Rasletinden (12.12.2009)

Et rimelig godt værvarsel, et overraskende tidsvindu i førjulsstria, og vissheten om at jeg aldri tidligere hadde stått på en topp over 2000 meter i desembermåned, var faktorene som skulle til for å få meg opp kl 06.30 på en lørdag (12.des).

Julepynta og folketomme gater i Fagernes føltes litt uvant, der jeg kjørte av sted på en Jotunheim-tur, mens måneskinnet ga bud om godt vær. Værmeldingen var imidlertid litt mer foruroligende, for varselet hadde endret seg fra klarvær/lettskyet, til skyet eller delvis skyet. Ja, ja, bare jeg fikk se toppene, fikk det være det samme med sola. Temperaturen falt mye nær Heggenes (-15 grader), og jeg lurte på om dette skulle bli virkelig kjølig, men så steg den helt til -4 grader ved Beito – snakk om store forskjeller innenfor 10 minutter kjøring!

Ingen kamp om parkeringsplassene!
Oppe på Flya var det flere steder måkt plass for parkering, og så tidlig som jeg var ute denne dagen og denne sesongen var det ikke akkurat kamp om p-plassene. Svært lite skispor var det også, men et par gikk det da i min retning; mot Rasletinden. Kl 08.50 la jeg i vei – en sein start til å være meg, men det var enda en stund til sola kom til å komme opp. Lyset var helt spesielt, som forventet, og det var omtrent vindstille (og minus 7 grader). Skifellene fra forrige skitur (i våres en gang!) var fortsatt festet på skiene, så jeg gadd ikke å ta dem av, men tråkket og stampet meg av sted, mens lyset i ryggen vokste og tiltok. Dessverre skjedde det samme med vinden, og da jeg stoppet litt oppi motbakkene for å snu meg å ta bilde av soloppgangen, måtte jeg også skifte til varmere tøy, alpinbriller og balaklava. Neimen om dette var svak vind, slik som meteorologen hadde spådd for Flya.

Det rødlige sollyset skapte lange skygger bakfra der jeg tråkket meg oppover med vinden i fjeset. Altfor snart dukket det skyer opp, og innen jeg var kommet inn i Steindalen var jammen sola mer eller mindre borte!

Opp i høyre kant av breen
Jeg ville opp i høyre kant av den lille breen, som velter utfor mellom Rasletind og østtoppen. I steinura ved foten av ryggen opp til østtoppen tok jeg en stående matpause, og konstaterte at det raskt ble kjølig når jeg ikke holdt meg i bevegelse. Klokka var 10:40, og jeg sto på 1837 m. Gps: 32 V 485138 6806812. Jeg tok av skiene, og gikk omtrent 40 meter oppover med dem i hånda i det som om sommeren må være en ganske grov steinur. Det var mye løssnø her, og rett som det var sank jeg dypt nedi, så det ble i grunn pes og kav, dette. Raskest mulig tok jeg derfor på skiene igjen, og takket være fellene og en ypperlig snødekt rampe gikk det lett opp og inn til høyre kant av breen. Denne kanten fulgte jeg så greit oppover og til topps, og befant meg da i sadelen mellom dagens mål og østtoppen. Nå kom også Tjørnholstind og flere andre kjente og kjære topper til syne, sammen med en frisk og feiende iskald ”svak vind” midt i fleisen.

Jeg stabbet meg nå opp på østtoppen (2010), for å få tatt noen bilder. Det ble en kjølig affære, så jeg skyndte meg snart videre til hovedtoppen. En viss glede kjentes ved å nå en 2k-topp i desember, min første, men jeg hadde jo vært her flere ganger tidligere, da. Mindre glede vakte tanken på å fomle med fotostativ og greier i den kalde vinden, men like innunder toppvarden på Rasletinden, på lesiden, var det heldigvis ganske stille. Jeg tok på den varme genseren. Nå hadde jeg på meg alt jeg hadde med meg av tøy, og gikk effektivt til verks med fotoutstyret.

Vanskelige lysforhold
Kulda gjorde kanskje noe med kameraet, som ikke samarbeidet helt? Fikk melding om at linsa manglet (!) flere ganger, og måtte starte kameraet på nytt. Flere som har opplevd slikt på kalde vinterdager sikkert. Da er det ekstra gøy å stå og fomle med bare fingere.

Planen var opprinnelig å fortsette bort mot Mugna, for klokka var bare litt over 12, men skydekket var nå såpass tjukt at lyset ikke var all verden. Egentlig oppdaget jeg først nå at det faktisk var helt håpløst å se detaljer 3-4 meter fram i snøen. Steiner og mørke overflater var lett å se, men små (og store) skavler og søkk var helt umulig å få øye på! Jeg kunne aldeles ikke se hvor bratt det egentlig var ned fra toppen, og jeg hadde mine fulle hyre med i det hele tatt å klare å følge mine egne skispor tilbake igjen! Pussig fenomen, men jeg har vært borti liknende tidligere.

Jeg beholdt derfor skifellene på også nedover og tilbake igjen, så jeg hadde full kontroll med (den lave) farta. Nede ved breen før østtoppen kunne man faktisk ha kjørt rett utfor uten å se hvor bratt det egentlig var, men jeg fulgte skisporene til jeg var halvveis, og skjente så på skrå ut i det som så ut til å være ingenting! Litt ubehagelig i grunn, men det gikk helt greit – tre, fire svinger, og så var jeg nede. Selv om det videre var nesten flatt, holdt jeg på å falle flere steder, enda jeg hadde skifellene på og det gikk riktig sakte, fordi det plutselig var en liten snøskavl jeg ikke hadde sett. Både med og uten alpinbriller var det like vanskelig å se detaljene i snøen.

Det gikk derfor ganske smått ned igjen, og det var greit jeg hadde god tid. Nede på flata før riksveien så jeg to andre skiløpere også. Og skifellene? Jo da, de gadd jeg heller ikke nå å ta av, så de sitter fortsatt på skia i garasjen hjemme, slik som i fjor!