Kul-tur (04.11.2005)

Store Skykula i Eigersund
Toppene på denne kanten av landet kalles kuler, Store Skykula levde opp til navnet sitt, det var skyer og tåke på toppen. Jeg passerte Egersund og kjørte til Bjerkreim, tok så av vei retning Lauperak og fulgte denne til den begynte å stupe ned mot sjøen. Her fulgte jeg en vei forbi et hyttefelt, til en stor parkeringsplass. Her var bom på veien, så jeg fortsatte til fots. Til min store overraskelse går her en asfaltert vei med vakre autovern og 3 meter høye brøytepinner hele veien til topps. For den som ikke liker å traske på vei, kan man jo følge kraftlinjen, kortere, men betydelig mer kupert. Ettersom veien gikk helt til topps var det ikke uventet at det var noen installasjoner der oppe. En slags rader eller noe slikt stod på toppen, det vil si den snurret rundt hele tiden. Jeg ble ikke lenge på toppen grunnet denne bråkete saken, varselskilt om mikrobølgestråling(var det derfor hotellnøkkelen min ikke funket etterpå ???) og dårlig utsikt. Nedover hadde det vært greit med en sykkel. Jeg gikk i speidertakt nedover(100 skritt gåing og 100 skritt jogging vekselvis). Dessverre ingen stor naturopplevelse denne toppen, men betraktelig mer lettgått enn antatt. Veien til topps er ikke avmerket på noe kart jeg har sett. Men den er der, tro meg !

Vinjekula i Bjerkreim
Etter å ha vært på Eigersund kommunes skykule tidligere på dagen, var det Vinjekula som stod for tur. Jeg benyttet meg av Rv503 frem til Byrkjedal, derfra bratt vei over til Maudal, jeg kjørte helt frem til veien sluttet ved Nedre Maudal, i en bro over elven. Her stod en fjording og et par geiter som gjerne ville at jeg skulle slippe dem gjennom grinda, men gjorde det ikke for å unngå trøbbel med lokalbefolkningen. Jeg gikk langs dyrket mark frem til en flomdiger bekk som kom ned fra fjellet. Så fulgte jeg lia opp langs bekken opp gjennom dalen og svingte meg opp på fjellet øverst i lia. Ett enkelt klyvepunkt her, det kan sikkert omgås. Et blikkskur ble passert oppe på fjellet, derfra forholdsvis kort til topps. Oppe på fjellet er det et skikkelig goldt landskap, stort sett bare gråstein med noen måsadotter innimellom. Like før toppen kom jeg inn på et vardet tråkk, som jeg antar starter på det høyeste punktet mellom Maudal og Byrkjedal. Lengre å gå herfra, men ikke så mye stigning. Muligens en kjappere vei til topps. Flott varde på toppen, men begrenset utsikt pga tåke som kom sigende akkurat da jeg nådde toppen.

Vinjekula ligger bare en halv kilometer fra veien på nordsiden, som går gjennom en voldsom steinrøys. Jeg tror nok denne adkomsten er i luftigste laget, i alle fall en klissen novemberdag. Ved steinrøysa ble det utkjempet harde kamper under 2. verdenskrig, ifølge informasjonsplakatene der.