Blodig tur til Skardstind (29.07.1994)

I slutten av 1994 var min bror Jon-Ivar og jeg på en ukestur med toppsanking i Leirvassdalen. Vi hadde besøkt rundt 10 topper over flere dager i varierende vær, men på turen over Tverrbytthornet gikk batteriet i kameraet tomt for strøm. Ved Leirvassbu på kvelden kunne vi bare konstatere at vårt kamera selvfølgelig hadde noen helt spesielle batterier, som de ikke solgte på hytta. Vi la oss i teltet ved vannet og drøftet situasjonen, og ville neste morgen ta en lyntur ned til Lom.

29.juli dette året gledet sikkert alle fjellvandrere i Jotunheimen, men ikke meg. I bilen nedover fra Leirvassbu kastet jeg lange blikk opp på toppene, og da jeg fikk et glimt av Skardstinds blottlagte topp, var jeg ikke til å rokke: I dag skulle vi på 2300 meter-tur, blås i kameraet. En bestemmelse jeg selvsagt har beklaget noe i ettertid, for vi kunne antakelig klart begge deler…

Skrått terreng
Fra Geitsætri tok vi direkte kurs på Raudhamran, og i rundt 1500 meters høyde fortsatte vi rett østover. Vi hadde rekognosert her tidligere i regnvær, og var forberedt på skrått terreng, men dette var nesten litt mye av det gode. En slik ensidig belastning dette terrenget påførte våre føtter! Det var derfor med glede vi så dalen flate ut etter hvert, og inne ved breenden ble det nydelig å gå langs nordkanten av breen, i gnistrende sol og himmelblått vær.

I bratt steinur svingte vi så opp nordover til Illåbandet. Her var det naturlig med pause, og nyte utsikten. Tanken på det ubrukelige kameraet plaget meg enda, og kjære vene…Jammen hadde jeg ikke glemt å ta det ut av sekken, og gikk og bar på det! Uten at Jon-Ivar så det, tok jeg det forsiktig opp, og prøvde det. Man kan jo aldri vite med slik elektronikk. Men underets tid er nok over, ja. I stedet ble jeg oppmerksom på at Ymelstinden kanskje ikke var så enkel å komme opp på som først antatt. Men vi fikk gå nærmere for å se an forholdene.

Ymelstind og Storgjuvtind
Vi gikk bort og opp til foten av Ymelstind, og søkte nordøstover langs eggen mellom denne og Storgjuvtinden. Litt før halvveis fant vi et passende opptrinn, og litt bratt klyving brakte oss opp på eggen. Herfra var det klart at skulle Ymelstinden erobres, måtte vi over et utsatt punkt. Min bror sa stopp, men jeg søkte ivrig som en sporhund bortover, og fant en bred passasje på en hylle til venstre. Utsatt men heldigvis tørt, og vips var toppen nådd. Utsikten fristet meg til ergelige tanker om kameraet igjen, men nå sto Storgjuvtinden for tur. Dette var moro!

Tilbake halvveis på eggen sammen med min bror, så vi snart at eggen også nordøstover mot Storgjuvtinden hadde utsatte partier. Mens jeg gledet meg over småklyvinga oppe på eggen, gikk Jon-Ivar noe til venstre ned i ura mot Storgjuvbreen, og omtrent samtidig nådde vi toppen. I glede og ensomhet så vi mylderet av folk på Galdhøpiggen, og lurte på om de så oss.

Skardstind så fryktelig ut fra denne siden, men skulle visstnok være overkommelig fra sørvest, "mye løs grus i bratte bakker under toppen" mente jeg at jeg hadde lest et sted. "Tausikring bør vurderes." Dette ble spennende, og vi tok oss ikke tid til å rekognosere eggen bortover mot Galdhøpiggen. Vi stresset ned steinura mot vest, og skjente tilbake mot Illåbandet.

Plundrete opp ved Nåla
Ettersom vi nærmet oss foten av Nåla, ble terrenget svært bratt, og vi rundet Nåla på sydsiden litt for høyt oppe. Det tvang oss litt tilbake igjen, og til å gå litt nedover, før vi igjen rundet Nåla. Vi tok det pent, for her var det ganske bratt, men egentlig greit nok, og plundret oss oppover i renna på vestsida av Nåla. Vi vurderte å følge noen grusrenner - det var flere av dem - oppover mot toppen, men alle så ut til å ende under en skrent, som så svært bratt ut.

Nå hadde vi nesten rundet Nåla, men grusrenna tok slutt, og en bratt fjellvegg overtok. Jaha, så ble det skikkelig klyving da! Jon-Ivar sukket og satte seg ned, men jeg hadde vært i bratt terreng før, og visste jeg måtte prøve tak for tak. Og tak var det godt med her, fast og fint fjell, og et eventuelt fall kunne da ikke være livsfarlig. Etter noen få meter løste det seg greit opp, men min bror ville aldeles ikke komme etter. Han tenkte selvsagt på returen…

Skardstind
Jeg var nå på høyde med - og nesten inne i - skaret opp mot Nåla, men denne pillaren fristet meg ikke. Skjønte ikke at det kunne stå at den var grei å bestige, for det så styggbratt og eksponert ut, syntes jeg. Heldigvis var den ikke hovedmålet heller, og for lav primærfaktor hadde den dessuten. Helt klart, altfor lav primærfaktor, det var ingen tvil om det… Men en annen gang, med tausikring, da…

Videre oppover gikk det rasende fort og greit, hele tiden med den vanvittige nordveggen til høyre. Litt ør og svimmel som jeg var, ble det nok en del klyving som ikke strengt tatt var nødvendig, for ned igjen etterpå gikk jeg uanstrengt uten å bruke hendene. Og endelig, toppvarden på 2373 meter. Norges 5. høyeste topp. Tenk å gå opp hit uten batterier i kamera. Det var til å grine av på en så flott dag som denne. Og ingen notisblokk heller… Hadde jeg bare ikke hatt en bror som ventet på meg, skulle jeg gått bortover toppeggen og rekognosert.

Nedtur og utglidning
Turen ned eggen til skaret ved Nåla gikk greit, nå som jeg var vant til utsikten. Man blir liksom akklimatisert for ørneperspektivet etter hvert. Nåla ble igjen vurdert, men forkastet. Så vendte jeg ryggen mot utsikten, og klatret rolig ned de få meterne til grusrenna. Med gode tak for hendene kan man slippe seg ut fra veggen, og se hvor neste passende trinn for beina befinner seg, og eventuelt bare gå på friksjonen, så lenge armtakene er 100%. Her var det enkel klatring, og et fall ville ikke bli skjebnesvangert.

Sammen med Jon-Ivar fulgte vi grusrenna noenlunde rett nedover mot Nordre Illåbreen. Et bratt parti med gruset sva og mose måtte vi så over, for å slippe en urimelig lang omvei. Rumpa ble tidvis brukt for å få friksjon mot underlaget, og vi arbeidet oss langsomt nedover. Kanskje vi heller skulle tatt omveien om Illåbandet i stedet for dette her, spurte jeg meg selv. I et uoppmerksomt øyeblikk gled foten på en mosete hylle, og jeg virvlet over på siden for å få tak i det jeg skled og bløte fingertupper krafset for å få tak i det sleipe fjellet.

Ferden stoppet etter kun få meter, like over en bratt avsats på 2-3 meter. Takk og lov - ikke livsfarlig - men det kunne kanskje blitt brudd også. Klokka - rettere sagt reimen - hadde reddet meg. Reimen var i leddet metall, og hadde delvis løst seg ut og hengt seg opp i en hylle, og samtidig skjært seg inn i håndleddet mitt. Det hadde definitivt stoppet rutsjeturen. Jeg kavet meg mot siden, og fikk rundet avsatsen, før jeg sjekket den sviende armen.

Bloddryppende retur - men slett ikke alvorlig
Det var vanskelig å danne seg et bilde av hvor skadet armen var, men selv om jeg ikke klarte å bevege den, virket det ikke alvorlig på noen måte. Nesten nede ved breen fant vi en vannpytt, og fikk skylt armen. En del skrubbsår var det blitt, som sved vanvittig, og et skår i håndleddet, men ikke særlig dypt, som konstant blødde en del. Et pent brukt lommetørkle surret jeg rundt håndleddet, og så startet returen til Geitsætri. Balansen var noe vanskeligere å holde nå, da den ene armen bar den andre. Men etter en tid klarte jeg å bevege armen, og etter hvert også la den holde seg selv. (Holdt den ganske høyt, for at det skulle stoppe å blø). Innen vi var ved bilen var blødningen stoppet, og noen plaster ble satt på. Noe legebesøk og sying ble altså ikke nødvendig, men jeg lærte meg leksa om hvor fort det kan skje uhell på hjemveien, da en er sliten og uoppmerksom.