Falketind og Stølsnostind med gode kolleger (20.08.2016)

Falketind, med sin alpine profil, er en topp mange tur-entusiaster holder høyt, og det gjelder meg også. Etter at vi måtte avlyse et besøk der i 2008 pga dårlig vær har den dessuten vært en tur jeg har gledet meg lenge til. Derfor var det med sterke følelser jeg dro med meg et kobbel med kolleger i Uniconsult til Jotunheimen for et nytt forsøk på denne klassikeren av en tur. Elleve var vi i følget totalt, og vi hadde ambisjoner om å prøve oss på Pioner-ruta opp, og deretter plukke med oss Stølsnostind før vi evakuerer ut i nordlig retning over Stølsnosbreen og opp fleskedalen tilbake til Koldedalen og utgangspunktet.

Vel vitende om at vi hadde en lang dag foran oss, jaget jeg følget ut av sengene i god tid før sju, slik at vi skulle være klar til frokost når matsalen på Fondsbu åpnet. I bilene halv åtte, og avmarsj fra Koldedalen klokka åtte var målet. Som vanlig somlet vi i søvnørska så vi var ikke klare til avmarsj før nærmere halv ni. Ålreit, det skulle jo være kosetur så litt slack må de vel få, tenkte jeg. Værvarselet var brukbart, det skulle være lettest fra morgenen og på formiddagen, før det skulle skye seg på utover dagen. Men hvis formiddagen skulle være best ble jeg litt skuffet, skyene hang lavt og ingen tinder var å se. Vel, nå skulle toppen til pers uansett!

Vi ruslet av gårde med friskt mot, først ned anleggsveien langs Koldedalsvannet og deretter opp det tydelige tråkket fra veien og opp mot Falkbreen. Temperaturen var fin, 10-12 grader, og det var greit å ta motbakkene uten jakke. Ikke var det mye vind heller, og både skravl og latter satt løst. Stien er først veldig grei, men etter hvert som den passerer 1300 moh blir den noe brattere før den går inn i skaret mot de første smeltevannene fra Falkbreen. Der gikk det flere stier, noen krysset over mot vest og mer direkte inn på breen, vi valgte å gå på østsiden av smeltevannene og breen og svingte deretter inn i vestlig retning mot Fleskedalen, før vi fant en fin plass rett nord for brefallet å ta på stegjern. Seler og økser ble også funnet frem og vi snakket litt sammen om turen videre mens vi gomlet sjokolade og nøtter.

Først når vi var kommet hit var det mulig å få noe inntrykk av hva som ventet oss. Jeg hadde sett bilder og lest meg litt opp på hva Pioner-ruta skulle innebære, men det er jo noe helt annet å komme nærme nok til å ta den i øyesyn. Sikten var enda ikke spesielt god, bare noen hundre meter, men vi så konturene av breen forsvinne opp i tåka og den svarte fjellveggen møte breen. Det svarte fjellet og den hvite breen laget revner i hverandre i et litt trolsk spill oppi tåka. Jeg gledet meg som en unge til moroa som endelig skulle begynne, mens enkelte av mine kolleger var mer avmålt skeptiske. Jeg beroliget med at vi har utstyr for alt som måtte møte oss, og med friskt mot satte vi av gårde opp på breen og i retning av innsteget på Pioner-ruta.

Vi hadde sett at vi ikke ville være alene på dagens tur allerede når vi startet, men nå fikk vi virkelig et inntrykk av hvilken folkevandring som var på vei mot Falketind, det forjettede land. Det var taulag på taulag både foran og bak oss – kanskje spesielt foran oss, og jeg bannet inni meg og tenkte at jeg burde brukt pisken hardere på morran. Nå havner vi langt bak i køen og blir stående å spinne i timesvis på vei opp det smale nåløyet denne ruta representerer, fryktet jeg! Ikke noe å gjøre med det nå, vi får se hvordan det ser ut oppi der. Så vidt jeg kunne bedømme gikk de fleste i taulag over breen, vi valgte å droppe tauet på breen da vi kom inn på breen der det stort sett var blåis. Vi fryktet i hvert fall ikke ukjente sprekker på den breen. Breen bratner kraftig til de siste par hundre meterne men det virket ikke som mange var berørt av motbakken. Det var nok alle taulagene foran oss og den sakte farten som gjorde sitt til det.

I det vi når toppen av snøbakken og karrer oss «i land» oppi fjellsida tar vi oss litt tid til å pakke bort stegjern og økser. Selene beholder vi på i visshet om at nå blir det skikkelig bratt og dersom noen ønsker det, kommer tauet frem umiddelbart. Plutselig kaukes og ropes det infernalsk oppi sida der og den ubehagelige syngende lyden av en løpsk øks fanger alles oppmerksomhet. Litt uoppmerksomhet blant en av medlemmene i et av de andre taulagene har forvandlet et hendig hjelpemiddel til et livsfarlig prosjektil. Drapsvåpenet suser nedover fjellsiden og avgir nye syngende toner for hver gang den treffer den stupbratte østveggen og alle stirrer skrekkslagent etter hvor lyden kommer fra og prøver å fange øksa med blikket. Heldigvis går det bra, metallet fra Black Diamond passerer alle og legger seg til slutt til ro noen ti-talls meter på nedsiden av innsteget. Lettelse i fjellsida. Jeg rusler ned til øksa og henter den, vel vitende om at den skjødesløse og slepphendte vil bli enda litt spakere og ydmyk når jeg overleverer den. Vel unt! Slike hendelser er en skummel påminnelse om hvor risikabelt det er å være så mange i fjellet rett under hverandre.

Mens vi står der og kikker begynner sakte med sikkert skylaget å sprekke opp og vi ser antydning til blå himmel over oss. Vi begynner også gradvis å vinne høyde, og gjennom noen småfrekke manøvrer passerer vi enkelte av taulagene som har behov for en muntlig gjennomgang av fremgangsmåter og slikt fra deres guide. Det er ingen tvil om at ruta er bratt, men det er breddfullt med gode tak både til hender og føtter, så dette er på ingen måte vanskelig. Men det er relativt eksponert, så Merete i turfølget mitt vil gjerne ha den sikkerheten hun kan få av et tau. Svært forståelig, så da finner jeg frem seksti-meteren og vikler ut en passe tamp. Vi knyter oss sammen og jeg går foran og sikrer. Vurderte utglidningsfaren her som overveiende liten og droppet derfor løpende forankringer, vel vitende om at et mulig fall i den andre enden av tauet ville bli svært kort og derfor enkelt å holde. Siden tauet nå først var fremme, var det flere som syntes at litt ekstra sikkerhet var av det gode, dermed bandt de seg inn i taulaget de også. Dermed var vi fem personer som gikk på rekke i tauet.

Veivalget ga seg selv, det er et svært åpenbart og tydelig tråkk i fjellsiden etter tusenvis av bestigninger over årenes løp. Ruta skrår litt skrått oppover mot høyre i fjellsiden først, for deretter å gå litt mer rett på den siste halvdelen. Man kommer opp på ca 1870 moh, litt til høyre for det laveste punktet på sadelen mellom Falketind og Austre Stølsnostind. Den tryggheten som et tau gir kan gjøre forskjellen på en vellykket tur og en mislykket vendereis, og selv om tauet ikke tok noen fall denne gangen var det den nødvendige faktoren som gjorde at Merete og resten av turfølget kom opp østveggen. De andre fem i laget hadde kommet opp for lengst, og var godt nedi matpakka når vi ankom sadelen kvart på tolv. Nå var jeg lettet, rutas vanskeligste og mest usikre crux var tilbakelagt og køene hadde ikke skapt nevneverdige problemer for oss. Utsikten til Falketind var nå upåklagelig, skyene hadde trukket seg noen hundre meter til opp i høyden og var nå redusert til slør fra Falketinds toppkrone som nå virkelig bød opp til dans.

Vi la igjen alt av tungt utstyr i skaret og tok bare med litt mat og drikke samt fotoutstyr før vi startet på den siste stigningen opp til dagens første totusenmetring og toppen som for de fleste av oss nok var det primære turmålet. Rutevalget nå var enkelt, det er bare å gå rett mot toppen i sørlig retning. Det er bare snakk om et par hundre høydemetre men bakken er bratt nok, så ingen grunn til å stresse er nå min holdning. Ikke alle er enige i det, og de mest treningshungrige i flokken styrtet av gårde i et forrykende tempo. 14 minutter senere klokket de inn ved Falketinds varde. Selv unnet jeg meg en liten halvtime på motbakken, som er enkel stort sett hele veien, men bratt nok til å få god puls. Når man nærmer seg toppkrona bratner det ytterligere litt til, og man må forsere et lite snøfelt. Dette snøfeltet er ganske bratt og her savnet vi plutselig isøksene som lå igjen på bandet. Vi sparte noen hundre gram vekt, men her oppe hadde de faktisk vært kjekke å ha. Snøpartiet var imidlertid såpass oppgått med gode fotspor og bløt styresnø på toppen, så vi kom opp uten uhell. Deretter er det bare noen titalls meter igjen til toppen. Rett før toppen kommer man opp på vestryggen til Falketind og man får plutselig fin utsikt mot Hjelledalstind og Morka-Koldedalen de siste meterne opp til varden.

Her tok vi oss tid til fotografering, inntak av flere kalorier, gratulasjoner og naturligvis den obligatoriske vardekjælingen. Selv om himmelen på ingen måte var skyfri var skyene høyere enn oss og høyere enn de fleste av de nærliggende toppene også, så vi kunne nyte nydelig utsikt fra Falketind. Det synes jeg var veldig fortjent. Noen av oss i følget hadde vært på Falketind før men da i komplett ertesuppe og null sikt, så dette var en fin revansje. En ekstra glede var det å kunne konstatere at samtlige kom opp på Falketind, og en stor seier for Merete som egentlig skulle gått en snillere tur denne dagen, og som hadde vært i en skeptisk tenkeboks og vurderte å snu flere ganger uten å ytre det.

Jeg diskuterte med et par av de andre mulighetene for å skåne knærne litt og bruke snøfeltene ned igjen tilbake til sadelen og utstyret. De fleste blåste av det og mente snøfonna var for bratt, men jeg og Borgar gjorde alvor av det. Borgar søkte hele vestryggen ut for å finne et sted hvor snøfonna var overkommelig for en nedstigning. Lengst vest var det potensielt litt mindre bratt og han gjorde et forsøk på å komme seg ned snøflanken. Det gikk heldigvis fint, for den snøfonna var styggbratt, tilnærmet overhengende. Selv tok jeg meg først ned det snøfeltet vi hadde kommet opp og var da passert det bratteste partiet av snøen. Deretter gampet jeg av gårde med sjumilssteg ned snøfeltet i vestlig retning og fant veien ut på den øverste delen av Stølsnosbreen ca halvparten så langt vest som Borgar. To hundre høydemetre sparte vi dermed knærne for, og selv med rolig gange tilbake til sadelen brukte jeg kun ni minutter på nedfarten og var godt fornøyd med at jeg var litt raskere ned enn de andre var opp.

Vi samlet troppene og fylte sekkene med all vekten igjen og la av gårde i passelig tempo i retning Stølsnostind. Selv om den grommeste toppen var unnagjort hadde vi planer om å gjøre mer skade på listen, to topper til skulle ned i sekken før vi var ferdige for dagen. Nå var det bare å følge ryggen. De andre spant av gårde mens jeg og Arne dannet «bussen» sammen med Merete. I utgangspunktet relativt kurant klyving hele veien mot Austre Stølsnostind. Et lite parti før toppen er det litt mer utsatt og Merete ønsket igjen sikkerheten hun kunne få av tauet, så da fant vi frem tampen igjen. Dermed kom vi oss greit over den og enkelt ned i skaret mot Midtre Stølsnostind. Motbakken opp til denne var enkel å forsere, her lå det snø hele veien opp og vi kunne enkelt følge snøkanten like til toppen.

Drøyt halv tre var klokka blitt når vi nådde Midtre Stølsnostind, en av landets tre topper som bare passerer 2K-grensa med meteren. Selv om høyden ikke er formidabel eller toppen på noen måte utmerker seg, gjør utsikten det overmåte. Herfra er Stølsnostind riktig et vakkert skue, med den råtøffe nord-øst veggen rett imot. Jeg foreviget det evige på en digital chip før vi startet nedstigningen mot skaret. Her visste jeg det skulle være bratt klyving ned og at det var sannsynlig at vi ville bruke litt tid ned denne veien. Umiddelbart startet det med enkelte vanskeligheter som Merete foretrakk tau på. Ingen store problemer, enten fulgte vi ryggen ellers så trakk vi litt ut til venstre og vant greie veivalg. Litt lengre ned på ryggen ser jeg imidlertid at flere i turfølget mitt har satt seg til rette i påvente av losen med tauet. I dette området var vinden blitt påtagelig, og det var godt å trekke på seg jakka utenpå ulltøyet. Dette var nok brevinder der isen kjøler ned lufta som faller raskt nedover breen. Ellers i dag var det lite vind, men akkurat her, omgitt av Stølsnosbreen på alle kanter var vinden rett og slett sur.

Når vi kommer ned til de andre ser vi at ryggen nå har smalnet av og vi må ned et skråparti som er tilnærmet uten gode tak. Ikke helt sva, men en relativt glatt fjelloverflate likevel. Det er festet en gammel slynge i fjellet der etter noen som har rappellert ned der tidligere og ett av de andre taulagene har satt sikringer og driver med nedfiring av kameratene. Jeg kjenner litt på fjellet og konstaterer at friksjonen er maksimal, men å falle omkull her kan være fatalt, så å bruke tau der var helt innafor. Vi tar halve etappen først, det mest svalignende partiet, ca 6-7 meter til man kommer ned til et lite trinn. Her sikret jeg uten forankring, fant meg et godt sted å stå og bare støttet kollegaene mine ned til hylla. De gikk en meter eller så til høyre inn i et markert søkk og fulgte dette ned. Når alle seks var kommet ned, surret jeg sammen tauet og gikk ned til de andre. Den siste delen ned det siste svapartiet og droppet var enda litt mer eksponert, så her satte jeg to sikringer i et riss før nedfiringen av gjengen var i gang. Noen valgte å åle seg baklengs nedover på magen uten å se noe som helst og fikk litt problemer med nedfarten. Andre rappellerte nærmest ned til Arne som tok imot og styrte hender og føtter for den fastbundne. Med tau gikk dette veldig fint, og når alle var nede ryddet jeg bort jern og tau og ruslet etter. Borgar, Oddbjørn og Arne var også stødige i luftig terreng, og beskuet tau-seansen nedenfra.

Vel passert dette partiet var det enkelt videre ned til skaret, de siste 40-50 meterne kunne vi spasere på snø fra Stølsnosbreen som gikk like opp til skaret. Her tok vi igjen en liten rast. Klokka var nå blitt halv fem og folk begynte å kjenne litt på det i både bein og hode. Merete ønsket å stå av den siste toppen, og selv om noen flere hadde ymtet frempå om det litt tidligere på dagen, valgte de øvrige å bli med opp på Stølsnostind. Alle sekker ble liggende igjen i skaret. Roger snudde imidlertid etter noen hundre meter, beina hans begynte også å bli fornøyd med motbakker, men vi øvrige åtte tok turen opp. De ivrigste kunne opprømt fortelle at de tok bakken fra skaret og opp på bare ni minutter, selv tok jeg bakken litt mer piano og ruslet opp på drøyt 20, inklusive en fotostopp. Her var det bare lekker klyving, tørt og fint fjell, plenty med gode tak og ikkeno løst. Rett og slett en fryd å ferdes i Stølsnostind. En fryd å nå toppen også, dagens tredje og siste ble nådd kl fem! Jeg feiret med stratos og startet deretter nedfarten til de ventende i skaret. Der tok vi dagens siste matbit før vi skulle starte på etappen ut Stølsnosbreen i nordlig retning og deretter inn i Fleskedalen.

Etter å ha tatt på stegjern, isøkser og bundet oss inn i tauet, startet vi nedstigningen. Jeg laget bevisst et kort taulag, ville ha små avstander og stramt tau ned den bratte jøkelen, så vi brukte bare drøyt halvparten av tauet på ti personer. Nedstigningen gikk veldig fint, Marianne ledet an ned brattbakken med stødig fot og jeg tok kveilen bakerst. Noen knall og fall ble det ned bakken, men det var små utglidninger som var mer morsomme enn skumle og med stramt tau kom den falne fort på beina igjen. Fra denne vinkelen viser Stølsnostind seg fra sin beste side, stor og svart og sterk og pyramideformet. Bakerst i tauet koser jeg meg virkelig og styrer farten til de andre med oppbremsing og innstramming av tauet når det trengs. Ned denne bakken starter jeg å smile nesten ukontrollert og dette smilet klarer jeg ikke å tørke av meg før jeg er nede. Turen har vært så utrolig vellykket og nå er det bare å cruise inn de siste kilometerne til bilen.

Halv sju når vi stø fjellgrunn under beina igjen og vi pakker bort stegjern og tau for siste gang. Mens jeg pakker bort tauene kikker jeg bort på kollegaene mine som synes å være en slags euforisk transe. Latteren sitter løst og alle bare har det bra, samtidig som beina begynner å bli ganske matte. Sikkert noen hormoner eller endorfiner eller noe sånt som raser rundt i kroppene våre nå, digg er det uansett. Marianne spør om det er slutt på snøen og om gamasjene kan ryddes bort. Ja da, sier jeg. Bombesikkert null mer snø, bare å rydde bort. Fire minutter senere kikker vi oppover Fleskedalen og konstaterer at jeg har absolutt null peiling, det er jo en diger snøbakke opp dalen, og jammen skal vi over den nederste delen av brefallet til Falkbreen også. Ripe i lakken, Robert! Samme det, jeg bare gliser det bort og rusler ned for å ta en smak på Fleskedøla, smeltevannselva som renner nedover dalen der. Fortreffelig!

Anders, Merete og jeg finner et behagelig returtempo, bittelitt roligere enn de andre, og vi havner etter hvert et stykke bak. Ingen problemer med det, vi følger bare dalbunnen oppover og kommer etter hvert opp på den nordligste delen av Falkbreen. Her runder vi over kulen, og nyter synet av Falkungen og Falketind som vi har hilst på tidligere i dag, før vi starter nedstigningen. Vi vet jo akkurat hvor langt det er igjen, her har vi gått tidligere på dagen. Likevel føles det som om det er minst dobbelt så langt. Det skyldes nok at lagrene nå har gått tomme og beina begynner å leve sine egne liv. Merete smiler og kan lattermildt men samtidig oppgitt fortelle at beina dirrer for hvert skritt, og også anklene begynner nå å tulle det til av mangelen på juice og hvert skritt blir etter hvert en prøvelse. De andre er nå spredd for alle vinder, men jeg skal ha med meg Merete helt ned i bilen og forsøker å holde det gående med noe som forhåpentligvis minner om motiverende prat. Selv om nedoverbakkene etter hvert blir ganske bratte og bremsemusklene på forsiden av lårene truer med komplett sammenbrudd, så kommer vi oss ned til kraftverkshytta ved anleggsveien langs Koldedalsvannet og vi kan opprømte og fornøyde ta fatt på sjarmøretappen tilbake til bilene. Gentlemanen Anders har vært oppe og hentet bilen og rygget den helt ned til bommen, og dermed sparte vi et par hundre meter.

En meget vellykket tur var kommet til ende etter 12 timer på vandring. Tre nye topper, ingen uhell eller ulykker av noe slag, nydelig utsikt, spennende klyving, tørt og fint fjell å vandre i og ikke minst utsøkt turfølge gjorde dette til en minneverdig opplevelse. Det eneste skåret i gleden var at Lena måtte kaste inn håndkleet. Hun skulle jo så veldig gjerne vært med på turen, men kroppen var nok ikke helt restituert etter det tøffe sykkelrittet OffroadFinnmark 700 bare en drøy uke tidligere. Men den tøffe jenta er tilbake ved neste anledning, det er vi alle sikre på! Vi avsluttet dagen med tre-retters hos Solbjørg på Fondsbu, en vakker fransk sang før desserten og en øl før øynene sluknet helt. Dagen etterpå skulle vi på riverboarding i Sjoa med Beito Aktiv, så det var vel uansett greit å få litt hvile!