Årets hittil rå(n)este tur! (27.06.2012)

Kom fra Ørsta, og sammen med masse turister tok vi ferga over Hjørundfjorden, fra Sæbu til Leknes. Mektige omgivelser, men en del skyer lå over alle toppene. Det skulle imidlertid bli topp vær neste dag!

I Urke tok vi av opp Urkedalen, men stoppet ved en grind et stykke opp på grusveien. Bortimot 50 par stirrende geiteøyne møtte oss bak grinda. Om det var friheten utenfor grinda som de lengtet etter, eller om de bare var nysgjerrige, var vanskelig å si. Usikkerheten vår gjorde i alle fall at vi var meget forsiktige der vi åpnet skaberakkelet, som viste seg å måtte trekkes utover. Heldigvis spratt geitene unna, og vi kunne kjøre inn. Ikke så mye som en killing slapp ut i dalen, nei!

Vi kom likevel ikke mange hundre meterne videre, før det igjen var stopp – definitivt! Et berg av snø lå over veien, som et forvarsel på hva vi hadde i vente lenger opp i dalen. Vi satte derfor opp teltet rett ved veien (gps 32 V 374011 6901769 på 130m) og tok livet med ro utover kvelden. Noe opplett i skyene var det, og innimellom fikk vi derfor små glimt av «herlighetene»; tårn og spir og kvasse tinder!

Utpå kvelden kom det en kar i olabukser travende i stort tempo oppover mot oss, og jeg sa til junior: «Nå blir vi kanskje jaget? Det ser ut til å være bonden sjøl.» Men jeg tok feil, for det var en trimmer. Han for forbi, men på tilbaketuren kom vi i snakk. Han fortalte om enorme mengder snø i fjellet i vinter, og at det var målt over 3 m snø på flatmark ved en hytte oppi dalen der i vinter. Det forklarte fonna som sperret veien nå i slutten av juni. Raset var kommet høyt oppe fra.

I DRØMMEVÆR OPP PÅ SNØ
Neste morgen var det lettskyet og pent, og omgivelsene kunne nytes i fulle drag. Særlig virket Urkedalstindene spennende, og det var jo innover i denne retningen vi skulle. Vannflaskene lot vi ligge tomme i sekkene, og løftet om finvær ut dagen gjorde at vi tok med et svært begrenset utvalg tøy; bare en varm genser og vindjakke. Stegjerna og isøksa fikk derfor rommelig plass i ryggsekkene.

Kl 08.00 presis la vi i vei, over snøfonna, og på veien videre opp i dalen. Vi hadde ikke engang rukket å gå en kilometer, før vi tok av på sti ved skiltet som viste «Råna» på gps 32 V 374543 6902371 230moh. Lettgått sti her, og nærkontakt med de ville Urkedalstindene. Nede ved elva lå en fonn oppetter dalen, som bare ble større og bredere, og rundt en sving (oppe i Nordkopen) så vi at den vokste seg så stor oppover at vi kom til å gå på snø fra nå av. Stien svingte litt opp i et bjørkekratt, så vi fulgte den. Det var dumt, for krattet slukte tråkket nesten helt, og seinere på dagen gikk vi mye lettere på snøfonna ned igjen.

Nå fikk vi også se veien videre opp den nordvestvendte dalen. Vi hadde lest om veivalget her; men «snøflanke-alternativet» endte ikke i klyving som det normalt gjør seinere på sommeren. Nå var det bratt snø helt opp. Derfor valgte vi «stien opp i skaret» og deretter eggen oppover mot Midtre Regndalstind. Usikkerheten her var snøforholdene oppe på eggen og ikke minst over en meget bratt hammer som var lett å identifisere. (Det viste seg at denne hammeren var lett å gå opp på baksiden, og at utfordringen lå tidligere og ventet.) Snø lå det uansett hele veien oppover, så noen sti var det ikke snakk om å følge.

Trøblete fylling av vannflaskene
Etter et litt flatere parti i dalen kløv vi inn på noen sleipe våte klipper for en pause og litt vann. Østtoppen på Elsandtindene (1398m) tok seg vanvittig bra ut herfra; spiss som en nål. Vi kløv litt videre på klippe, som variasjon til snøtråkkinga, men det ble for tungvint, sleipt og glatt. Da var snøen et bedre alternativ, og ikke minst jevnere stigning.

Etter en stund til så det dårligere ut med tanke på rennende vann, og jeg søkte resolutt opp mot høyre til «den siste bekken». Det viste seg å bli et styr å komme helt inn til denne, for å få fylt flaska. Rett forfra var det stor fare for gjennomslag i snøen så det ut til, så jeg måtte velge en bratt og sleip variant fra siden, som i tillegg ga meg en «forfriskende» dusj. Jeg ble søkkvåt og tenkte at jeg selvsagt burde ha fylt flaskene ved forrige stopp, men egentlig gjorde det ikke så mye i solvarmen.

Nå var vi klare for å komme oss opp på eggen. Snøen bratnet til, og jeg tråkket bedre spor for Lars-Petter (17). Så kløv vi inn på soltørr klippe, som vi fulgte rett opp (grad 1). Ned igjen valgte vi selvsagt glissade på snøen ved siden av.

Ryggen mot Midtre Regndalstind – en «høydare»
Oppe på ryggen ble det mer utsikt, og vi søkte steinur de få stedene vi kunne, i stedet for snøen. Jeg var svært spent på den bratte hammeren. Ville snøen gi oss skumle utfordringer her? Snart smalnet eggen inn, og vi fikk nærkontakt med nordstupet, men kunne også se dagens mål; Råna! Den så i alle fall soltørr ut, i alle fall øverst og ytterst på det som måtte være en kvass egg.

Nå gikk det bratt opp på hammeren, og snøen forsvant for en stund. Forholdsvis bratte utoverhengende sva mot sør tvang oss mot venstre og en tometers hammer dukket opp; åpenbart fotturens vanskeligste punkt for eventuelt høydesvake. Klatreteknisk var det nok bare en ener, men luftigheten var absolutt til stede. Vi nøt imidlertid punktet, dog med skjerpede sanser.

Nå dukket snøen opp igjen, og en relativt luftig egg måtte passeres. Bare artig i godvær, vindstille og under fine snøforhold. Stegjerna og isøksa ble liggende i sekken min, men så hadde jeg stavene å støtte meg på også. Junior tok opp isøksa som ekstra støtte og sikkerhet nå.

En ny bratte/hammer dukket opp, og siden snøen her i nordflanken hadde ligget lenger i skygge, var den ganske hard. Vi kløv derfor opp på bar klippe til toppen, og krysset så en ny snøegg, som hadde den fine formen at den ble kvassere helt på slutten inn mot ryggen opp mot Midtre Regndalstind samtidig som det der også ble mindre luftig. Konklusjon: Artig!

Nå måtte vi krysse vestflanken på Midtre Regndalstind; et relativt bratt snøfelt med god utsikt nedover. Ved isete forhold vil jeg tro folk vil sette pris på stegjern og isøks også her.

FLAT OG BRED RYGG MOT RÅNA
Oppe på den flate og brede ryggen mot Råna tok vi en solid pause i sola, før vi satte igjen sekkene, tok av oss på overkroppen, og kjørte på opp til toppen. Underveis dukket det plutselig opp en masse fotspor i snøen, som forsvant like fort som de var dukket opp. Dette forundret oss veldig – hva var dette? Jeg så to parallelle lange smale søkk i snøen; spor av helikopter! Det kunne ikke være annet.

Grundig utforsking av toppeggen
Lett klyving de siste meterne opp på Råna, på soltørt fjell. Kjempemoro! Eggen gikk sylkvasst videre utover mot noe som så ut til å være to toppunkt til. Vi var så ivrige etter å utforske denne at vi i første omgang helt glemte toppbilde ved varden! Det var bratt klyving (grad 2?) ned i skaret mot neste «topp» - men dette klyvet kan omgås i østflanken. Så luftig opp til denne toppen, som vi likevel ikke trodde kunne være høyest. Lars-Petter ville ikke klyve videre uten at jeg fikk «sjekket ut» først. Det ble opplagt toerklyving videre, muligens en 2+ også, og hakket luftigere opp til neste (og siste) toppunkt. Vi koste oss i godværet, men var ytterst forsiktige. Ingen markering av «toppen» her, så vi la opp noen steiner. (Vi måtte imidlertid flytte dem, for å klare å ta oss tilbake igjen, før vi igjen la dem på plass.)

Nå var det definitivt stopp uten tau. En 15m loddrett hammer og sylkvass egg lenger der nede! Jeg fant to rappellfester; en kile og karabinkrok, og en kamkile med karabiner, og som en liten skjæreunge fikk jeg løsnet metallet og plukket det med meg! Vi kløv tilbake og tok litt bilder underveis. Ut fra synet å dømme, og ut fra gps-sporet, later det til at det høyeste punktet er den første (og lettest tilgjengelige) toppen.

MIDTRE REGNDALSTIND
Så gikk vi lett på snøen tilbake til sekkene, og fikk på oss trøyer igjen. Uten solkrem var det ikke trygt med mer enn 1,5 t eksponering i disse omgivelsene! Vi ville plukke med oss Midtre Regndalstind også, men direkte opp nordeggen ville vi ikke prøve, for øverst her lå en rest av en svært bratt snøfonn. Den sperret hele nordflanken, men ved å følge vesteggen opp gikk det greit. De siste meterne var horisontal luftig egg – herlig!

Vi tok oss god tid til litt fotografering både her og på veien ned igjen. Og returen er noe av det mest behagelige jeg kan huske å ha gjort; nedover på snø nesten helt ned til 250 meters høyde! Tilbake ved bilen etter 8 timer på tur.