Lav macho-grad ? Storen via Vigdals sva (04.07.2008)

Å karre seg opp på denne bratte knausen er noe jeg har tenkt på som en litt macho greie. Jeg hadde leid inn Jostein Åsen som fjellfører, mannen som har flest turer på Storen. Med på turen hadde jeg med meg Aud som jeg kjenner fra tur i Chile, ei lita dame som nærmer seg pensjonist-tilværelsen, og for å fylle opp den ledige plassen i taulaget var Karianne, en småbarnsmor fra Kongsberg med på husmorferie.

Vær og føre var meget bra, kaldt å gå oppover på morgenkvisten, men oppe i klatreveggen utover dagen ble det varmt. Berget var varmt og tørt å klatre på. Galleriene var luftige, men forholdsvis farbare. Vi kom opp til en liten hylle kalt Likkista, herfra valgte Jostein ut en alternativ rute for oss kalt Vigdals sva. Det var en rimelig utsatt passasje, og jeg klarte å miste votten ut av jakkelommen på det mest utsatte punktet uten å merke det selv. Votten ble utrolig nok liggende, og Karianne som kom etter så den ikke, men sparket den heller ikke ned. Aud som kom til slutt fant votten og reddet den, nesten helt utrolig at ikke den forsvant hundrevis av meter rett ned. Det var en gruppe til rett bak som gikk normalruten Heftyes renne, ellers ingen andre på Storen denne flotte dagen.

Nedfiringen til Hjørnet var også en heller luftig affære for en som ikke har klatret før, utover bruk av faste tau på høye utenlandske topper i stor høyde, dog uten at det nærmer seg brattheten og luftigheten på Storen.

Jeg var sliten etter turen, men mest i hodet. Etter en bedre middag på Turtagrø hotell var det bare å krabbe i posen, men sove fikk jeg ikke. Jeg var fortsatt på Vigdals sva mentalt sett klokken 03:22, og da hadde jeg vært våken i nesten et døgn.