Østre Rauddalstinden (04.05.2008)

Etter en god natts søvn og en dugelig frokost på Leirvassbu, var vi klare for kosetur til Østre Rauddalstinden. Dagens tur ble forkortet en del etter gårsdagens strabaser i Hurrungane. Kreftene var færre enn forhåpningene, så med litt kartkikking og diskusjon med Morten i peisestua på lørdagskvelden, ble vi enige om å begrense oss til én Rauddalstind. Egentlig ville jeg gjerne ha alle tre i slengen, men den turen er betydelig lengre, og med min form om dagen ville det blitt tøft. Dessuten var det fristende å komme hjem til sivilisasjonen igjen før natta også. Et stort smil om munnen til Morten, var ikke han imot med en kosetur!

Så da ble det god frokost og sen avmarsj i dag også. Kvart på ni viste uret når vi startet dagen. Først med feller i noen hundre metre, så tok vi av fellene og gled nedover gravdalen mot inngangen til Simledalen. Snøen såpass tidlig på dagen var hard og fin og føret var skarpt, så uten feller eller smøring av noe slag gled vi pent nedover. Et veldig nøye utvalgt spor for å holde høyden mest mulig hele veien ble valgt, så sporene våre krysset ”hovedsporet” adskillige ganger på veien nedover mot Simledalen. Været var igjen knall, med bare slørskyer til å dekorere himmelen.

På vei nedover Gravdalen møter vi dagens første praktskue; utsikten mot Gjertvasstinden, Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Den veggen med fjell er flotte fra omtrent hvor som helst, bare du ser dem! Vi runder etter hvert rundt Høgvaglhøi og får øye på Store og Vestre Rauddalstind. Flotte og mektige fjell det også. De skal få besøk en annen gang. Vi rundet Høgvaglhøi akkurat passe høyt, ca rundt 1.350 moh slik at vi kunne nyte et visst fall også inn i Simledalen før fellene kom på igjen.

Et lite stykke inne i Simledalen ble det en liten stans for påsetting av feller, litt fotografering, sjokolade og drikke. På kosetur overlates ingenting til tilfeldighetene. Termosen og kjeksen var derfor også fremme. Dagens turmål viste seg fra en av sine bedre sider, toppkrona og alt omkring badet i sol, men den nordvestre fjellsiden var skyggelagt – naturlig nok på denne tiden av døgnet. Vi stakk ut kursen mot ca en halv km øst for 1743 på ryggen mellom østre og Store. Der var det en liten stein som stakk opp. Et mørkt punkt i alt det hvite – et perfekt siktepunkt. Ikke altfor bratt heller. Planke!

Vi krysset på høyre siden av en bred men ikke altfor høy fjellvegg. Ruta var enkel å stikke ut og samtidig relativt perfekt. Ved to anledninger fikk vi riktignok mindre nedoverbakker. Vi var skjønt enige om at fall i høydemetrene var mindre gunstig, ettersom høydemetrene må vinnes tilbake igjen. Men fall på inntil 10 meter er jammen relativt uproblematisk! Mens vi vant høydemetrene på vei opp mot ryggen, kom et relativt forræderisk skylag og la seg over himmelranda. Forræderisk fordi man ikke lenger merket at sola tar. Men den tar. Og tar. Og gir lite igjen.

Snaut halv tolv kom vi opp på ryggen. Rygger er alltid stas. Følelsen av å gå på toppen av verden er uslåelig, og med utsikt til begge sider har man alltid oversikt. Dessuten er det visst så trygt å gå på rygger, har jeg hørt! Jeg liker meg der! Her oppe dukket Mjølkedalstinden opp i den umiddelbare nærhet, litt lengre sørvest Uranostinden og den karakteristiske Sagi, og enda lengre vest kongene i Hurrungane. Fra denne vinkelen blir det dessuten enkelt å skille klinten fra hveten, kongene fra prinsene osv. Blant tindene i sør-vest er det liten tvil om hvor dominerende styggedalsryggen egentlig er. Så stikker Austanbotntind med sin pyramideform og Ringstind med sin hvite rygg opp noen hederlige forsøk på å hevde seg.

Veien videre østover er relativt grei, så etter noen raske bilder tok vi fatt på bakken oppover mot 1930. Vi (i hvert fall jeg) kjente motene litt i bena, men det meste gikk ganske greit i dag. Drøyt tolv satte vi oss godt til rette med matpakka. Skiene ble tatt av, resten av metrene til topps skulle forseres til fots. Morten erindret sist han var her, da var det et punkt som var en smule psykisk. Ingenting avansert, men en liten mindre utfordring kunne vi vente oss. Stas tenkte jeg, som trives bedre med litt morsom klyving enn i tunge lange motbakker med ski på beina. Rygger er flotte greier, men kan du by på litt klyveklatring attpå, da er jeg ikke sen å be! Morten fornektet seg ikke, og matpakka lå igjen på Leirvassbu. Jeg hadde pakket nok mat til å holde liv i en liten tropp, så jeg bød på min. Tror kanskje Morten setter pris på annet pålegg enn meg, men en blings eller to truet han nå ned. Litt sjokolade på toppen, så blir magen blid og fornøyd. Og humøret med!

Etter en god pause tok vi fatt på siste etappe opp til toppen. Morten med staver, jeg med isøks. Cruxet ble raskt nådd, der satte Morten igjen stavene. Han hadde trukket ut til venstre forrige gang. Selv syntes jeg det så ut som en grei oppgang nesten rett på, et lite snev mot høyre. Det var riktignok et ganske høyt trinn, men med brukbare tak gikk det kurant å trekke seg opp de tre høydemetrene cruxet besto av. Morten har bittelitt kortere ben enn meg og nådde ikke trinnet med beina. Løsningen ble å dra seg opp etter armene, tidvis ake seg frem på magen. Stilfullt, elegant og effektivt. En god tinderangler vet å bruke alle kroppens kroppsdeler! Det vet jo alle!

Fem over ett var toppen nådd. En lekker konstruksjon av treplanker og vaiere viste at statens landmålere har vært på besøk også. Er det virkelig nødvendig å etterlate en masse skrammel bare for å vise at punktet er målt opp? Jeg har målt punktet selv, men jeg tok med all søpla ned igjen! Det får bli en annen diskusjon. Utsikten var herlig nok til å forsvare turen opp. Rauddalsegga sto i mot kvass og steil i sørøst, i nord ligger Bukkehø med sin loddrette vegg mot Ymelstind og ryggen via Storjuvtinden mot Galdhøpiggen. Rett vest ser jeg ryggen jeg har bestemt meg for å utsette, ryggen mot Store og Vestre, og enda lengre sørvest ligger godbitene i Hurrungane. Mye pent å se på her. Hugh Heffner, ta deg en bolle!

Det var klart for retur. Nedoverbakker er normalt ganske mye enklere enn oppoverbakker. Bortsett fra i steinur hvis man har kranglete knær, eller i snø hvis man ikke kan stå telemark. Jeg kvalifiserer i begge kategorier. Derfor er nedoverbakker så som så. Man har ikke engang høydepunktet å glede seg til, for det ligger bak en. Men spaserturen ned til skiene gikk greit. I dag skulle jeg forsøke meg på en retur uten feller. Vi bestemte oss for korteste ruta, nemlig ned breen vest for Østre Rauddalstind, krysse Simledalsbandet og ta oss opp i veggen mellom Vestre og Midtre Høgvagltinden. Deretter ned Høgvaglbreen og straka vegen til Leirvassbu.

Ned breen gikk overraskene fint. GPSen viser at jeg brukte ni svinger på hele nedoverbakken. Det kan høres ut som noe Lasse Kjus eller Bode Miller hadde vært stolt av, men jeg kjørte omtrent så langt fra rett ned som det er mulig å komme. På tvers i hele breens bredde. Full stans, og med stavene godt plantet snudde jeg kroppen 250 grader rundt – altså i retning oppover – før jeg slapp meg løs i neste vågale ak. Trygt og godt. Vel nede pustet vi lettet ut, tok på fellene igjen og avanserte oppover igjen.

I sørvestsiden til Høgvalgtinden hadde det gått adskillige småras, så ruta vår var spekket med små snøhauger og klumper av en viss størrelse. Nesten som å gå i storstenet ut med ski på beina. Mellom rasene var det middels bratt, og snøen var begynt å bli ganske så råtten. Vi tråkket ikke mye igjennom, men i stedet var det nødvendig med veldig kanting av skiene for å unngå utgliding. Ingen fatal utgliding – på ingen måte. Men en utgliding som ville medføre at høydemetrene måtte gjenvinnes. Og det skal man ikke kimse av! Noen pustepauser måtte til, men vi nådde bandet greit. Så var det igjen av med fellene, og nå skulle de ikke på igjen.

Ca kl 15 så vi døden i hvitøyet og kastet oss ut på Høgvaglbreen. I noenlunde samme elegante stil avanserte vi nedover breen høydemeter for høydemeter. Jeg dristet meg til og med på noe som for svært uinnvidde kan minne om en sving eller to. Denne breen var langt fra så bratt som dagens første, så her slapp jeg virkelig løs! Etter hvert var det slutt på breen, og vi fortsatte ned mot Leirvassbu. Igjen desperat etter å holde høyden for å spare de siste kreftene. Vi skulle tross alt fortsette lenger enn Leirvassbu. Den nådde vi ca kvart på fire, og etter en velkomsthilsen fra Julia og Linn Therese, samt en mindre ompakking for mitt vedkommende, og en større ompakking for Morten (som inkluderte bruk av pulk og to enorme sekker med alskens fotoutstyr og annet nødvendig stæsj) tok vi fatt på de siste 8 km ned Leirdalen til bilen.

Høydemetrene er relativt jevnt fordelt, så med unntak av to hederlige nedoverbakker, er det egentlig ganske flatt nedover mot bilen, som sto parkert litt ovenfor der Illåe krysser veien og renner inn i Leira. Vel, flatt og flatt. Hadde jeg gått andre veien hadde jeg sikkert merka motbakkene. Men det var i alle fall adskillige stavtak og en del skøyting før bilen ble nådd ca kvart på fem.

Riktig en kosetur. Noen ganger kan kampen for kryssene bli ganske ambisiøs – nesten litt for mye av det gode. Da er det viktig å unne seg masse kos på tur. Selv om turen er kos i seg selv, er det også lurt med litt kos i sekken. I dag ble det mye kos. Etter en lang dag i sola og et nesten vindstille vær, fikk ansiktet seg en trøkk seksten. Jeg la på lag på lag med aftersun i bilen hele veien hjem til Oslo, og har i tiden etter turen gjennomgått et mindre ham-skifte. Jeg trøster meg med at huden i ansiktet nå er splitter ny og klar for nye utfordringer.