På topptur i Venezuela (17.12.2009)

(Skrevet av Petter 31.12.2010)

Tur foretatt: Desember 2009. Andre på toppen: Dag, Runar, Sigbjørn, snilen

Alt i 2008 ble det klart at World Wide Vikings skulle arrangere en tur til Aconcagua. Jeg planla da samtidig å forsøke meg på noen andre nasjonstopper i Sør Amerika, tre uker i forkant. Det endte med at jeg, Runar, Dag, Sigbjørn og Lars Holme reiste fra Norge 5. desember 2009 for å bestige Roraima, 2.792 m i Guyana, Pico Bolivar, 4.981 m i Venezuela og Chimborazo, 6.267 m i Ecuador.

Første del ligger som rapport under Guyana.

Venezuela:
De siste 300 høydemeterne av Pico Bolivar er klatring med tau og sikringer. Ikke så vanskelig, men luftig flere steder. For den som leder er det nesten femerklatring på det vanskeligste. Ingen av oss har nok klatreerfaring til å lede et klatrelag til toppen av Bolivar. Eneste muligheten til å nå toppen var å leie med seg en klatreguide, noe vi gjorde.

Roraima ble avsluttet med en deilig og gratis middag i St. Elena, byen Ana Mathilde bodde i. Middagen var et plaster på såret for manglende mat på fjellet. På kvelden tok vi bussen til Caracas og kjøreturen tok 15 timer. Vi tok drosje til flyplassen. Der var juletrafikken allerede godt i gang. Planen var å ta fly direkte til Merida, byen som ligger rett under Pico Bolivar, men alle flyene var full booket til over jul. Vi var svært lite motivert til en ny busstur. Nattbussen fra Caracas til Merida tar 16 timer. Vi trengte nå en skikkelig god natt med søvn. Fire netter på fjellet, sammen med mygg og sandlopper og en natt på bussen med altfor høy venezuelansk musikk i høytaleren hadde tatt på.

Redningen ble fly til byen Barinas, 20 mil vest for Merida. Derfra 6 timer på en liten buss som skranglet seg opp og ned et fjellpass til Merida. Sjåføren skjørte som en tulling og gjorde kjøreturen nervepirrende. De lokale passasjerene var hyggelig og vennlige og jeg og Dag fikk mulighet til å praktisere våre spansk kunnskaper. Dag underholdt bussen med egenproduserte sanger, stemningen var god og tiden fløy av gårde. Det viktigste var at vi kom frem til Merida ut på ettermiddagen. Vi fikk tid til en deilig middag og sovet godt ut.

Tidlig neste morgen pakket vi klatresekkene våre og kjørte sammen med tre andre karer som skulle hjelpe oss å nå toppen på Pico Bolivar. På forhand hadde vi bestilt et opplegg fra Guamanchi Expeditions, en lokal turarrangør. De drev også et hostalet La Travesia hvor vi overnattet både før og etter fjellturen. Pedro hadde tung sekk på ryggen og var ansatt som bærer. Daniel hadde langt hår og var klatreguide. Kari var sønnen til eieren av La Travesia og Daniel sin hjelpeklatrer. Alle tre hadde ansvar for å lage mat og å gjøre turen komfortabel for oss. Vi forsto straks at disse guttene var fjellvande og turen til toppen av Bolivar ble en kjekk, spennende og trygg opplevelse.

Vi kjørte en times tid fra Merida og inn til Sierra Nevada National Park i la Mucuy. Inngangsporten til parken ligger på 2.130 moh. Stien oppover regnskogen er god å gå på. Den stiger bratt oppover og flater først ut ved Laguna la Coromoto. Her satte vi opp teltene og vår første camp på turen. Laguna la Coromoto ligger på 3.200 moh så stigningen denne dagen ble på litt over 1000 høydemeter.

Neste dag gikk vi til Laguna la Suero på 4100 moh. Her ligger basecampen til Pico Humboldt. Dette fjellet har en majestetisk isbre nær toppen og er bare 50 meter lavere enn Bolivar. Også denne dagen var det mye bratt oppover, men også litt nedover. Vi gikk forbi Laguna Verde og steg kanskje 150 høydemeter over en skrent før vi kom ned til campen ved Laguna la Suero. Dette lille vannet ligger en times gange fra Laguna Verde og et flott for teltleiren. Her beitet kyr på grønt gress og vi hadde vannet like ved. Vi var nå langt over tregrensen og flott utsikt i alle retninger.

Været hadde vært glimrende siden vi forlot Merida og tredje dagen var ikke noe unntak. Fra campen gikk stien bratt oppover til et pass på 4.800 moh. Nå fikk vi se toppen av Pico Bolivar noen kilometer lenger fremme.

Den var bratt og spiss og det sitret i magen ved tanken på at vi skulle klatre mot toppen neste morgen. Fra passet gikk vi svakt nedover langsmed fjellet til Laguna Timoncitos på 4.700 moh. som er basecampen til Bolivar. Dag og Sigbjørn var slitne og merket nok litt til høyden. Solen gikk ned og det ble fort kaldt. Vi spiste kveldsmat og klargjorde alt klatreutstyret før vi krøp inn i telta og ned i soveposen.

Det var fortsatt mørkt da vi tørnet ut. Søvnen hadde gjort godt for Dag og Sigbjørn og alle seks var i fin form og vi gledet oss til klatringen. Nå hadde vi også fått selskap av ei bikkje som grådig spiste restene av frokosten mens vi pakket sekkene og gjorde oss klare. Pedro ble igjen for å passe på leiren, men bikkja ble med oss oppover til innsteget og et godt stykke opp i veggen. Innsteget er det stedet på et fjell hvor selve klatringen starter. Her tar vi på hjelm og klatresele. Turen fra campen til innsteget tok en halvtime og natten hadde blitt til dag.

Klatringen gikk greit. Daniel ledet taulaget og sikret oss på en trygg og profesjonell måte. Kari, assistentgaiden hjalp også til og passet på at ingen av oss gjorde noen tekniske tapper. Jeg tok ansvaret for filmingen, men gikk glipp av øyeblikket der Runar fikk en liten stein i panna, like under hjelmen. Såret var ikke så dypt, men blodet dryppet og jeg fikk en bra filmsnutt ut av det. Klatringen mot toppen bød på luftige passasjer. Et par steder måtte vi forsere noen meter med loddrett og der måtte vi virkelig anstrenge oss. I 5000 meters høyde blir kroppen fort sliten. Det var en fin og god opplevelse da vi alle stod samlet på toppen og jublet. Været var fortsatt like flott som det hadde vært på hele turen. Langt under oss skimtet vi Merida og vi kunne se deler av stien tilbake til byen.

Rappelleringen ned att til campen gikk greit. Vi var sultne og Pedro overrasket oss med en deilig middag bestående av hver vår svinekotelett. Returen tilbake til Merida ble lengre og tyngre enn vi hadde forestilt oss. Målet for kvelden var en liten bondegård som kalles Pedro’s Place. Fra Merida går der en taubane til Pico Espejo, 4.765 moh, ikke så langt fra Pico Bolivar. Taubanen som heter Teleferico, er i dårlig forfatning og stengt permanent. Det var den nå også. Vi hadde allerede på forhånd bestemt oss for ikke å benytte oss av denne uansett. Vi stolte mer på våre egne trøtte bein enn på Hugo Shaves vedlikeholdsprogram for gondolbaner.

Da vi nådde Pedro’s Place hadde det allerede vært mørkt i to timer. Vi fikk te og mat og gikk rett til sengs. Neste morgen ble det nærmest en konkurranse nedover stien gjennom regnskogen. Jeg fikk lyst å løpe og nådde ned til landsbyen Mucunutan en time før de andre som også kom løpende. Derfra kjørte vi bil tilbake til Merida. Jeg og Dag testet nattelivet i byen. Vi erfarte at festglade ungdommer fra Venezuela er delt i to leirer, en gjeng som sympatiserer med Hugo Shaves og en som ikke gjør det. Vi ble regnet som amerikanere og ble boikottet av sympatisørene som holdt til på et utested vi ble anbefalt. Vi forflyttet oss til opposisjonen sitt stamsted. Der ble vi mottatt som helter og lot oss rive med i allsang som rakket ned på presidenten. Vi følte vi var en del av en gryende revolusjon.