meg ned en bratt hammer og med foten inn på en skrå hylle i et lite dieder i øst. Deretter ble det enklere klyving ned resten.

Jeg sier ingenting på om folk, selv erfarne tinderanglere, ønsker tau på dette punktet, og vil tro man absolutt BØR bruke det under krevende forhold. Skal man ned, holder det med en rappell på meget snaue 10 meter.

Videre på en utsatt og skarp egg, men denne kunne nok vært omgått i vest, over et lite toppunkt, før det bar enklere ned mot - og over - sørtoppene. Etter NV for Storsola skrådde jeg ned mot sørvest. En del løs stein i øvre del, men så overtar gress og lyng. Nå kom også myggen for fullt, og resten av turen var de til plage - men ikke så stor plage som de såre beina, da jeg måtte skifte til fjellstøvlene igjen. Egentlig burde jeg fortsatt i joggeskoa, selv om de ville blitt gjørmete. Den siste timen gikk svært sakte, da jeg virkelig led; hvert skritt var en plage.