På vei fra kunde i Ulsteinvik (20.07.2007)

Skredfjellet i Fjaler
Planen var å besøke noen høyere topper i Sunnmørsalpene, men været virket ikke helt bra og dama på campingen på Urke fortalte om folk som hadde snudd nær toppen pga en bratt fonn som virket utrygg å passere. Jeg valgte derfor å reise sydover til ytre Sogn og tråklet meg frem til gården Botnen på den meget idylliske veien mellom Vadheim og Nautsund. Jeg fant en traktorvei som gikk opp østover fra Botnen, derfra setersti opp på kanten av fjellet. Ruten gikk videre mellom 2 lange vann, forbi en kampestein som noen hadde lagt fra seg og videre til topps. Tilbake valgte jeg en mer vestlig rute langs fjellkanten, men samme vei ned til bygds. For en gangs skyld var det ikke tåke på toppen, kun noen små dotter.

Risnesnipa i Hyllestad
Etter å ha vært på besøk i Fjaler kom turen til Hyllestad. Lihesten er en fjellformasjon som ender opp ved Gygrekjeften, 710 moh. Dette fant jeg ut etter hvert, jeg hadde parkert ved parkeringen for Lihesten og gått langt oppover i lia i tåka, men da jeg kom opp denne til dels meget bratte stien fant jeg ut at jeg var altfor langt nord. Derfor ble det en travers sydover rundt Fløfjellet og over Grønnskorfjellet, godt hjulpet av kart og kompassbruk. Det ble nesten som nattorientering med typisk ikke mer enn 50 meter sikt. Etter mye strev kom jeg frem til der jeg skulle kommet opp på fjellet og fulgte sti i retning Risnesnipa. Risnesnipa ser ut til å være både en betegnelse på hele det sydlige fjellområdet og på en pynt helt ute på kanten der det sikkert er fin utsikt. Jeg forlot derfor denne stien og navigerte i dårlig sikt opp mot toppen. Stor varde og ingen utsikt på toppen. Så bar ned igjen til veikrysset og ned en fantastisk sti til Hovland. Her er det lagt ned mye arbeid opp gjennom århundrer. Litt merkelig at en slik forseggjort sti ikke er avmerket på vanlig kart.

For å finne starten på stien kan det være greit med noen tips:
Ved plassen Hovland ligger et hvitt hus på oppsiden av veien. Huset har flaggstang på fremsiden, en liten låve og et postkassestativ med skifersten på taket. På tunet er det en trampoline og en Mitsubishi. Stien starter ved grinden på oversiden av huset og er merket med gule flekker på fjell/trær samt noen gule plastflasker hengt opp i de nedre partiene. Jeg så ingen annen vei for å finne starten av stien enn å gå over tunet forbi Mitsubishien og trampolinen.

Krakhellenipa i Solund
Tidlig opp for å nå første ferge fra Rysjedalsvika via Rutlevik til Krakhella. Denne fergen er det verdt å sjekke tidene på, det er drøye tre timer mellom hver avgang ut til Solund. Fra Krakhella fulgte jeg veien 5 kilometer til et skilt som pekte i retning med påskriften Krakhella. Et lite stukke tidligere var et annet skilt merket Krakhellenipa. Jeg tror egentlig det er ett fett hvilken vei man velger. Det er også mulig å gå fra Krakhella, dette er noe lenger og da kan det bli knapt med tid å rekke neste ferge tilbake. Fra veien var det en del varder som viste retningen, men knapt noen sti. Nordvest for toppen går en lang bratt gressbakke lant oppover mellom stupene. Stien inn til denne gressbakken kan være vrien å finne, men den er got synlig fra nordsiden, og oppe i gressbakken er det enkelte varder. På toppen av gressbakken svinger stien mot venstre og videre opp i enda en lang gressbakke, som er lengre og brattere og ender i en smal kløft. På kartet ser denne ruten umulig ut, med høydekoter som ligger oppå hverandre, men det er helt kurant å komme opp. Når Barnas turlag arrangerer turer hit, er dette ikke noe problem for en viking. Så var det bare å følge vardene videre gjennom en fuktig dal og så svinge seg opp på platået. Veldig merkelig stein her oppe, det ser ut som fjellet er murt opp av sement og steiner av ulike størrelser. Jeg hadde drøye 3 timer til rådighet på øya og dette holdt med god margin. Fra fergen kunne jeg også se at en alternativ rute fra Krakhella om man ikke har med bil over kan være å følge sjøen sydover fra Krakhella et stykke, og deretter følge ryggen direkte til topps

Svadfjellet i Gulen
Etter å ha tatt ferge fra Krakhella til Rutlevik, var det bare å se seg om etter høyeste fjell i Gulen. Kringla var et greit utgangspunkt for turen. Herfra fulgte jeg T-sti retning Stordalen opp en dal, over en meget spesiell stenbro og videre rundt vannet og opp lia til fjellet. Rundt vannet og opp lia var en prøvelse med kjempehøyt ormegress og vanlig gress som var temmelig klissent. Fra vannet og opp var det egentlig ingen sti, bare markering med varder og maling. Så ikke ut som veldig mange gikk på tur her. Vel oppe på fjellet fulgte jeg T-stien et lite stykke men fortsatte så oppover Kringledalen, forbi noen vann og så opp på fjellryggen som jeg fulgte over svaberg helt til topps. Toppen var innhyllet i tåke, men da jeg kom opp lettnet det for en gangs skyld. Tilbake fulgte jeg en vardet led som gikk i vestlig retning til jeg var på oversiden av Sæterstølen. Derfra stien ned Skitdalen til Kringla. Fin sti ned Skitdalen, mens den øvre delen fra Sæterstølene var mer gjengrodd. Jeg tror at enkleste adkomst til Svadfjellet er å følge stien opp Skitdalen, til skaret øst for Leina, og deretter følge høydedragene uten å komme borti bratt terreng mot toppen. Garanterer ikke for vanskelige 19-meters-stup på en slik rute.

Sørdalsnuten i Lindås
Etter å ha overnattet på turisthytten Dyrkollebotnen var det Sørdalsnuten som sto for tur. Jeg valgte en annen rute enn den som er beskrevet i diverse turrapporter. Turen startet ved leirskolen/fjellstuen ved sydenden av Botnavatnet. På baksiden av hovedbygningen er det ryddet en trase opp gjennom skogen. Jeg fulgte denne et stykke og dreide så svakt til venstre mot den lille fossen som etter hvert kom til syne. Det er bratt her borte, men stien fortsetter til venstre for en hammer vest for fossen. Der kom jeg opp i Fossabotnen, ingen sti her, men en fin fjellrygg med sauetråkk ledet meg direkte og problemfritt opp til trig.punktet på 748 moh. Herfra måtte jeg over en knaus og ned i noen smådaler før jeg kom meg opp på Eterdalsfjellet som var greit å gå. Jeg passerte Gråvatnet på sydsiden, så et lite bratt stykke ned i en dal før oppstigningen begynte. Bratt oppover det første stykket, så litt småkronglete over noen knauser til toppen. Det ble litt joker-spill, gård du opp eller går du ned ? I luftlinje er det kortere å gå fra Dyrkollebotnen sentrum, men mitt rutevalg gikk forholdsvis rett på uten for mye opp og ned, så jeg tror jeg har funnet en grei rute som er optimal både med tanke på lengde og høydekoter. Knortete terreng er det her oppe uansett. Etter mange våte dager på Vestlandet avsluttet jeg topptur-runden og dro hjem. Fint med sol over fjellet, men dagen etterpå regner det her i øst også.