Super utsikt som vi ikke fikk sett! (26.02.2009)

Fra Breisjøseter turisthytte (betjent) i Alvdal-Vestfjell, skulle Storsølnkletten bestiges - et utsiktspunkt av de sjeldne i følge mange.
Onsdag i vinterferien dro vi avsted, og parkerte ved p-plass ved rv 27. Her var det skilt inn til Breisjøsæter. Som forventet var det skyet og lett snødrev på vei inn, og vi nådde etter 3 timer fram akkurat da det ble mørkt. Det var år og dager siden jeg hadde overnattet på en betjent turisthytte i Norge. Vertskapet var hyggelig, maten var topp, og oppholdet svært komfortabelt.

Neste morgen var det noe lettere vær, og jeg var spent på utsynet mot Storsølnkletten. Fra stua i hytta var det fin utsikt mot denne artige toppen. Jeg håpet på fotovær på toppen og gode bilder mot Rondane fra øst. Stegjerna tok vi også med oss, selv om bestyreren på hytta mente vi ikke kom til å trenge dem. Han lovte oss en del snø og dårlig med skare.

Vi fulgte scooterspor 2 km østover, mens vinden tiltok og lett snøfokk møtte oss i det vi svingte av nordover på 1200 meter, og oppover sørryggen. Ganske snart satte vi igjen skiene og sekkene, merket av punktet på gps-en, og hoppet fra stein til stein oppover så langt det gikk, helst uten å tråkke ut i snøen. Stegjern var ikke nødvendig, og mange steder sank vi 10-20 cm ned i snøen – litt uvanlig visstnok at det var så lite skare i slutten av februar.

Fra rundt 1500 meter var det slutt på steiner, og rundt 300 høydemeter ganske bratt snøbakke ventet. Det ble litt pesing, men heldigvis kom vi nå helt i le for vinden. Noen steder sank vi med en gang nedi snøen 15-20 cm, noen ganger helt til knærne, andre steder holdt skaren ved prøvebelastning, men brast da skrittet ble tatt fullt ut. I bratt motbakke er slikt ypperlig trening! (Lars-Petter (14) var svært fornøyd med å gå bak sin far, som tråkket opp sporene.)
Vi holdt et forholdsvis rolig og jevnt tempo, og ville ikke bli våte av svette – hadde heller mindre tøy på. De siste 50 meterne var skaren bedre, men skyene hadde lagt seg rundt toppen nå, så det ble ingen utsikt! Vinden hadde nok løyet noe, men var sterk nok til å gjøre oppholdet på toppen ganske kort og ”forretningsmessig.” Det betydde noen bilder med mobilkamera, og så retur.

Nedover var snøen vår venn, men vi visste bedre enn å styrte ned: Noen steder sank foten dypt ned, og skulle dette skjedd mellom to steiner kombinert med rask bevegelse, kunne det fort blitt kritisk. Vi fulgte snøfelter litt lengre mot vest nedover, og her kunne man jammen kjørt telemark ned – ikke ofte det er slike gode snøforhold i disse traktene!

Det var ikke enkelt å se sekkene i steinura nede i blesten, men med gps-en så vi at vi fortsatt var 99 meter for langt mot nord. Kjekt hjelpemiddel gitt! Så skled vi lett samme vei tilbake til hytta, og kjøpte oss karbonadesmørbrød, som smakte himmelsk.
3 timer opp og 1,5 time ned. Bjørn Dæhlie hadde visstnok en gang løpt opp sommerstid på 45 min fra hytta!