Sommerens dårligste veivalg (10.08.2012)

Opplett var meldt først ut på ettermiddagen, og i mangel av en full dag med godvær valgte jeg å besøke enkle topper i Trollsteinkvelven. Men bestemmelsen om å ta meg ned via blåisen vest for Grotbreahesten angrer jeg på – det ble egentlig sommerens dårligste veivalg, og turen hadde potensiale i seg til virkelig å bli farlig.

© Ole-Petter Andersen

Grotbreahesten fra NØ.

© Ole-Petter Andersen

På toppen av Grotbreahesten 2018m.

Fra p-plassen ved Grønbue fulgte jeg veien inn Veodalen et lite stykke, før jeg etter Bergenusstjønnet tok meg enkelt og behagelig opp lia i nordvest, og gikk nord for Bergenusshaugen, og inn i Trollsteinkvelven. I ettertid tror jeg at jeg burde fulgt sørsiden av elva tettere innover her, og sluppet flere områder med steinur, som i det fuktige været var glatt og sleipt.

Opp øst for Grotbreahesten var det ikke så mye snø igjen, og mye løs ur måtte passeres. Jeg fulgte brekanten (avsmeltet bre = lettgått terreng) til jeg var rett sør for toppen, og tok meg så rett opp den meget løse ura til topps. Heldigvis var toppen fri for skyer, som ellers lå tungt rundt på alle kanter.

Jeg ville videre inn Svartholsglupen, og ønsket å unngå den løse ura – og omveien det ble – øst for Grotbreahesten, så jeg kikket litt ned fra toppen mot vest. Jeg kunne krysse et lite stykke på bre vestover og runde Trollsteinrundhø i sør- og vestflanken, men det var noen parti på breen som ikke var avsmeltet – og følgelig ikke helt tilrådelig å gå alene. Da virket blåisen og brefallet ned vest for Grotbreahesten tryggere – men kanskje litt bratt? Sett ovenfra var det vanskelig å vurdere brattheten, men jeg så noen svaparti som kanskje kunne duge, hvis blåisen ble for bratt.

Nede på blåisen SV for Grotbreahesten var det behagelig å følge den plane overflaten nordover, men jeg merket meg at det stadig ble brattere. Nede på ca 1880m ble det for bratt uten stegjern, så jeg søkte optimistisk inn i ura ved brekanten, og etter hvert på glattskurte sva. Ved å krysse litt fram og tilbake kom jeg meg nesten helt ned bratta her ved å følge svaene, men så var det bom stopp. De siste 10-15 meterne ble det brattere, sleipere og det var få hyller å følge. Jeg sjekket ut muligheten for å skli litt sittende på rumpa fra avsats til avsats, men fikk sjokk da det ett sted var såpeglatt; dette var aldeles ikke trygt! Så jeg måtte returnere 50-80 høydemeter oppover igjen, og finne en annen løsning. Å gå opp hele veien tilbake og sør og øst for Grotbreahesten, og så øst for Trollsteintjønne ville jeg ikke, så jeg ville se nærmere på brevarianten. Det var nå jeg ble fanget av mine egne valg:

Et «point of no return»

© Ole-Petter Andersen

Nysnø over Trollsteintjønne. Sett fra toppen av Grotbreahesten.

© Ole-Petter Andersen

Breen jeg tok meg ned (i venstre kant).

Jeg skled kontrollert ned et par meter på et sva med litt grus og leire på, og nådde iskanten, som jeg kunne følge noen meter i grenseland mellom is og fjell. Valget var nå tatt, for det ville nesten være umulig å komme seg tilbake og opp det glatte svaet. Jeg måtte finne en vei ned breen eller i kanten av denne, men det så lovende ut, siden brekanten skrådde mot høyre (øst) i det bratteste partiet, og således reduserte brattheten, om en fulgte kanten mellom blåis og fjell (sva).

Et sted, ved en større bregleppe, måtte jeg ned i gleppa, for å komme videre. Her hadde snøen, som så fast og fin ut, en merkelig konsistens, og plutselig gikk venstre foten igjennom snølaget. Jeg kastet meg framover, og sank ikke lenger enn ned til knærne. Høyrefoten hadde feste, men venstrefoten tydeligvis ikke – likevel klarte jeg ikke å dra den opp. Jeg la stavene an, slik at jeg hadde noe fastere å skyve fra med, og greide etter noen hektiske sekunder å få opp venstrefoten, og ake meg inn på tryggere snø. Fysj, dette var en ubehagelig opplevelse.

Jeg beveget meg raskt ned og ut av denne bregleppa, og sjekket at SPOT-en (nødpeilesenderen) fortsatt lå lett tilgjengelig i lomma på magebeltet på sekken.
Nå fulgte et greit parti, der jeg kunne veksle mellom iskanten og fjellet, men jeg så at flere utfordringer dessverre ventet. Jeg begynte alt å angre på veivalget, og mer anger skulle det bli.

Bregleppa ble større, og bratte såpeglatte sva forsvant mørke innunder isen. Skled jeg her, ville jeg rutsje nedover og risikere å bli kilt fast mellom is og fjell, og iskappa ville effektivt forhindre signaler fra nødpeilesenderen. Dette var IKKE et alternativ, så jeg måtte ut og opp på isen. Jeg observerte at jeg nå var i høyde med de siste bratte meterne på svapartiet, som jeg hadde stoppet ved tidligere, før jeg hadde returnert oppover. Problemet var at jeg måtte lenger ned på breen, før jeg eventuelt kunne ta meg inn mot ura nede under svaene.

© Ole-Petter Andersen

Grotbreahesten fra nordvest. En aner hvor bratt breen til høyre er, hvor jeg hadde tatt meg ned i venstre kant.

En dyp smeltevannrenne i isen – eller var det en bresprekk - så ut til å bli redningen. Den kunne åpenbart følges en del meter, og ved vekselvis å sette føttene litt ned i renna/sprekken og ved å gå armgang med hendene på hver side av sprekken, gikk det egentlig ikke så verst. Sprekken ble imidlertid grunnere og grunnere, og snart var det bare en våt glatt vannrenne i isen. Jeg var nå nede i høyde med ura, men det var 6-7 meter bratt blåis bort dit (til høyre/øst). Jeg testet forsiktig ut overflaten på isen bortover, men måtte skuffet slå fast at jeg neppe ville klare det, uten å miste taket med føttene, og seile ukontrollert ned de siste 10-15 meterne av breen. Æsj!

Steinsprang!
Det var ikke lenger noen alternativer til sidene, men en stein på størrelse med en hodeskalle lå halvveis ned i isen 4-5 meter under meg. Og et stykke lenger under lå det jammen en til. Hva med å skli kontrollert ned mot disse? Farene var opplagte; jeg kunne bomme med føttene på steinen, og få stor fart videre, eller steinen kunne løsne, og gi en ukontrollert rutsjetur videre. Jeg kunne også i møtet med steinen få en uønsket rotasjon ut til sidene, og fortsette med hodet først nedover. Jeg likte ikke situasjonen, og angret bitterlig på veivalget!

Jeg gikk en meter tilbake (opp) og satte meg på rumpa, for å sjekke friksjonen. Den var urovekkende liten, fordi vannet nettopp her i renna hadde vasket bort rester av slam og grus. Mens jeg prøvde ut dette, ble jeg oppmerksom på at det stadig kom mindre steiner rutsjende ned isen på begge sider av meg. Så så jeg det; jammen går det steinras hele tiden her – jeg var midt i et nedslagsfelt. Hvis en større stein kom i min retning, ville jeg måttet kaste meg til siden – og da var det 10-15 meter seiletur ned blåisen til steinura i bånn. Hvis da ikke steinen slo meg ubevisst i forkant. Jeg innså at jeg ikke hadde tid til å stå slik å tenke – hele situasjonen var en tikkende bombe! Derfor handlet jeg resolutt, uten å nøle lenger:

Jeg la meg på ryggen, og slapp meg utfor i den grunne smeltevannrenna med føttene først, og med steinen i isen som siktemål. Jeg rakk å observere en overraskende stor akselerasjon, før føttene smalt mot steinen, som ikke beveget seg i det hele tatt. Puh! Jeg rundet steinen, og holdt i den med hendene, mens jeg la meg på ryggen i renna en gang til. Jeg strakk meg så lang jeg var, for å minske avstanden ned til neste stein. Jeg var bedre forberedt på fartsøkningen nå, og traff straks neste stein, som også ble liggende i ro. Humøret steg!

Nå var det få meter på nokså bratt blåis, før et parti med mindre bratt snø fulgte, og så var jeg nede. Jeg prøvde å gå på isen, men skled straks ukontrollert, og løp halvt i balanse ned og inn på snøen nedenunder, og så var det over. Endelig – og takk og lov for at dette gikk bra! Jeg la merke til noe blod på venstre stav, og så at det blødde friskt fra et kutt i venstre tommel. Småskramme, som jeg ikke en gang la merke til når kan ha oppstått.

Trollsteinhøer og opplett i været
Veien videre var heldigvis ganske enkel nå: Jeg krysset blåis og løs ur vest for Trollsteintjønne, og fulgte snøfelter opp i Svartholsglupen. Herfra bratt opp i tåka i løs ur dekket av glatt svartlav – likevel en fryd å gå på sammenliknet med nedturen i breisen jeg nettopp hadde. Oppe på Gråhø merker jeg klare tegn på opplett i været, og jammen kommer ikke Galdhøpiggen og fjellene i vest til syne!

På vei over mot Søre Trollsteinhø møter jeg en annen mann, og jeg klarer ikke å la være; jeg må fortelle litt fra den dramatiske nedturen på isen. Så blir været bare nydelig, og turen endrer helt karakter: Nå er alt bare hyggelig og trivelig. Nordre er flat og kjedelig, men ned mot Østre blir det litt formasjoner å se på igjen, og jeg får nærkontakt med en flokk villrein.
Oppe på Østre Trollsteinhø, dagens femte 2k-topp, legger jeg merke til en varde som ikke ser akkurat lavere ut 500 m lenger øst, så jeg besøker den også. Vet aldri hva 500fjell og andre ekstreme «målere» kan finne ut i framtiden, og tenk om den varden var den egentlig østtoppen?

Videre i ur ned til Øst for Store Trollsteinhø (1996m), og så ned i Trollsteinkvelven igjen. Her var det mer gress, og det var en behagelig avveksling fra all ura. Turen anbefales egentlig på ski, spør du meg – helt klart; ski er tingen i området her!

Jeg la veien oppom Bergenusshaugen også, og fikk noen oversiktsbilder av Veodalen, og så helt inn til morgendagens store mål; Veotinden. Nå dukket også myggen opp igjen, og sørget for få og korte pauser ned til p-plassen ved Grønbu.

Nedturen (rett vest) for Grotbreahesten anbefales ikke uten stegjern og isøks på seinsommeren!