Soleiebotntinder (24.07.2008)

Etter vår (Erik og meg) 19-timers tur over Midtmaradalstindene dagen før, gjorde det godt med en god natt på Turtagrø med soving til åtte. Jeg tok det bevisst med ro, og hadde bestemt meg for en kosetur over Soleiebotntindene i dag. Jeg kjørte til vanlig startpunkt på parkeringsplassen ved bekken. Der sto det bare et par biler, overraskende ettersom jeg først kom i gang med turen så sent som kvart på ti på morgenen. Tydelig at flere har tatt livet med ro, ettersom været var helt strålende klart.

Det var helt skyfritt, bekken klukket behagelig og alt lå til rette for en nydelig dag. Dagens turmål var også innen synsrekkevidde. Det må jeg innrømme at jeg har litt sansen for; kort anmarsj og retur. Ikke noe dikkedarer, bare rett inn i fjellet fra første steg. Dette skulle bli en riktig så fin dag, tenkte jeg.

Jeg la i vei i et pent og pyntelig tempo. Ikke noe stress i dag, nei. Dessuten var beina passe gummistrikk etter gårsdagens etappe. Rutevalget her i begynnelsen er planke. Fjellet er synlig hele veien, og det er bare å gå nærmest rett på ryggen mot toppen. Jeg fulgte et par snøfelter oppover. Alltid gunstig med litt snøfelter å hvile beina i. Særlig nedoverbakke, naturligvis. Men oppover kan det også være greit, om snøen er av rette konsistens. I dag var den fin å gå på. I hvert fall stort sett. For på veien opp hadde moder natur laget en lumsk felle for meg. Mot slutten av et av de større snøfeltene tråkket jeg gjennom en smelterand inntil en kvass stein. Steinen var godt skjult under et tynt snølag, men steinen var kvass nok. Venstre leggen pådro seg et akkurat passe dypt hakk/kutt og blodet sildret. Hadde nok vært på sin plass med en snelle med litt hyssing og en nål der og da, for kuttet var dypt. Men, i kampen for toppene må man regne med litt svinn. Leggen ble dobbelt så stor, men plaget meg ikke nevneverdig. Derfor skrittet jeg videre lett til sinns.

Etter en snau time begynte jeg på selve ryggen opp. Der traff jeg et par som akte seg nedover. Hun hadde fått nok av kombinasjonen bratt motbakke og løs grus, men han ville helt til topps. Etter litt intern utveksling av godord ble de enige om at hun tok frem nisten og solbrillene, mens han ble med meg til hovedtoppen. Bare hyggelig det. Så fikk jeg selskap opp motbakkene. For øvrig ikke mye å si om dem. Det går jevnt oppover, tråkket er tydelig, og det er umulig å gå feil i slikt vær.

Ca kl 12 var vi toppen. Der ble det tid til matpakke, sjokolade og en del fotos. Utsikten fra Store Soleiebotntind er upåklagelig. Hurrungane tårner på alle kanter, men jeg må innrømme at jeg kikket ekstra mye i retning Kong Austanbotntind. For et lekkert fjell! Dessuten var jo veien videre mot Nordre Soleiebotntind interessant. Det skulle jo være dagens lille crux, med noen småutfordringer. Blir spennende å se nærmere på hva Nordre har å by på, ja.

Etter en behagelig pause, begynte jeg på turen mot Nordre. Jeg hadde ikke gjort veldig mange forberedelser, men en ting hadde jeg fått med meg: ”Hold venstre”. Altså ligger løsningen på venstre siden! Akkurat hvor jeg skulle til venstre, hvor lenge eller hvor langt jeg skulle til venstre ante jeg ikke. Men det ordner seg sikkert. Etter hvert som jeg tuslet ut på ryggen mot Nordre ble det klart at å holde venstre var et godt tips. Høyre var nemlig rett ned. Altså et tips jeg skulle klart å regne ut selv.

På veien ned til det dypeste skaret mellom Store og Nordre var utfordringen egentlig bare en bratt snøflanke. Ikke altfor fristende å sette utfor der, tenkte jeg. Ikke hadde jeg stegjern, ikke hadde jeg øks, og dersom konsistensen på snøen her i skyggen er bare isen, så raser jeg lukt ned i avgrunnen langt der nede. Altså traverserte jeg ca 20-25 høydemetere ned i siden før jeg forserte snøbakken på et smalt sted. Alle trinnene ble sparket dypt inn i snøen og jeg følte meg ganske trygg på at det skulle gå bra. Dermed nådde jeg skaret, og det var på tide med litt klyving. Før snøbakken hadde jeg studert selve topp-krona litt, og jeg plukket ut noe jeg mente måtte være det enkleste rutevalget. Litt ut til venstre (kanskje det var her tipset gjaldt?) og deretter oppover noen hyllegallerier opp til ryggen igjen. Vel oppe på ryggen burde det være henda i lomma til varden. Hvis ikke det var meningen at man skulle traversere helt rundt topp-krona ut mot Lauvnostinden og ta toppen fra den siden, da? Men nede i sida så jeg tre staute karer som var i ferd med å forsere høydemetere på vei opp mot skaret. De hadde gått over Lauvnostinden og skulle til Nordre, og hadde tatt peiling på skaret. Altså var hyllegalleriene mine alternativ numero uno.

Det viste seg at hyllene var brede og fine, takene var mange og utfordringene små. Igjen hadde det vist seg at utfordringer på avstand løser seg glatt opp når man kommer innpå og får kikket litt nærmere på dem. Nordre Soleiebotntind ble nådd ca 40 minutter etter at jeg startet på traversen ut, og det inkluderte litt rekognosering og litt drikking. Returen ble gjort unna på ca 30 minutter. Og det inkluderer en liten pratepause med turlaget til Atomsilda og hans to kumpaner, Askogvoll og Odd Arne, samt en liten fotopause.

Vel tilbake på Store var det liten vits i å sitte og henge. Ruta videre inkluderer de to sørtoppene. Her hadde jeg også plukket opp et lite tips; gå lengre ned enn du først har lyst til, samt gjør en slags sigdformet bue nede i sida for å finne beste rutevalg mot S1. Nedgangen er vardet. Jeg tuslet nedover med humøret på topp, stadig begeistret over det praktfulle været og alle de hyggelige menneskene jeg treffer på fjellet. Mens jeg ruslet i ura begynte jeg å spekulere i hvilket ord som best beskriver opplevelsene ved slike toppturer. ”Glede”? ”Begeistring”? Jeg husker ikke alle ordene som dukket opp, og jeg ble avbrutt av at vardene begynte og det var dags for bratt nedoverbakke. Vardene var spredd og selv om jeg fant selve nedfarten, rotet jeg brukbart nede i sida der. Det ble bratt, det ble vått og det ble løst. Det var aldri ”risikabelt”, men det var kanskje unødvendig klønete og keitete. Uansett kom jeg ned til snøen i skaret. Der traverserte jeg ca 20 høydemetere opp, før jeg fant en brukbar landingsplass i ryggen til S1. Her ble det morsom klyving opp igjen til toppen. Jeg tenkte med meg selv at jeg umulig kan ha funnet gunstigste vei her, men det var nå greit lell.

Traversen mot S2 var en helt grei transportetappe. Et skar eller to og kanskje en hammer, men alle småutfordringer ble enkelt omgått 10-15 meter mot høyre. Her må parolen være ”trekk mot Kong Austanbotntind”. Det må være en grei leveregel. På vei mot S2 traff jeg et nytt turlag. Her var det fire damer på tur med en kar. Jeg mistenker at karen var turleder eller guide og at damene var en fjellvant gjeng med venninner som hadde lyst til å gå runden med Soleiebotntinder uten å gå hovedveien. De gikk derfor opp Berdalsbreen og startet med S2, og hadde planer om å avslutte med Nordre og Lauvnostinden. Og det er jo et artig rutevalg!

Returen til Store ble lagt der hovedfartsåren går. Det var helt klart lettere å finne hovedveien når jeg gikk andre veien. Det viste seg at jeg hadde gått litt for langt ned i snøbakken og gjort en for stor sigdformet bevegelse. Anyways; årna sæ lell. Gadd ikke legge returen oppom Store igjen. Gikk heller en liten runde i sørsida på toppen der jeg holdt høyden til jeg var tilbake på hovedruta ned igjen. Deretter var det bare å sleppe seg ned bakkene tilbake mot bilen. Trikset er å utnytte alle snøbakkene som finnes. Dermed skånes knær og andre utsatte kroppsdeler. Ikke tråkka jeg gjennom snøen på vei ned heller. Dermed slapp jeg unna med bare noen småsår i tillegg til ”The great big leg-buster” som hadde medført at jeg nå hadde koagulert blod i svære klumper på hele leggen. Litt ergerlig, men samtidig måtte jeg innrømme at det jo var en smule macho. Men leggen ble vasket sammen med resten av kroppen i et forfriskende bad i bekken ved bilen.

I løpet av de seks timer og femti som jeg hadde benyttet på turen, var det rukket å bli en hel haug med biler parkert, både på plassen og oppover veien på begge sider. Alt i alt en praktfull dag, fire nye topper i bagasjen, og en opplevelse rikere. Men jeg ble ikke noe klokere på det ene ordet som definerer opplevelsen ved fjellturer. Det må jeg tenke mer på ved neste anledning…