Knutsholet rundt (14.07.2006)


Map
Ascents Store Knutsholstinden (2,341m) 14.07.2006
Søre Knutsholstinden (2,145m) 14.07.2006
Vesle Knutsholstinden (2,205m) 14.07.2006
Austre Leirungstinden (2,288m) 14.07.2006
Nord for Austre Leirungstinden (2,260m) 14.07.2006
Midtre Leirungstinden (2,130m) 14.07.2006
Vestre Leirungstinden (2,250m) 14.07.2006
Skarvflyløyfttinden (2,250m) 14.07.2006
Midtre Skarvflytinden (2,154m) 14.07.2006
Midtre Skarvflytinden Søre (2,130m) 14.07.2006
Skarvflytinden N1 (2,077m) 14.07.2006
Skarvflytinden N2 (2,072m) 14.07.2006
Nørdre Skarvflytinden (2,073m) 14.07.2006
Søre Skarvflytinden (2,210m) 14.07.2006

Akt 2 - Knutsholet rundt 14-15.07.06
Det var en eneste gang det var kaldt i juli, og det var 14.07 og dagene før. Så sånn sett var vi kanskje ikke helt heldige med denne, men vi så oss på forhånd blinde på en værmelding av den bedre sorten, men for en gangs skyld denne sommeren ble det heller langt verre enn det som var meldt.

Det hele begynte med at kajakkferskingene Morten og Torgeir som begge hadde Gjendealpene som primære arbeidsområdet denne sommeren la hodene i bløt om hvor vi kunne finne på noe ugagn i lag. Det ene forslaget etter det andre falt på steingrunn. Enten tente ikke Torgeir, eller så var jeg lunken, men så som lyn fra klar himmel datt det ut av meg - hvorfor ikke Knutsholet rundt?

Hvorvidt Torgeir tente på den ideen vet jeg ikke, men jeg var med ett i fyr og flamme så Torgeir turde vel ikke annet enn å være entusiastisk?

Dato ble spikret og så var det bare å glede og grue seg om hverandre.

2 blir til 3
Jeg hadde tidligere antyde for Robert at det kunne bli aktuelt med tur på det tidspunktet, så jeg inviterte like godt ham også med. Jeg hadde en kajakk ekstra og man kan sikkert alltids lesse litt ekstra fellesutstyr på Robert tenkte jeg. Han var heller ikke vanskelig å be, og etter en kort jomfrutur for Robert på en forblåst Strandefjord erklærte jeg Robert som klar for oppgaven.
Det blir helt annerledes og langt roligere vann i morgen tidlig nærmest lovet jeg.

Forandring av planer
Det ble ingen god natt. Jeg sov dårlig fordi jeg la meg sent og visste at vekkerklokka kom til å ringe snart. Robert sov dårlig fordi han aldri sover godt her hos oss. Litt mørkt og overskyet vær skremte meg ikke i starten, det var jo meldt så fint så fint vær. Kraftige vindkuler som røsket i kajakkene på taket over Valdresflya gjorde meg imidletid litt mer betenkt. "Det løyer nok noe mer litt utpå morgenkvisten", forsikret jeg Robert om. Nedover mot Maurvangen pisket vinden opp selv de minste vanndammene. Skepsisen bredte seg langsomt fra magesekken og oppover.
Et kort stykke før Gjendesheim traff vi på en blid og morgenfrisk Torgeir som allerede hadde rukket å losse kajakken, parkere lenger unna så han slapp å betale noe for det hele for så å gå tilbake igjen. Han meddelte at det var ikke så gale med bølger.

Jeg og Robert kommer rullende ned den siste bakken mot rundkjøringen ved Gjendeosen kiosk og parkering da synet av et Gjende i opprør møter oss. Hva er dette for noe? Robert sier ikke stort og jeg bare mumler noen usammenhengende gloser om at dette ikke kan være sant. Tusenvis av frådende skumkammer glimter og lyner i den lave morgensola og kulingen (ok, jeg overdriver nok en liten smule nå) feier inn over parkeringsplassen.

Hva nå? For en førstegangspadler er dette helt umulig, det ser jeg med en gang. Kanskje ville jeg klart det, men jeg ville vært utslitt innen jeg var på Knutsholstangen. Snu? Torgeir ser spørrende på oss som om han ikke har enset villskapen ute på Gjende. Men vi kan da prøve og "leke litt i bølgene", som han uttrykker det. Jeg er smådeppa og vurderer seriøst å droppe alt og reise hjem å legge meg, har jo tross alt noen timers søvnunderskudd.
Vi blir likevel enige om at Torgeir skal padle, mens vi skal ta båten. Om Torgeir merker han ikke greier det, skal han snu og ta båten han med.
Etter en drøy og meget kald times venting i vinden går vi ombord i Gjendine, første og eneste gang så langt for mitt vedkommende. Gjendine humper og pløyer seg gjennom de frådende bølgene og vi er begge to sjeleglade for at vi sitter her og ikke befinner oss i en kamp på "liv og død" der ute mellom de voksne bølgene.
Litt før Gjende gjør en knekk får vi så vidt øye på Torgeir, dvs. Robert ser han, jeg ser bare blinkingen i de hvite årebladene som går jevnt som en motor opp og ned av vannet. Litt lettet over at han fortsatt lever slapper jeg litt mer av i båtsetet.

Mountain Jungle
Jeg hadde nok lest litt og hørt litt om turen langs Gjende fra Gjendebu til Knutsholstangen. Kuppert, tett bevokst, ufremkommelig og uryddig er noen uttrykk jeg hadde lagt merke til. Stor var overraskelsen da vi elegant skled gjennom bjørketrærne østover langs Gjendes sørbredd. Noen nysgjerrige kuer var faktisk største utfordringen. Det er sikkert noen "pingler" som har gått her før sa jeg til Robert, selv om jeg innerst inne visste det ikke var sant.
Vi passerte en liten hytte som jeg ikke visste eksisterte. Stier og tråkk som hadde først oss enkelt så langt ble med ett borte. Ennå var terrenget tålelig enkelt, men det tok raskt slutt.
Vi svettet, vi bannet og vi slet. Det gikk opp, det gikk ned. Kvass vegetasjon skrapte opp leggene. Trær og busker var bare i veien. Stæsj på sekken hang seg fast, og det ble bare verre og verre. Alle tanker om å sitte nonchalant på Knutsholstangen og ønske Torgeir velkommen etter forsvant. Nå var spørsmålet heller: "Venter han fortsatt på oss?" Vi passerte et enormt rasområdet hvor hele fjellsiden var forvandlet til et katastrofeområdet, før vi kom inn i den siste og aller mest tettvokste fjelljungelen. Mer kupert, mer ugjennomtrengelig og med enda flere giftige innsekter enn før. Å stoppe nå er ikke noe alternativ, det er bare å komme seg gjennom og legge urskogen bak seg.

Litt ovenfor Knutsholstangen sitter Torgeir på en stein og gliser fornøyd mot de to utmattede båtturistene.

Den kalde fredagen
De få solgløttene vi har hatt har for lengst takket for seg. Det er overskyet med et kaldt nordadrag i det vi rusler oppover lia mot Knutsholet. Akkurat passe når man er i bevegelse, akkurat litt for kaldt når man ønsker en pause. Ergo blir det lite pauser. Vi når brefronten og går et stykke oppover i venstre kant av denne før vi svinger nesten 180 grader og skrår nordøstover med kurs mot Nørdre Skarvflytinden. Østflanken er full av istapper, små snølapper og andre vitnesbyrd om at det er en kald dag i høyden, neppe mye over null.
Etter en bratt steinur er vi på Nørdre Skarvflytinden. Etter Nørdre besøker vi 2 mindre topper, den første snaut 15 meter lavere enn Nørdre, med en altfor lav primærfaktor, den neste noe høyere (mellom 2075 og 2080 meter tror jeg Robert målte, med en primærfaktor som høyst sannsynlig ligger i intervallet 10-15 meter. Kjapt fortsetter vi oppover skråningen mot Midtre Skarvflytinden mens sola så vidt får lirket noen varmende solstråler gjennom det tykke skylaget. Da passer det naturligvis ypperlig med en pause.

Torgeir er utålmodig og er snart i full gang med å sette rappellfeste. Det er dessuten alltid betryggende å være på tur med Torgeir - ved siden av å være en sindig og meget trivelig kar, nøler han aldri med å hoppe utfor først for å teste sine egne rappellfester. For meg er det årets første rappell, og i god stil, med enkelte klossete ablegøyer kommer jeg meg nedover veggen. En av de klossete ablegøyene er å "glemme" hånden under rappelltauet, like før vekten kommer på for fullt, så med full vekt "moses" lanken inn i den sprø skorpelaven som bygger og bor her oppunder høge berget. Litt "tomatsaus" på kameraveske og jakke blir resultatet, men tøffe pyser lar seg ikke affisere av slikt. Etter den første rappellen når vi et skar mot en morsom bitopp som alle naturligvis må oppom. En rappell til litt på skrå og straks kan vi klyve ned til det laveste punktet,

Videre er det småluftig klyving opp til Søre Skarvflytinden, med en del snø og is den siste biten. Opp mot Skarvflyløyfttinden røyner det litt på for både meg og Robert, men med to tidligere bestigninger kan jeg sluntre unna og skrå vestover et stykke før toppen og dermed snike til meg en liten ekstrapause.

Opp til Austre Leirungstinden er det akkurat passe spennende. Flanken er nokså bratt og dominert av sva, for øyeblikket overveiende dekket av snø og is. Torgeir nærmest spinner opp med "hendene i lomma", mens jeg foretrekker å pirke litt i isen med øksa enkelte steder.
På toppen av Austre strømmer et herlig kveldslys gjennom skydekket og lyser opp den majestetiske toppvarden, for anledningen lekkert pyntet med en mengde snønåler.

Jeg er som vanlig ikke flink nok til å få i meg nok væske og får etter hvert en lett sjanglete, promillelignende gange, slørete blikk og rørete prat der jeg stort sett romsterer for meg selv et stykke bak Torgeir og Robert. Vi finner en grei, men noe løs vei ned fra Austre Mot Vestre litt til venstre for selve eggen som ikke er spesielt grei å følge.
Midtre Leirungstinden avlegges et kort besøk før vi fortsetter mot Vestre Leirungstinden og dennes østegg. Via et tråkk opp noen løse og litt utsatt grasshyller kommer vi oss opp til en markert, vardesatt steinblokk der "klatringen" tar til. Vi setter en tvilsom standplass 5 meter lenger oppe, mens Torgeir forsvinner rundt hjørnet og ut på ei hylle i nordøstveggen. Takket være den samme Torgeir har vi med oss svært lite sikringsmidler og det ender med at, slitne som vi er, sent som det er, skummelt som det er, og ikke minst fuktig og isete som det er - klokelig snur. Østegga på Vestre Leirungstinden blir for stor for oss i kveld.

På vei ned opplever vi den vidunderligste solnedgang i det skydekket plutselig letter og etterlater seg en mengde fargerike løstsvevende skydotter. Vi står høyt oppe på en snøegg, høyt over Knutsholet og beundrer det hele en lang stund før vi trekker ned mot Leirungsdalen og en kjølig bivuakk.

Nytt forsøk
På det kaldeste kvelden før var det enkelte pinglete stemmer, inkluder undertegnede, som ymtet frempå om å avbryte hele Knutsholet-rundt turen og snike seg diskré ut av fjellheimen tidlig på lørdagen, men en nydelig soloppgang over Leirungskampen og Torfinnstindane med dertil tilhørende skyfri himmel gjør at alle tanker om å feige ut forsvinner. Dessuten - noen timers dårlig, småhutrende søvn har gjort godt, både på humør og innstilling.

Denne gangen tar vi fatt på søregga mot Vestre Leirungstinden. Kraftig kastevind på eggen og partier med is gjør at jeg igjen ganske raskt krymper, men først på "svaet" oppunder toppen feiger jeg helt ut. Torgeir går først, mens jeg og Robert bruker tauet et kort stykke opp svaet. Og så: Endelig er Vestre Leirungstinden vår, via en liten omvei.
Vi har gått alt for sakte. Når ikke Morten er brems, så er Robert brems og ergo går det alt i alt alt for sakte med oss. Jeg skal være "turleder" for en tur med Valdres Tur- og Fjellsportlag dagen etterpå til Slettmarkspiggen, og er avhengig av å rekke båten som jeg på det tidspunktet tror går ved 15 tiden fra Gjendebu. Det er derfor ingen muligheter for å rekke alt sammen ut til Søre Nål.

Søre Knutsholstinden følger raskt, og Vesle Knut byr på lett og luftig klatring. Det er to hoveddrag oppover, og vi velger det lengst til høyre ut mot Knutsholet. 2'er klatring med et par enkle 3'er flytt.
Ned på nordsiden er det et ganske langt stykke som til tross for at det er enkelt, krever konstant konsentrasjon.

Sørryggen opp til Store Knut er uendelig lang, men blir til gjengjeld morsommere og morsommere jo lenger opp man kommer.

3 blir til 2
På toppen av Store Knutsholstinden, hvor det nesten er vinterlig, er det på tide å skille lag. Torgeir skal ned til kajakken sin på Knutsholstangen og skal fortsette nedetter nordryggen. Jeg og Robert har en båt å rekke og må derfor skynde oss litt. Vi går derfor ned "turiststien" i vestflanken, en overraskende stor utfordring i grunnen. For det første er det snødekt og etter hvert meget isete i den øvre delen, for det andre klarer vi nesten å la oss lure ut i stry av en "narrevarde" og etter hvert blir det mer og mer sva og løs stein. Selv sindige Robert som til stadighet løser ut stein med den største ro, får seg en liten støkk da det plutselig blir bevegelse i underlaget både på undersiden og oversiden. Noen få minutter etterpå er han faktisk en smule spakere, men det varer ikke lenge.
Men det er likevel såpass stygt mange steder at jeg undrer meg på om ikke det må bli en del småstygge episoder med flyvende, rutsjende og hoppende stein når trafikken er stor. Det er tross alt en del uerfarne toppturister som er enda flinkere til å sette løsgods i bevegelse enn talentene Morten og Robert.

Vi kommer oss i alle fall levende ned i dalen og småløper ned til Gjendebu uten tid til å skifte. Klissbløt i fullt goretex antrekk ankommer jeg Gjendebu litt over 3 bare for å oppdage at båten går 16.

Nåvel, Robert er i strålende humør med en drøss nye topper, og jeg kan ikke akkurat klage jeg heller.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.