Ikke alltid det går etter planen (01.07.2011)

Tre nordmenn brukte sommerferien til å reise østover og besøke mongolske fjell med isbreer og minusgrader. Vi startet med stil på forretningsklasse på flyet til Ulan Bator, men det var ingen spesialsørvis for bagasjen. En av bagene våre ble borte og kom ikke dagen etter heller, så Tor måtte improvisere med lånte soveposer og liggeunderlag, samt egen patent på plastsko.
Etter å ha flydd østover gikk turen vestover igjen med fly i 3 timer til den lille byen Olgii. Herfra var det 220 km kjøring i terreng med en russisk minibuss beregnet for terrengkjøring. Bussen så svært gammel ut og hadde et design fra 2. verdenskrig, da disse ble benyttet som ambulansekjøretøyer. I virkeligheten var den ikke mer enn 5 år gammel, men her hvor det omtrent ikke er veier og man er henvist til kjøring i terreng, sliter det på bilene. Mongolia har lite veier utenom byene, så her kjører man stort sett fritt i terrenget. Dessuten er det verdens tynnest befolkede land, med under 2 mennesker per kvadratkilometer i snitt. Når da nesten halvparten av innbyggerne bor i Ulan Bator, sier det seg selv at den norske landsbygda kan virke ganske bymessig i forhold.
Da bilturen var slutt, gikk vi i gang med de 18 kilometerne innover til base camp(3100 moh). En liten kamelflokk bar alt tungt, så vi kom greit inn. Amerikaneren Bob som ble med i følget var nok ikke så sprek som han trodde og kom inn på hesteryggen til slutt. Denne turen var nok så absolutt i overkant for en 80-åring med dårlige knær.
Fra Base camp gikk vi en akklimatiseringstur til Malchin(4027 moh). Neste dag gikk turen opp til ABC oppe på breen, ca 3700 moh. Tor fikk forsøkt sin nye patent på plastsko. De lette vandre-skoene ble surret inn i krympeplast og plastposer før de fikk stegjernene på. Breen oppover var full av skumle sprekker, men de var stort sett synlige, så det gikk greit. Gangaamaa, vår mongolske fjellfører, har tatt folk på tur her oppe i mange år og var lokalkjent. Likevel ble det mye slalåm-gåing mellom sprekkene oppetter.
Vel oppe i ABC ble det veldig barskt etter hvert, men vind, snøføyke og tåke. Vi ble liggende en dag i teltet og vente på bedre vær, men det var ikke forhold for å forsøke seg. Andre morgen i ABC så ikke særlig bedre ut, så vi var i grunnen innstilt på å gå ned, da Gangaamaa plutselig mente at vi burde forsøke. Et stykke ovenfor ABC ble været dårligere igjen, og vi fikk 2 valg: Gå mot Khuiten med mulighet for å nå second step, men ingen mulighet for toppen, eller å gå videre innover på breen til vennskapstoppen Nairamdal(4180 moh). Vi syntes det var bedre å få med en annen topp enn å måtte stoppe midt på et vanskelig punkt under Khuiten.
Turen opp til Nairamdal gikk ganske greit opp noen snødekte partier på breen, men litt klyving og baksing i løssnø de siste metrene mot toppen. Nairamdal er den vestlige slutten av Mongolia, og toppen er treriksrøys mot verdens største land arealmessig og verdens største land i folketall.
Ned igjen ble været enda verre, med dårlig sikt og hylende vind. Ingen mulighet for å se bresprekker, så vi datt stadig igjennom, men heldigvis ikke lenger enn til livet. Denne breen var ikke særlig trygg nei. Når vi så hvor barskt det var opp til Nairamdal som ikke er noen særlig bratt topp, er vi glade at vi ikke forsøkte oss på Khuiten Uul under de rådende forhold. Vind og nedbør ville nok gjøre denne toppen vanskelig og utrygg i flere dager fremover. Vi så blant annet et stort ras som gikk fra toppen etter uværet. Khuiten Uul er fra ABC en lang snøbakke på stort sett under 50 grader helning, med enkelte partier med 60-65 grader helning. Oppe på topp-ryggen er det et parti på ca 150 meter som er farlig i dårlig vær. Her er smalt og vibdutsatt og langt og bratt ned på begge sider. Det hadde vært 3 ekspedisjoner tidligere i år til Khuiten. En hadde snudd tidlig som oss, en ire vi traff hadde vært 20 meter fra toppen i white-out og turte ikke mer, mens en nepalesisk ekspedisjon hadde stoppet 75 meter fra toppen, også i dårlig vær. Så denne toppen kan tydeligvis være vanskelig.
Det ble en heller sur affære å pakke ned ABC før vi gikk ned. I slike stunder lurer man virkelig på hva i alle verden man bruker sommerferien på.
På vei ned bra BC kom godværet, så det ble i alle fall noen fine bilder fra den siste dagen i høyfjellet.

Tilbake i Olgii hadde Anneli en stor opplevelse da hun fikk fikset neglene i den lokale skjønnhetssalongen mens 5 mannfolk sto lenge utenfor og ventet. I Ulan Bator var Tors bag ankommet, så da ble det kransekakefest, noe som også tiltalte mongolske ganer.

Dette er første gang jeg reiser hjem fra en skikkelig ekspedisjon uten å nå toppen. Det var ingenting å utsette på våre lokale hjelpere fra Mongolia Expeditions, vår fjellfører Gangaamaa, som nylig var hjemkommet fra Himalaya etter å ha besteget Everest som første mongolske kvinne, eller noe annet i opplegget. Det eneste måtte være å ha flere dager tilgjengelig for toppstøt Været var bare usedvanlig vanskelig, og det er vrient å gjøre noe med. Man setter ikke livet på spill, så gal er man ikke. Stor takk til Tor og Anneli for svært hyggelig selskap på reisen.