Noe selvforskylt rot (28.12.2007)

Kartutsnittet jeg hadde tatt fra Norgesglasset dekket ikke skikkelig området rundt Snippane, så ideen om å følge veien fra Bjørndalen var ikke så god. Etter roting rundt med bil i 20 minutter fant jeg ut at jeg heller burde prøve fra nord, hvor kartet dekket bedre.

Ved avkjøringen til skogsveien nesten nord for toppen så jeg at den hvite bommen var åpen, men veien var vanvittig isete så det nyttet aldeles ikke å kjøre opp her. Fordi jeg også så noe aktivitet med traktor og tømmer ønsket jeg ikke å forstyrre, og kjørte litt videre. Ved Damtjernet var en fin parkeringsplass. Kl var 10.45.

Jeg gikk langs isen på østsiden av tjernet og så på GPS rett sørover og oppover i skogen. Det gikk ikke så fort, men jeg visste at jeg snart ville komme inn på skogsveien – hvilket jeg gjorde. Denne svingte straks nitti grader vestover. Et lite skilt pekte til høyre: Snippen. Stavene var fine å ha, for det var mye is, og ellers lett snødekke. Veien svingte siden sørover og østover, og en sti tok av rett sørover (og bratt oppover) merket Snippen. Jeg var tydeligvis på rett vei.

Bratt oppover denne stien, som sagt, men en del greiner og kvist å tråkke over i begynnelsen. Snart møtte jeg igjen skogsveien, som inntegnet på kartet. Men hva nå? Ingen skilt eller merking? Jeg gikk rett opp i skogen i sørlig retning, og støtte etter hvert på en ny skogsvei – denne var ikke å finne på kartet. Fulgte denne opp til en hytte, og videre på sti i inngjerdet terreng de siste 200 meterne til toppen.

Postkassa var tom, og restene av en rusten bolt markerte kanskje toppen? Litt utsikt sørover, hvor jeg straks observerte et grått teppe nærme seg – nå kom det varslede regnet hvert øyeblikk.

Jeg fulgte først en annen kjerrevei (ikke merket på kartet) i nordøstlig retning, men forsvant på ny inn og nedover i skogen da kjerreveien vendte mot sør. Snart var jeg nede ved skogsveien igjen, og kunne gå på litt, i det regndråpene kom.

Denne gangen fulgte jeg skogsveien helt ned, og mannen i traktoren der nede ville ha en prat. Han viste seg å være grunneieren og eieren av hytta på toppen. Han hadde også snekra de små skiltene underveis, og kunne opplyse at man i godvær kunne se helt til Færder fyr fra toppen.

Så ruslet jeg langs hovedveien 500 m vest og tilbake til bilen i stadig tiltagende regn, og forkastet planene om flere turer denne dagen. Kl 12.30 ved bilen, 1:45 på tur.