Hornelen 26.juli -08 (Nord-Europas høyeste sjøklippe) (26.07.2008)

Enhver fjellentusiast som har kjørt riksvei 15 til Måløy må ha lagt merke til Hornelens flotte profil i sør; spiss og stupbratt som den er. 860 høydemeter fordeler seg på akkurat 500 horisontale meter, og fra enkelte vinkler ser nesten toppkronen ut til å være overheng. Store sprekkdannelser på toppen følges visstnok med argusøyne av forskere, som håper å forutsi når enorme steinmasser kan løsne og falle ut i havet – noe som igjen vil forårsake en veldig flodbølge. Sprekkene er kjent fra eldgammel tid, og gamle sagn vil ha det til at skip som tuter i det de runder klippen, risikerer å utløse ras. Hekser skal også ha brukt toppen som hvileplass på reiser i gamle dager.

Jo, jeg hadde hatt denne flotte tinden lenge på programmet, blant alpetopper, totusenmetre og fylkestopper. Med en ukes ferie i området bare måtte det bli mulighet for en tur. Vi besøkte en familie i Måløy de første to dagene, og da faren (som aldeles ikke var noen fjellmann) i huset advarte mot den farlige bratte turen opp, var det egentlig å hive bensin på bålet: Jammen skulle jeg opp dit!

Et kjempemessig høytrykk hadde lagt seg over hele Sør-Norge, så alt neste dag var jeg klar for tur, og tok første ferge om morgenen fra Måløy mot Bremanger. Hornelen tok seg flott ut fra ferga, og jeg var spent på i hvilken stand stien fra nord var i. Det var sparsomt med opplysninger om denne på nettet. På kartet (og på gps-en) var ingen sti tegnet inn, men ved en bekk ser det ut til at en skulder leder helt opp til platået i nordvestlig retning, drøyt 2 km vest for toppen. Det var her jeg ville prøve meg om stien forsvant.

Jeg fulgte rv 616 østover i rundt 10 minutter, og rett før undervannstunnelen tok jeg av mot Hunnskår/Hornskår og kjørte til veis ende. Et par andre biler sto her på snuplassen, og jeg tok det som et godt tegn. Stien var ganske tydelig bortover (østover), og snart viste et skilt at jeg var på rett vei. Jammen var det ikke t-merket med rødt også! Da skulle det jo gå helt greit.

Bratt og stekende hett opp skulder i nord
Stien svingte snart 150 grader og oppover skulderen på kartet – akkurat som jeg hadde trodd. Jeg fylte opp litt vann i bekken, men passet på å ikke bære på for mye i varmen. Det kom nok til å bli nærmere 30 grader i dag, og det var vindstille og stekende hett allerede. Skygge var det overraskende lite av enda det var nordvendt sti. Jeg gikk ganske hardt, og tok igjen et ektepar fra Stavanger (som jeg meget overraskende møtte igjen på toppen av Fanaråken om lag en ukes tid seinere.) Svetten silrant, stien var bratt, og jeg vant fort høyde. Etter hvert (en time) flatet det ut, like før Nonsnakken på 550 m, og svingte rett sørover. Litt berg og dalebane her, forbi noen vann, der jeg fylte opp alle vannflasker, fordi det videre så ut til å bli mye steinørken. (Det viste seg å være rett – etterpå var det ingen skikkelige bekker.)

På rundt 750 hm svingte den tydelige og rødmerkete stien i sørøstlig retning – endelig. En spiss topp i nordøst lurte meg en stund, da jeg trodde det var toppen, men jeg skulle rundt denne, og skuffende ned igjen (!) nær 100 hm. Men nå var det toppen jeg så foran meg – definitivt. Litt vindpust gjorde at jeg fortsatt klarte å holde brukbar fart, men jeg hadde nok åpnet litt for hardt nede i brattbakkene. Artig klyving i grov ur mot slutten, nesten som på en Jotunheimtopp. Flere digre sprekker i fjellet ble observert, og jeg voktet meg vel for å ramle ned i disse – da jeg ikke kunne se bunn. Reine bresprekkene dette! Må være farlig på vinteren?

Etter 2t og 45 min i friskt tempo kom jeg til topps, og nøt flott utsikt til alle kanter. Mye blått (hav og fjord) og breer i det fjerne, og egentlig flottere og mer variert utsikt enn fra mange topper på Østlandet. Godt jeg ikke har hengt meg opp i 2k-begrepet… Måløy var lett å identifisere, og jeg ringte kona og ba henne se etter meg i kikkert. I den lille steinhytta som var oppmurt like ved, fant jeg toppbok i en kasse og et digert flagg. I kassen, men under toppboka, lå det noen blader (Skjulte Skatter), og forundret kjente jeg igjen disse bladene; fra menigheten jeg tilhører; Den kristelige menighet, på folkemunne kalt Smiths Venner – en oppbyggelig overraskelse i fjellheimen. Når det gjelder flagget skulle jeg visstnok ha satt opp mens jeg var på toppen, men jeg hadde det for travelt til å utforske stupet mot øst. Kjente på en gammel og kjent følelse av kvalme og svimmelhet et øyeblikk, da jeg så 850 meter rett ned i vannet under meg. Reneste Bruraskaret i Trollveggen dette! Lyden av en motorbåt langt der nede nådde meg, og jeg lurte på om de kunne se meg her oppe?

Jeg utforsket den løse kanten mot stupet og eggen et lite stykke mot et annet toppunkt i nord ganske forsiktig, for enkelte steder kunne jeg se flere hundre meter ned omtrent mellom beina. Dette var spennende og gøy! Skjønner godt at det knytter seg en del sagn til denne toppen. Ruslet så ned og vestover, og fulgte den bratte nordsida, og opp på en topp på 889 meter – faktisk høyere enn Hornelen. (Svartevassegga øst) Snart kom jeg ned på den rødmerkede stien igjen, og fulgte samme vei tilbake. En rekke folk kom oppover, og alle lurte på hvor lenge det var igjen til toppen. Totalt 6 timer, 13 km og 1100 hm. Legger ved kartutsnitt av gps-tracket fra turen opp, da jeg fulgte den rødmerkede og gode stien.

Til informasjon: En lengre sti, men mindre bratt, og som er merket av på kartet går opp fra sørvest. Jeg vil likevel klart anbefale stien fra nord, men regne kanskje drøye 3-3,5 timer…

Stien fra nord var ikke inntegnet på mine kart.

© Ole-Petter Andersen

Fin utsikt mot Måløy fra et punkt nær Hornelen.