Kremtur til Sunnmøres tak – og storjubileum! (22.04.2012)

Alle tiders vær var i vente, og med denne toppen i boks, kan jeg med rette kalle meg «500fjell»...

Overnatta i bilen ved et steinbrudd/grustak rett ved startpunktet ved rv 655. Kjørte dagen etter opp den lille skogsveien skiltet Snødalen, og parkerte her. Dette er det naturlige startstedet for skiturer til toppen.

Startet med feller på knallhard skare kl 08.30 i strålende sol enkelt opp gjennom bjørkeskogen, og fulgte snart en liten rygg, og sporene på høyre side av denne.

Etter ca 500moh tok vegetasjonen slutt, og det var enklere å gå lengre strekk på kyss og tvers. Jeg var overrasket over at ikke flere allerede var i gang oppover her, på en søndag med slikt supervær. Etter en time tok jeg en solid pause, og nøt varmen. Her fikk en intet gratis, og måtte jobbe for hver høydemeter, men jeg var spent på hvor lenge det gikk før kladdinga begynte.

Skulle ikke tenkt tanken en gang! Det begynte å lugge, og på rundt 1200 moh hadde jeg fått nok: Av med fellene, som må sprayes med silikon så snart jeg husker det! Det var faktisk ikke å ille å gå uten feller, for det kladdet litt fortsatt.

Det så svært bratt ut videre, og jeg var litt spent på dette partiet, som går opp bre. Ingen sprekker var å se noe sted, så jeg krysset meg opp brattbakken her, med formidabel utsikt etter hvert som resultat. Gikk over pkt 1586, og her var det tørr snø. Skled så noen meter nedover, en behagelig overraskelse og avbrekk fra den monotone gåinga, før jeg tok fellene på, og siktet meg inn rett til topps.

På toppen!
For en utsikt! Ingen varde noen sted, men lett å finne toppunktet her. Litt vind var det her oppe, men sola varmet godt. Knipset vilt i mange retninger, for det var tagg på tagg i horisonten. Slik skal en jubileumstopp være! Og slikt vær bør en ha på Sunnmørsalpenes høyeste! Jeg hadde brukt 3,5 effektive timer opp, sa gps-en. (4,5 t totalt)

Alternativ vei ned
Dagen var fortsatt ung, så jeg ville prøve en alternativ vei ned, som kunne virke som en likeså bra vei opp – uten passering på bre. Men først måtte jeg skli ned og tilbake til høyde 1586. Her satt et par fra Hønefoss i solsteika, som hadde sett jerv nedi bakkene. (Sporene hadde jeg sett også, men jeg trodde de kom fra en rev.) Vi hadde en lengre hyggelig prat, og været holdt seg, selv om noen skydotter dannet seg her og der.

Så skled jeg videre nedover mot sørøst, men i stedet for å kjøre ned bratthenget på breen, fortsatte jeg sørover, over høyde 1478 og Kvanngrønibba (1495). Fortsatte så den brede sørøstryggen nedover (1,3km) til jeg var rett vest for Vardfjellet (1028), som er en markert rygg som løper ut mot øst. Det var litt vanskelig å se hvor bratt det egentlig var her, så jeg gikk på beina. Hadde det vært isete, måtte jeg nok tatt fram stegjerna, for det var et kort meget bratt parti, før det var enkelt videre.

Nede i skaret her, på 1035 m (gps 32 V 382739 6884315) var det tørt fjell, så jeg satte meg ned en stund og nøt stillheten, varmen og solstrålene i bar overkropp. Herlig! Skulle jeg gått turen på nytt, ville jeg nok valgt denne varianten, for det bratteste partiet er meget kort, og det er ikke så utsatt her, som det føltes opp breen ca 1,5 km lenger NV. Særlig mange andre alternativer så det ikke ut til å være fra østsida av Kvitegga. Dessuten var dette det eneste stedet med solbart fjell, som var deilig å sette seg ned på i godværet.

Så skled jeg videre nedover, og krysset jervesporet en rekke ganger, og tenkte hvor lett det var å komme seg ned igjen. Underveis ble jeg passert i rasende fart av folk på randonne eller brett. Det gikk da ikke så verst med fjellski heller, tenkte jeg. Feil! Nedi bjørkeskogen ble det utrolig kronglete, med superråtten snø som forhindret bruk av beina, og tett skog som forhindret skikjøringa. Jeg brukte lenger tid gjennom bjørkekrattet på vei ned enn jeg hadde gjort på veien opp!